Nye takter

The Monroes; Søndagsfolk for alle dager

The Monroes var et av 80-tallets største og beste popnavn i Norge. Tirsdag skal de feires med en stor hyllestkonsert.

Hvor store var The Monroes i Norge? Vel, debutalbumet «Sunday People» gikk til topps på listene i 1983, og ble liggende inne i et halvt år. Da deres andre album kom i 1985 skjøv den «Brothers In Arms» med Dire Straits ned fra førsteplassen. I fem uker lå Monroes helt øverst i Norge, alle disse ukene med A-has «Hunting High And Low» på 2. plass. Helt til «Take On Me» gikk til topps i USA, og de to gruppene byttet plass.

Feiringen av The Monroes kommer selvfølgelig med en vemodig undertone, siden både Lage Fosheim og Eivind Rølles døde altfor tidlig, samme år til og med, henholdsvis 54 og 53 år gamle i 2013. Det er ingen jubileer å markere nå, ingen nyutgivelser å lansere, bare på høy tid å hylle denne duoen. På Rockefeller tirsdag blir sangene deres framført av artister som hadde forbindelser til enten Lage Fosheim eller Eivind Rølles, eller begge. Og det er mange, siden de to jobbet i hvert sitt plateselskap etter at The Monroes tok slutt. Her kommer altså Kurt Nilsen, Espen Lind, Odd Nordstoga, Anita Skorgan, Lars Kilevold, Ravi, Ole Paus og enda noen til. Svein Dag Hauge leder husbandet, og blåserrekke skal være på plass.

Saken fortsetter under bildet.

Eivind Rølles og Lage Fosheim i 1983, med Marilyn Monroe på veggen. Gruppa hevdet da at de var oppkalt etter en gammel klassevenninne som virkelig het Marilyn Mortensen. FOTO: STEINAR BUHOLM

Eivind Rølles og Lage Fosheim i 1983, med Marilyn Monroe på veggen. Gruppa hevdet da at de var oppkalt etter en gammel klassevenninne som virkelig het Marilyn Mortensen. Foto: Steinar Buholm

The Monroes oppsto i kjølvannet av Broadway News, en av mange grupper med ny bølgemusikk i Norge på begynnelsen av 80-tallet. Broadway News sang på norsk, men Lage Fosheim og Eivind Rølles, fire meter til sammen, hadde større ambisjoner. De var blitt store tilhengere av den engelske 2 Tone-bevegelsen, gruppene The Specials, Madness og The Beat, og ville lage musikk inspirert av denne stilen.

Mitt første møte med The Monroes var singelen «Sunday People»/»Move In Closer». «Jeg er håpløst forelsket i begge disse sidene», skrev jeg i Nye Takter sommeren 1983. «Move In Closer» med «et refreng jeg ikke får ut av hodet», «Sunday People» ble beskrevet som «en 100 % Madness-pastisj, bygget etter tegningene fra «Our Hose», og ganske frekk, men det høres bra ut».

Måneden etter kom albumet, som jeg omtalte slik i Nye Takter: «Et oppkomme av gode melodier, friskt spill og brennende tanker. The Monroes har tatt konsekvensene av at dagens popmusikk defineres i England, gått med på dens premisser og lagt til så mye av seg selv at det er nødt til å bli vellykket», sto det der. Selv om det måtte innrømmes at den vedvarende innflytelsen fra Madness var problematisk.

I ettertid står selve «Sunday People» igjen som et av de svakere sporene på dette albumet. The Monroes ble bedre jo lenger de fjernet seg fra denne sangen som de først og fremst huskes for. Min favoritt fra albumet er «Call Me Up», en harselas med gamle nazister i eksil i Colombia, og et kritisk blikk på deres arvtakere. Jeg ble også veldig glad i de to smellvakre sangene som avsluttet hver side, «Town By The Cliff» og «A Girl Like Mine», som viste at the Monroes kunne lage de mest forførende klassiske poplåtene, helt uten ska-beaten. Dette skulle de for alvor slå fast på det neste albumet.

Saken fortsetter under bildet.

The Monroes på Chateau Neuf under sin Norgesturné i 1984.  FOTO: TORE SKAAR/NTB SCANPIX

The Monroes på Chateau Neuf under sin Norgesturné i 1984.  Foto: Tore Skaar/NTB scanpix

26. november 1983 meldte VG over hele førstesida at The Monroes hadde fått kontrakt med EMI i London. Det hjalp ikke at de selv minnet om at de ennå ikke hadde solgte en eneste plate i utlandet. Når sånt skjer har norsk presse hatt en tendens til å la lanseringen av et navn være det viktigste i verden. Et annet aspekt ved en slik kontrakt er at ting begynner å ta veldig lang tid. I 1984 kom det derfor bare én singel fra The Monroes, «On The Bus» koblet med «Mrs M», sistnevnte sannsynligvis enda en nidvise til Margaret Thatchers, som var så populært å lage i disse årene. Men med dette sa The Monroes også farvel til sine mest erkebritiske tendenser, og fant en mer egen tone i fortsettelsen.

Albumet «Face Another Day» kom i september 1987. Nå ble de produsert av Bob Seargant, som hadde stått bak album med The Ruts, The Beat og selveste «Searching for The Young Soul Rebels» med Dexys Midnight Runners. Jeg var ikke veldig begeistret for albumet den gangen, noe jeg ikke la skjul på i Nye Takter. «Jeg er redd dette blir for anonymt til å bli lagt merke til i den store verden» var konklusjonen. Jeg fikk for så vidt rett i det, men som vist innledningsvis i denne saken: Her hjemme elsket folk dem fortsatt. Først og fremst på grunn av «Cheerio», som ble gitt ut på singel, og skulle vise seg å bli duoens aller mest eviggrønne sang. Den kom også tilbake på topp 20 år etter, i en ny versjon med Ravi og DJ Løv, med velvillig medvirkning av Fosheim og Rølles selv.

Saken fortsetter under bildet.

Anmeldelsen av den første singelen til The Monroes i Nye Takter i august 1983.

Anmeldelsen av den første singelen til The Monroes i Nye Takter i august 1983.

«Face Another Day» kom knapt nok ut i noe utland i det hele tatt. Det tredje albumet, «Everything’s Forgiven» kom i 1987, og var produsert av Bruce Springsteens tangentspiller Roy Bittan, med saksofonist Clarence Clemons og blivende Rolling Stones-bassist Darryl Jones i rekkene. En overskrift på forsida av Dagbladet om at «Bruce Springsteen elsker den norske gruppa The Monroes» slo nok litt uheldig ut, spesielt da utenlandslanseringen uteble enda en gang. The Monroes føyde seg med dette dessverre inn i rekka av norske band som burde blitt berømte i utlandet, men ikke ble det. Da hadde det vært finere å stå igjen med bare musikken, enn minnene om alle spekulasjonene i tillegg.

Siste gang jeg snakket med duoen som The Monroes var da de ga ut det ganske fine albumet «Long Way Home» i 1993. «Poverty for the masses/Politics for the few», sang de i tittelsangen. – De som tror at «gutta er tilbake, toget går, happy, happy, happy», må få lov til det. Kontraster er bra. Jeg tror ikke du finner en lykkelig sang på «Sunday People»-albumet heller. Jeg er oppvokst i Arbeiderpartiet. Eivind står nok litt mer til høyre. Men vi har samme bakgrunn, og ser at mye er skeivt i samfunnet. Hadde vi ikke vært enige om det, hadde det vært vanskelig å samarbeide. sa Lage Fosheim, som en påminnelse om at sangene til The Monroes rommer mer enn mange tror.

Eivind Rølles var nå blitt norskansvarlig i det store plateselskapet BMG. Jeg spurte om han hadde gitt The Monroes kontrakt i 1993, hvis de var nye og ubeskrevne, og ikke ute på en ny runde ti år etter debuten. – Hadde jeg bare hørt demoen hadde jeg kanskje det. Hadde de kommet inn døra selv er jeg ikke så sikker, humret han.

Mer fra: Nye takter