The Magnetic Fields: «Quickies» gir rask tilfredsstillelse

The Magnetic Fields er ei for spesiell gruppe til at de kunne håpe å bli popstjerner, men de har fått et stort og trofast publikum i årene som er gått siden gjennombruddet for 20 år siden. Det nye albumet kommer til å bli godt mottatt blant alle deres venner.

Selv om alle albumene til The Magnetic Fields har vært gode, kommer mesterverket til å forbli «69 Love Songs». Et trippelalbum i CD-alderen, senere også et seksdobbelt vinylalbum, som ganske riktig inneholdt 69 sanger. Albumet kom ut mot slutten av 1999 hjemme i USA, men det tok et halvt år før det gikk videre ut i verden. Sånn kan det alltid kan diskuteres om dette var et av 90-tallets eller det nye 00-tallets aller beste.

The Magnetic Fields hadde gitt ut fem album i forveien. Jeg husker disse som plater som ble spilt, og funnet for vimsete, fulle som de var av lo-fi synthpop. I ettertidens lys har de mange tidlige eksempler på den spesielle magnetiske magien gruppa senere har bemerket seg med.

Les også: – Jeg savner alt mulig, og mest av alt folk. Noen å spille med. Noen å henge med. Noen å klemme (Dagsavisen+)

Men altså, «69 Love Songs». – Jeg hadde ikke noe nytt å komme med kvalitetsmessig, så jeg satset på kvantitet i stedet, sa sangeren og låtskriveren Stephen Merritt til oss senere, med karakteristisk tørr humor. Magnetic Fields ble etter fem album som kulthelter fortsatt kulthelter, men for en langt større kult. Som fikk et så intenst forhold til «69 Love Songs» at de kunne diskutere hvilken av de tre platene i dette trippelalbumet som var best. Eller hvor mange av de 69 sangene som var uerstattelige? Vi kunne kanskje klart oss uten noen få av dem, men tittelen «63 Love Songs» ville vært så mye dårligere enn «69 Love Songs» at det ikke er verdt redigeringen.

Mest av alt minnet dette om den store sangskriverkunsten, med de smarteste rimene, de friskeste bildene og de mest smakfulle melodiene. Merritt forklarte selv seg at sangene ikke handler om kjærlighet, men om kjærlighetssanger. En viktig forskjell der. Som i hyllesten til Billie Holiday i «My Only Friend»: «Some of us can only live/in songs of love and trouble». – Meningen var å få et overblikk over populærmusikken fra det 20. århundre, for å utvide mitt eget repertoar. Å beskrive mangfoldet i populærkulturen, og binde forskjellige former for meningsinnhold sammen, både i tekstene og musikken, fortalte Merritt oss. Og sang «I could make a career of being blue/I could dress in black and read Camus».

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Da som nå skrev han alle sangene selv, enten de ble sunget av ham selv eller av noen av gruppas kvinnelige medlemmer. – Om sangene handler om gutter eller jenter kommer an på hva som låter best i sammenhengen. Det dreier seg kanskje bare om hva som rimer best. Seksualiteten er en stor del av livet, tilnærmingen kan komme fra forskjellige kanter, sa Merritt. Han mente at han hadde en soleklar rett til å synge «I want to marry you» til en person av same kjønn, selv om dette nærmest var (og er) er en politisk handling i USA.

Like etter «69 Love Songs» ga Merritt ut albumet «Hyacinths And Thistles» under navnet The 6ths (sannsynligvis for at å høre hvordan forsøkte å uttale bandnavnet). Her hadde han med gjestesangere som Bob Mould, Sarah Cracknell, Marc Almond og Clare Grogan, men også veteranene Melanie og Odetta. Med dette var det totale antallet nye Merritt-sanger i løpet av et år oppe i 82. Han har også gitt ut album med The Future Bible Heroes og The Gothic Archies, sistnevnte med et flott sett sanger til barnebøkene «Lemony Snicket’s Series Of Unfortunate Events», kjent som «Den onde greven» på norsk.

Ingen av albumene med The Magnetic Fields i det mye århundret har vært alminnelige samlinger sanger. «i» (2004) inneholdt bare sanger med titler som begynner med denne bokstaven. På «Distortion» (2008) var alle sangene kraftig forvrengt, et forskrudd mesterverk inspirert av The Jesus And Mary Chain. «Realism» fra 2010 var på den andre siden dogmeaktig akustisk. «Love At The Bottom Sea» (2010) var rendyrket synthpop. Det toppet seg igjen med «50 Song Memoir» i 2017, svimlende 50 sanger om ett av hvert av årene i Stephin Merritts liv så langt. Og sånn har årene gått.

Og med dette er vi altså framme ved nye «Quickies». med 28 sanger, de fleste rundt to minutter lange. Som pophistorien har vist kan man få sagt svært mye på to minutter. Merritt har fortalt at han ble inspirert til å gjøre det sånn av mininovellene til forfatteren Lydia Davies (hun som lærte seg norsk ved å lese Dag Solstad).

Humoren er aldri langt unna hos The Magnetic Fields. Igjen er disse sangene ofte bittersøte vittigheter, med en dypere bunn. «Kraftwerk In A Blackout» er for eksempel en metafor for et forhold som har gått i stå, med en svært så melankolsk omkved om «will we ever dance again» til slutt. Men det er «I Want To Join A Biker Gang» som høres ut som den er inspirert av Kraftwerks «The Model». Vi får altså høre en mann synge om den erotisk lengselen etter å bli med i en motorsykkelgjeng. Og ei dame som hyller «The Biggest Tits In History», en tittel som knapt er til å tro, helt til man hører nærmere etter og forstår at det dreier seg om meisefugler. «When The Brat Upstairs Got A Drum Kit» handler om et par som er så forelsket at de ikke bryr seg med at den lille jenta ovenpå har begynt å spille trommer, og holder på å rive huset ned. Heller ikke at hun har oppdaget skamusikken – «the genre where one jumps» – og taket raser ned. Typisk nok er dette ei saktmodig vise.

Stephen Merritt synger halvparten av sangene selv, for som han en gang fortalte, ingen har godt av å høre på stemmen hans for lenge av gangen. Shirley Simms og Claudia Gonson sørger for at de som liker sanger om jenter får litt å høre på, de også.

«Quickies» er en sann svir av rask tilfredsstillelse. Albumet går hele tida gjennom store forandringer stilmessig. For å distansere seg enda et stykke fra alt det andre, er mye av musikken spilt på instrumenter laget av sigarkasser, uten at dette noen gang høres veldig rart ut. Bare sjarmerende personlig og tillitvekkende. De eneste jeg kan komme på som minner litt om The Magnetic Fields i både holdning og underholdning er duoen Sparks, som tilfeldigvis også har et nytt album denne uka. Gode dager for den mest geniale popmusikken.

Og anmeldelsen av Sparks kan du lese her: Popvidunderet viser igjen sin storhet (Dagsavisen+)