Bilde 1 av 4
Nye takter

TAV tilbake til Disniland

The Aller Værste markerer sitt 40-årsjubileum med å gjenutgi albumet «Disniland i de tusen hjem». Gruppa synes at de har et så unikt ettermæle at det ville være feil å spille sammen igjen.

The Aller Værste er blitt en legendarisk størrelse i norsk rockhistorie. Selv om bandet bare holdt på i to hektiske år, satte de uslettelige spor etter seg. «Disniland i de tusen hjem» var det andre, og siste albumet til The Aller Værste. Debuten «Materialtretthet» er blitt gjengangeren på listene over tidenes beste norske album. «Disniland ...» er blitt stående litt i skyggen, men er nesten like bra. Det kan nå høres igjen på en dobbel vinylutgave som også inneholder en hel plate med ekstraspor.

Jeg møter igjen The Aller Værste 40 år etter starten: Sverre Knudsen, Chris Erichsen, Harald Øhrn og Ketil Kern. Lasse Myrvold døde i 2006. Det skal handle om den imponerende produktiviteten som førte til at «Disniland ...» kom ut bare et halvt år etter «Materialtretthet», og hvordan denne intensiteten tok knekken på gruppa i løpet av det halve året etterpå.

Historien om The Aller Værste er en påminnelse om hvor rasende fort alt gikk i overgangen fra 70- til 80-tallet. Gruppa begynte å øve 1. oktober 1979. De spilte inn sin første singel i november, og ga ut en ny EP i mars 1980. De turnerte intenst, spilte 25 konserter bare i Oslo og omegn det første året, inkludert fem ganger på Høvikodden, og et nachspiel for The Clash-konserten på Pilen, med The Clash selv til stede. De ga ut debutalbumet «Materialtretthet» i november, og i februar i 1981 ble dette belønnet med Spellemannprisen i klassen «nyrock». En veldig etablert pris å få for et så alternativt band, syntes nok noen. De følte at de måtte videre i full fart, for at ikke alt skulle falle sammen. Like etter dette kunne de fortelle at det allerede kom et album til!

– De nyeste låtene på «Materialtretthet» var skrevet i mai 1980. I desember føltes dette som veldig lenge siden. En kveld på Hulen bestemte vi oss for å lage ei plate der vi skulle bidra med to låter hver, forteller de nå. Så brukte de baksida av LPen på en rekke andre låter av Lasse Myrvold som det ikke hadde blitt plass til ellers, og ska-versjonen av Fleetwood Macs «Albatross», som alltid var en livlig start på konsertene den første tida.

Selv var jeg umiddelbart begeistret i min anmeldelse i Nye Takter. «En åttespors side bestående utelukkende av vinnere. Åtte låter i beste TAV-tradisjon som ikke beveger seg i nytt terreng, men med mange fikse detaljer. Og hør hvordan gruppa blir stadig bedre instrumentalt, det låter svært tett der det skal være tett, og svært luftig der det skal være mye rom. Jeg vil anta det kommer til å bli en klassisk produksjon», skrev jeg da.

«Materialtretthet» har fått en oppfølger som holder på alle måter, og burde overbevise de fleste. Jeg tror på mange måter det blir spennende å se hva som skjer med The Aller Værste etter dette» sto det til slutt i anmeldelsen. Og spennende ble det. Men ikke helt på den måten vi hadde håpet på. «Disniland i de tusen hjem» er nemlig lyden av en band som snart synger på siste verset.

En ting var at det økonomiske utbyttet av å være et av Norges mest omtalte rockeband var magert. En annen ting er at de hadde forskjellige meninger om den musikalske veien videre. Utad virket alt perfekt. Innad var stemningen spent. Det endte med at Ketil Kern sluttet, fordi han syntes at TAV hadde begynt å føles som tvang. Han var den eneste av de fem som ikke skrev egne sanger, men nå utroper de andre ham nærmest til limet som holdt The Aller Værste sammen. – Vi skulle tatt en pause der, og summet oss. The Aller Værste var blitt et tog som gikk og gikk, og som til slutt sporet av, mener Kern.

De andre fire fortsatte litt til, med en ny trommeslager, og lagde singelen «Hakk»/»Bare feiginger» som tok eksperimenttrangen helt ut, og hørtes ut som noe helt annet enn alt de hadde gjort før. Etter to intense år var dette det siste nye vi hørte til The Aller Værste på plate.

– Jeg ville at gruppa skalle ta en tyngre, mer monoton retning, sier Sverre Knudsen: – Vi kunne valgt andre retninger, spilt flere ska-låter og blitt et partyband. Det punken sa, og som vi fulgte opp, var «vi gjør hva vi vil». Singelen var et forsøk på å peke i en ny retning. Ikke å gå inn i Bergen Orkesterforening (sammenslutning av mer etablerte band, vår anm.). Men det skjedde litt fort, innrømmer han i dag.

– Dersom, hvis, så fram, i fall. Jeg er glad vi ikke roet oss ned. Jeg tror The Aller Værste hadde blitt mer og mer utvannet og uinteressant da. Disse tette statementene kom på kort tid. Det er derfor de fremdeles varer, at folk opplever musikken som frisk, sier Chris Erichsen.

Gruppa kom sammen for flere gjenforeninger på konserter i årene som fulgte. De spilte sist sammen i en felles 50-årsdag i 2005. Bandet hørtes tett og tøft ut, men ikke lenge etter ble det klart at Lasse Myrvold var alvorlig syk. Etter at han døde i 2006 har gruppa avvist alle forslag om gjenforeninger.

– Å spille uten Lasse, det stemmer ikke, mener Ketil Kern.

De andre viser at det gamle forsøket på å få det til uten Ketil sier litt om hvor viktig det var at alle fem sto sammen i The Aller Værste.

– Vi har likevel det mest unike ettermælet noe norsk band har. Det er så utrolig kult å oppleve. Som når Razika ble inspirert av oss, og ble store og etablerte. Hvis vi går ut og spiller nå vil det endre det ettermælet. Dette var overskudd og pur faen. Ikke noe for alle, det må vi akseptere. Mange syntes det var litt rart. Men det er fortsatt mange som synes det låter kult. Jeg synes dette er bra som det er, sier Sverre Knudsen.

Den nye, doble utgaven av «Disniland i de tusen hjem» har med de seks sangene fra singelen «Blålys»/»På vei hjem» og «Dans til musikken»-EP-en som bonuslåter. Dette er innspillinger som kom ut før «Materialtretthet», og forstyrrer egentlig kronologien. Men det er en historisk logikk i dette. Da «Disniland ...» kom ut i 1981 hadde kassettversjonen disse seks sporene som ekstramateriale. Men her er også «Hakk»/»Bare Feiginger», «Søster søster» nå sunget av Harald Øhrn, og enda mer. Nyutgivelsen inneholder nemlig fire låter som ikke har vært gitt ut noen gang, spilt inn på en konsert i Trondheim i mai 1981. Spesielt sterkt er det å høre Lasse Myrvolds «De hemmelige soners tidsfordriv», som fantastisk nok finner en umiddelbar plass blant de beste sangene til The Aller Værste. Det sier ikke så lite, og minner oss også om at TAV høres like relevante ut i 2019 som i 1979. Dans til musikken!

Mer fra: Nye takter