Takk te Prudence

I første halvdel av 70-årene var det få godt kjente rockegrupper i Norge: Bare Popol Ace, Ruphus, Aunt Mary, Saft og Flying Norwegians, og Prudence fra Namsos. Prudence var de beste av dem. Deres blanding av rock, country og folkemusikk gjorde dem til det første bandet med en helt egen identitet her i landet. At de var folkekjære ville imidlertid være å overdrive. Å spille rock i Norge har alltid vært en risikosport.

– Bare at vi så ut som vi gjorde var nok til å provosere. Muligheten for å få juling var helt klart til stede. Vi var en del av å droppe ut og brenne broer, å gjøre noe annet enn foreldrene ville. Tysland og æ, vi hadde ikke noe valg. Vi oppdaget tidlig betydningen av å være annerledes. En måte å bekjempe dette på, var å følge besettelsen. Med en god porsjon overlevelsestrang. Det var dette eller ingenting, sa Åge Aleksandersen da vi snakket med ham i 2011.

1975 burde blitt et stort år for Prud­ence. Gruppa hadde vært ei av de største i norsk rock siden gjennombruddet i 1972, og platene deres hadde vært imponerende nok, ikke bare etter norsk standard. Da jeg så dem på konsert for første gang, våren 1975, ble jeg overrasket over hvor enda mye bedre de var på scenen. Med et fantastisk fandenivoldsk pågangsmot. Bak scenen gikk det ikke like bra. Gruppa sleit med økonomien, og i sin bok «Drunk And Happy» beskriver gruppas trommeslager og kasserer Kaare Skevik Jr denne vestlandsturneen som en katastrofe. Flere av medlemmene måtte innimellom jobbe på sagbruket hjemme i Namsos, og i en arbeidsulykke mistet bassisten Kjell Ove Riseth flere av fingrene på venstrehånda. Stemningen i gruppa var sviktende, så lenge de ikke sto på scenen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Da jeg dro på Ragnarock på Ullevaal stadion i 1975, min aller første festival, var det Prudence jeg gledet meg mest til. De innfridde så til de grader, med publikum i ringdans rundt halve arenaen. Og så, mellom to låter, mens stemningen var på sitt aller beste, annonserte Åge Aleksandersen at dette kom til å bli siste gang de spilte på festival i Oslo. De hadde bestemt seg for å gi seg. Reaksjonen blant publikum var vantro og skuffelse.

Prudence hadde et siste ess i ermet. Et avskjedsalbum og en turné. De hadde ikke lenger noe håp om å slå gjennom i utlandet. For første gang sang de på norsk. Albumet «Takk te dokk» var igjen delt omtrent 50/50 mellom sangene til Åge Aleksandersen og Per Erik Wallum. Albumet ble deres største suksess på plate, med Aleksandersens infamt ironiske «Æ e trønder æ» som en ny lokal nasjonalsang, mens Wallums glade «Sommeren på landet»» fortsatt er en reiseradiofavoritt 40 år etter.

Prudence solgte ut Studentersamfundet i Trondheim to ganger 11. desember 1975. Stemningen høres ut til å ha vært elektrisk. Gruppa kom på til tonene av Griegs «Dovregubbens hall», og begynte med «Kom igjen kara», festklassikeren med en klar advarsel mot alle autoritære strømninger. Prudence var et udiskutabelt motkulturelt band, og dette ville de ikke ha noe av: «Værra høyre værra venstre, værra opp eller ne/æ vil gjerne koinna tenk i fre'». På den første konserten jeg fortalte om hadde Aleksandersen stått og dunka i gulvet med en kjepp som kunne minne om den Hans Rotmo hadde med seg i Vømmøl, mens han ropte «det va fest på lokkalet, dem satt og telt pæng, tiddeldi».

LES OGSÅ: Tidlig i 1980 forandret norsk rock seg fullstendig

«Vi e årets salgssuksé/du kan nevn mæ ka det é/vi   e bæst», sang Åge Aleksandersen sarkastisk i «Æ e trønder æ». Publikum i Studentersamfundet jublet begeistret. Konserten fant også plass til en sang fra Aleksandersens første soloalbum, som kom ut tidlig det samme året – oversettelsen av Elton Johns «Country Comfort», «Det er langt igjen til Royal Albert Hall». Sangen som er blitt et symbol på hele elendigheten. Nå vil historiens gang det slik at Aleksandersen faktisk spiller i Royal Albert Hall i mai, men det blir fortsatt for et norsk publikum.

Prudence moret seg med gruppa Liverpool Scenes' humørpille «Can't Fail Blues», der de drev gjøn med alle bandene som fortsatt spilte blues akkurat slik som John Mayall, Chicken Shack og Fleetwood Mac. Jeg tror det er Terje Tysland som spiller gitarsoloen, han huskes best som trekkspiller, men var en djevel på gitaren. Gruppa hentet også fram den liflige instrumentale B-sida «Bilbo And Frodo», fra ei tid da Tolkien fortsatt bare var en kultforfatter, og bøkene ennå ikke oversatt til norsk. Den vonde «Drømmen om grisen» ble tilegnet Bay City Rollers.
Vi kan ikke se bort fra at nostalgiske hensyn spiller inn, men å høre igjen dette konsertalbumet får meg til å tro at det må være noe av det aller ypperste som er prestert i norsk rock, noen gang. På lista over konserter jeg gjerne skulle vært på kommer denne svært høyt. Prudence spiller så tøft, det er så løst og tilsynelatende lett, og samtidig så tett at det nesten ikke går an. Konsertplata var produsert av Jahn Teigen, og samme hva han egentlig gjorde fortjener han sin del av hederen og æren. Dobbeltalbumet er særdeles livlig, usedvanlig vemodig, og et flott minne om et av de beste bandene Norge har hatt. Et band som måtte gi seg fordi de ikke hadde råd til å holde på lenger. En fortærende situasjon, som så ofte ellers i norsk rock.

Prudence sluttet med sin faste avslutningssang, Per Erik Wallums «I'm Free­zing», en vakker, men sørgelig avskjed. Men mandolinen til Johan Tangen gikk som alltid fortere og fortere mot slutten, og sendte folk hjem gladere til sinns. Til tross for de aller siste tekstlinjene: «No one needs you no one cares/Not even if you disappear». Denne siste kvelden kom «Takk te dokk» som en ekstra siste takk fra Prudence.

Gruppa kom sammen igjen for å spille «Æ e trønder æ», da de en måned senere fikk Spellemannprisen for «Takk te dokk». Åge Aleksandersen spøkte med programlederen Rolv Wesenlund om at det ble «comebackturné på lørdan'». Det ble det ikke! De kom sammen igjen for å få sølvplate, men da gruppa troppet opp for å hente den hos plateselskapet Polydor pakket de opp sølvplata til Oluf!
 
I forbindelse med 40-årsjubileet var det planer om å gjenskape avskjedskonserten, etter en vellykket gjenforening i 2011. Riktignok uten Per Erik Wallum, som døde i 1990. Men planene ble skrinlagt i god tid, fordi de var redde for komme til kort i forhold til utgangspunktet. Bare å komme i nærheten av det vi hører på plata «11/12/75» ville vært bortimot umulig. Men i gruppas hjemby Namsos samlet et stjernelag seg i går, med navn som DDE, Claudia Scott, Ida Jenshus, Amund Maarud og Knut Schreiner, for å spille gjennom konserten låt for låt. Med en ikke ubetydelig gjest: Garth Hudson fra selveste The Band på orgel. En versjon av de store forbildenes «The Shape I'm In» hørte med på avskjedskonserten til Prudence i 1975. Som altså forblir en av de beste konsertene som har vært her i landet. Heldigvis går det fortsatt an å høre på den, når som helst. Og da Prudence torsdag fikk Namsos kommunes kulturpris for 2015 sang Åge Aleksandersen den nye sangen «Daidalos sønner» til minne om sitt gamle band.

LES OGSÅ: – Jeg blir et eksotisk innslag