Nye takter

Svartere enn natta

Et nytt livealbum presenterer Neil Young på toppen kunstnerisk, helt på bunnen følelsesmessig.

Mens Neil Young var på sitt mest desperate lagde han noe av sin beste musikk. Høydepunkter i karrieren har det vært en del av, men han har kanskje aldri vært mer inntrengende enn på albumet «Tonight’s The Night», som ble spilt inn i 1973. Nå kommer et konsertopptak der han spiller de samme sangene like etterpå.

«Harvest» er og blir Neil Young største suksess hos massene, med sin trygge, omgjengelige og lettfattelige countryrock. Forventningene var store til hva han kunne gjøre videre. Så fulgte altså denne rekken med forholdsvis uselgelige album: «Time Fades Away» (liveopptak med bare nye sanger, 1973), «On The Beach» (1974) og «Tonight’s The Night» (1975), sanger som presenterer en bekymret mann, med veldig mye på hjertet. Tre album som ble slaktet av mange kritikere, men som i ettertid står fram som Youngs kanskje aller beste og mest inntrengende. Trilogien ble for mange en åpenbaring i forhold til hvordan tilsynelatende «vanskelige» sanger kunne avsløre varige verdier, bare de får litt tid til å være seg selv. Selv om den kom ut etterpå ble «Tonight’s The Night» spilt inn før «On The Beach». Vi kan godt forestille oss at noen dragkamper med plateselskapet forårsaket forsinkelsen.

Neil Young slik han gjerne framsto på pressebilder i en kritisk periode på 70-tallet.

Neil Young slik han gjerne framsto på pressebilder i en kritisk periode på 70-tallet. Foto: Joel Bernstein

Grunnen til den dårlige stemningen var Neil Youngs forhold til sangeren, gitaristen og låtskriveren Danny Whitten, som var frontmannen i gruppa Crazy Horse. Neil Young hadde store planer for Whitten, som fikk være med å synge åpningslåten «Cinnamon Girl» på «Everybody Knows This Is Nowhere»-albumet i 1969. I de lange «Down By The River» og «Cowgirl In The Sand» deler de gitarsoloer som senere skulle bli varemerket for den mest elektriske lyden til Neil Young. I selvbiografien «Waging Heavy Peace» skriver Young at han var for full av seg selv til å gi Whitten den større plassen i lydbildet som han fortjente, og er redd han ødela noe dyrebart på grunn av dette. Det virker som om Young gir Danny Whitten stadig mer av æren for at han selv er blitt den han er.

Whitten spilte og sang også på deler av «After The Goldrush»-albumet i 1970, men hadde stadig større narkotikaproblemer. Young forsøkte å spille ham inn i gruppa Stray Gators før «Time Fades Away»-turneen etter «Harvest» i 1972, men Whitten var for langt ute. Han ble vraket 18. oktober 1972, og sendt hjem fra San Francisco til Los Angeles. Den samme kvelden ble han funnet død, 29 år gammel, av en uheldig blanding av valium og alkohol. Et halvt år etter døde roadien Bruce Berry av lignende årsaker. Dette er bakteppet for «Tonight’s The Night».

Neil Young på Roxy i Los Angeles i september 1973. FOTO: REPRISE/WARNER MUSIC

Sangene på albumet står fram som en gripende beretning om Whitten og Berrys liv og død. Inn i dette har Young lagt en konsertversjon av «Come On Baby Let’s Go Downtown» fra det store «Crazy Horse»-albumet, spilt inn sammen med Whitten på en konsert på Fillmore East mens hans fortsatt var i strålende form. Det definerer albumets innhold når Danny Whitten synger «pretty bad when you’re dealing with the man/and the light shines in his eyes». Det er like gripende, og like lite moro som når Neil Young selv, helt fram til våre dager, fortsetter å synge «The Needle And The Damage Done» til minne om Whitten.

«Tonight’s The Night» ble spilt inn veldig live i studio, men de gjorde det om og om igjen i en måned. Young med Nils Lofgren på gitar, Ben Keith på steelgitar, Billy Talbot på bass og Ralph Molina på trommer. Etterpå bestemte de seg for å feire med tre konserter på det nyåpnede Roxy-teateret i Los Angeles. Her kommer de samme sangene enda en gang, i en annen rekkefølge, men med den samme intense gløden som på studioalbumet. Igjen er det et høydepunkt når de kommer til «Speaking Out», en tradisjonell blues, med stemmen til Young på sitt mest inntrengende mens hans synger «I’ve been a searcher, I’ve been a fool». Nils Lofgren spiller noe av det mest gnistrende gitarspillet jeg noen gang har hørt, Neil Young tar noen triller på pianoet, utbryter «all right Nils, all right», både i studio og på scenen, og så tar Lofgren en runde til. Ikke noe stort oppstuss, bare den beste musikken det går an å ønske seg.

Førsteutgaven av «Tonight’s The Night» hadde en lang bakgrunnstekst på et innleggsark. På nederlandsk. Forklaringen er at en journalist fra musikkavisa Oor fikk audiens da Young spilte i London et par måneder etter Roxy-konsertene, fordi han kunne komme over kanalen med noen flasker tequila som det ellers var vanskelig å få tak i. Artikkelen er ikke overstrømmende, den legger aldeles ikke skjul på at Young var veldig langt ute på denne konserten, men Young valgte å bruke teksten siden han mente den var et sjeldent eksempel på en omtale som forsto hans egen sinnsstemning. Hvis han var helt ute i London er han desto mer inne i Los Angeles, for konsertopptaket av «Tonight’s The Night» er helt på høyde med studioversjonen. Mot slutten får «Tired Eyes» nå nye høyder i en ekstra intens, ekstra lang versjon. Da må vel også dette være Neil Youngs beste album.

Samtidig med dette kommer Neil Young med et album med musikk fra filmen «Paradox». Regissert av kjæresten Daryl Hannah, med Young selv og medlemmer av Promise of The Real i rollene. «Om en gjeng cowboyer og lovløse, som får dagene til å gå mens de graver etter skatter, mens de venter på at fullmånen skal komme med magien, musikken og slippe åndene løs». Og sånn går nå årene. Albumet er satt sammen av korte og lengre musikalske fragmenter. «Hey» er «Love And Only Love» spilt med gitarer som enten skurrer dypt eller låter som tannlegebor, og tøffere blir det jo ikke. Her er en full versjon av «Pocahontas» med det karakteristiske pumpeorgelet hans, etterfulgt av en ti minutter lang «Cowgirl Jam». Alle venner av Neil Young skjønner hvor dette bærer, og kan bare glede seg. Andre deler av albumet er mer oppstykket, og selvopptatt. Her går det an å skumme fløten med god samvittighet.

«Paradox» er allerede ute i verden. «Roxy Live» kommer ut i en spesialutgave på Record Store Day i dag. Standardutgaver og digital utgivelse følger tirsdag. Strengt tatt har vi ikke visst at vi har ventet på dette i 45 år, men den som venter i noen dager til, venter på noe godt.

Mer fra: Nye takter