Supertramp ble en av 70-tallets aller mest populære grupper i Norge. Men Roger Hodgson sluttet i gruppa av hensyn til familien i 1983, med en forståelse av at hans makker Rick Davis fikk beholde navnet. Under forutsetning av at Supertramp ikke lenger spilte noen av sangene Hodgson hadde skrevet alene. Dette ble nok litt for stusslig for et større publikum i lengden, og i 2010 kom de to leirene i konflikt med hverandre etter at konsertene til Supertramp igjen inneholdt de gamle hitlåtene til Hodgson. I 2015 måtte imidlertid Supertramp avlyse en større turne etter at Davis var blitt alvorlig syk, og Hodgson er inntil videre alene igjen med å forvalte sin egen arv.
Roger Hodgson må likevel nøye seg med sånn «han fra Supertramp» med liten skrift på konsertplakatene. Enda et eksempel på at det er vanskelig å klare seg uten et godt etablert merkenavn. John Fogerty uten Creedence Clearwater Revival, Ray Davies uten The Kinks, Roger Waters uten Pink Floyd – musikken er hovedsakelig den samme, men de hadde solgt ut enda større steder med det gamle gruppenavnet på plakaten. At Hodgson fortsatt behersker store arenaer viste hans opptreden på «Concert For Diana» på Wembley Stadion i 2007, der han helt alene fikk 60.000, og kongetribunen, på beina for dans og allsang i «Give A Little Bit». Visstnok en av prinsessens favorittsanger.
Supertramp ble ikke en suksess over natta. Til å begynne med var de et alternativt progrockband som ikke var større enn at de dro på nyttårsturné på Vestlandet mens de ventet på bedre tider. Fra overgangen mellom 1970 og 1971 fortelles det om konserter på Vigrestad, Kalandseid, og Lysefjorden utenfor Bergen, der gruppa 2nd Power Unit var oppvarming. Omstendigheter førte til at deres gitarist ble litt indisponert i løpet av kvelden, noe som førte til at Supertramps bassist tok jobben på sparket. Og bassisten i startfasen var Roger Hodgson. Turneen omtales for øvrig på Wikipedia som «disasterous». En bandbuss måtte settes igjen på fjellet fordi det ble for farlig å kjøre den i nedoverbakke på vinterføre. En trommeslager sluttet ifølge ubekreftede kilder i gruppa som et resultat av et nervøst sammenbrudd etter norgesturneen. Det var ikke verre en at Supertramp kom tilbake til Vestlandet i 1973, nå som oppvarming for Edgar Broughton band.
Gruppa lagde to album uten det store oppstusset i løpet av disse årene. I dag hadde de sannsynligvis vært ferdige etter to forsøk. Men plateselskapet hadde fortsatt tro på potensialet. På «Crime of The Century» fikk gruppa jobbe med Ken Scott, som hadde være tekniker for The Beatles og produsent for albumene som gjorde David Bowie til superstjerne. Da Scott var i Norge for å fortelle om Beatles og Bowie lurte vi ut av ham noen ord om Supertramp også: – Jeg visste at de kom til å høres spesielle ut. Og at det kom til å ta lengre tid enn vanlig. Vi brukte én og en halv dag bare på å finne den rette trommelyden. Jeg begynte å bli engstelig for hvordan det skulle gå, og etter et par uker fikk vi beskjed om at Jerry Moss fra selskapet A & M ville høre hvordan det gikk. Vi hadde nesten ikke gjort noe. Vi prøvde å holde ham unna studio, men han kom inn, og vi trodde alt var over. Neste dag fikk vi vite at han likte det så godt at vi fikk all den tida vi trengte.
Gjennombruddet kom med albumet «Crime Of The Century» i 1974, en beundringsverdig blanding av lettfattelig fengende pop og mer storslåtte musikalske ambisjoner. Siden skulle det mer og mer av det første, og mindre av det siste.
Den første store arenakonserten jeg så var Supertramp i Ekeberghallen i 1977. Sex Pistols hadde nylig vært på norgesbesøk, at jeg i stedet var på Supertramp skyldes nok mest logistiske omstendigheter, men konserten deres var nok betraktelig mer tidstypisk for folk flest enn Sex Pistols på Pingvin Club. Og jeg hadde virkelig hørt mye på «Crime of The Century», noe mindre på «Crisis? What Crisis» i 1975, men det var likevel ei gruppe som fortsatt var på god vei oppover. «Even In The Quietest Moments» var rett rundt hjørnet, og skulle ta gruppa enda et langt skritt videre. Dette albumet lå 41 uker på VG-lista. Da gruppa kom tilbake til Norge for en konsert i Drammenshallen i 1979, ble det den største innendørskonserten som hadde vært i Norge til da.
Supertramp var en hitmaskin med låter som «Give A Little Bit», «Breakfast In America», «The Logical Song» og «It’s Raining Again». De ble for populære til å bli omfavnet av rockhistorien. Det kommer fram i en episode av The Simpsons der Homer forteller hvordan han møtte Marge: «Alt begynte i starten av det turbulente tiåret som kjent som 80-tallet. Dette var idealistiske tider. Oppsvinget til Supertramp! Det var en spennende tid å være ung». Homer Simpsons erindringer er ikke alltid til å stole på. Til tross for deres enorme popularitet begynte Supertramps status nemlig å dale ved inngangen til 80-tallet. Manusforfatterne til verdens beste TV-serie ironiserte nok heller over at gruppa ikke akkurat var med på å velte virkelighetsoppfatningen i verden.
Hodgson og Davis hadde et slags Lennon/McCartney-samarbeid. Det vi si at sangene alltid hovedsakelig ble skrevet av én av dem på egen hånd. Hodgson framfører bare de sangene han var alene om, men dette er så godt som alle de kjente og kjære hitlåtene til Supertramp. Da han var på Norwegian Wood i Frognerbadet i 2010, i et høljende regnvær, spilte han imidlertid ikke «It’s Raining Again» – kanskje for ikke å forulempe et allerede dyvått publikum. Sangen hander imidlertid ikke egentlig om meteorologiske forhold – men om det indre gråværet som er så populært i popmusikken. Tida leger alle sår, så det gjelder bare å kjempe seg tilbake til sola, synger Roger Hodgson. I de gamle sangene til Supertramp høres alt så enkelt ut.