St. Thomas’ beste sider

Filmen som heter «Burn The Place You Hide» forteller historien fra da St. Thomas kom inn som en liten sensasjon i norsk popmusikk tidlig i det nye århundret. Til tross for det som viste seg å være alvorlige psykiske problemer kom han med en jevn strøm gode plater, og reiste Europa rundt på turneer, og i USA attpåtil. En ung mann som elsket suksess, men var livredd for alt som skulle til for å holde på oppmerksomheten. Filmtittelen «Burn The Place You Hide» er en tekstlinje fra sangen «Silence Break Your Heart»: «Take your thoughts and put them on the fire, burn the place you hide». Som for å slippe å gjemme seg. Filmen er et gripende fortelling om ønsket om å få være seg selv, og å bli akseptert med alle sine gode og dårlige sider.

Den nye dokumentarfilmen er en britisk produksjon, av Richard Knights og Gary Reynolds. Den begynner med St. Thomas selv, som forteller hva som er viktig for ham. – Ærlighet. Ekte musikk, sier han. «Ærlig» og «ekte» er ord som har mistet det meste av mening i kulturell sammenheng i årenes løp. Men så faller musikken inn i bildet, Thomas som synger «In The Forest» over åpningstitlene, og så går det kalt nedover ryggen når vi husker hvor ekte og ærlig han var. Helt uten filter, men med en gjennomtrengende formidling av sang og musikk som var helt enestående.

I filmen blir historien om St. Thomas formidlet av en lang rekke filmklipp fra karrieren, men også med nye opptak av familien hans, og mange av dem han spilte med i årenes løp. Først og fremst gitaristen Espen Mellingen, en sympatisk, engasjert og god forteller, som var Thomas’ høyre hånd i de mest hektiske årene til å begynne med, og som måtte lære seg å ta støyten.

St. Thomas slo igjennom veldig fort etter utgivelsen av «Mysterious Walks» i 2000. I gode år for ny norsk pop og rock tidlig i århundret var Thomas en av de nye forgrunnsfigurene. «Du må vel strutte av selvtillit», ble han spurt om første gang på TV, og svarer at det ikke akkurat er tilfelle. Den tidlige strømmen av medgang varte ikke, og mens oppførselen hans ble stadig mer uforutsigbar kom det færre presseoppslag om stor musikk, desto flere om små skandaler. Selv om Thomas sto bak langt mer av det første enn av det siste.

Filmen tar oss med på både oppturer og nedturer. Aller mest oppmerksomhet fikk hans mye publiserte oppvarmingsjobb for den amerikanske gruppa Lambchop i Royal Albert Hall. En stor sjanse som ble spolert da Thomas sto på scenen og skjelte og smelte mot arrangørene fordi han hadde fått for lite øl, og innrømmet for hele salen at han hadde problemer med å kontrollere temperamentet sitt. Fra andre kunne en sånn opptreden vært en komisk rutine, men igjen, dette var skremmende ekte. Men, så skjer det noe på scenen som ikke har vært en del av den alminnelige oppfatningen av kvelden: Han begynner å spille «Falling Down», og så er det bare så flott. Og sånn går nå filmen, med en rekke vanskelige hendelser, avløst av de mest strålende eksemplene på hvor fine sangene hans var.

St. Thomas fikk sparken av plateselskapet City Slang etterpå, men spilte likevel inn albumet «Hey Harmony» i USA, med venner fra Lambchop, Giant Sand og Neutral Milk Hotel. Men turneen i USA etterpå endte med at politiet måtte tilkalles til et hotell, og Thomas ble sendt hjem. Tilbake i Norge fortsatte suksessen. Filmen viser ham i de store TV-showene, på VG-lista på Rådhusplassen, men «Long Long Time» får en litt ny mening her – «please dont’t think it’s easy for me/To come to this place so easily». Om og om igjen ser vi at han gjerne vil bli omfavnet av de store massene, men ikke passer inn i sirkuset rundt. Sangene bar mer preg av dette, de ble stadig mer brutalt ærlige, vi må bare bruke dette ordet igjen, og han ble stadig mer åpen om sine problemer.

Her i avisa fikk vi for eksempel en e-post der han forklarte seg: «Sutrepaven Thomas. Han som klagde på for lite øl i Royal Albert Hall. Han som knuste gitaren sin etter to sanger i Kongsvinger. Viste fingeren til publikum på Cosmopolite i august 2004. Det er ryktet. Men hvem har tenkt; hva får et menneske til å gjøre slike ting?», spurte han, i 2006. Det var først nå omverden begynte å forstå hvor dypt det stakk. Han drakk mer, bestilte ulovlige piller fra utlandet, og la seg inn for rehabilitering. Dessverre ble det likevel for mye til slutt. Thomas Hansen døde 5. september 2007, 31 år gammel, av en uheldig kombinasjon av reseptbelagte medisiner. Året etter kom en stor samleboks, med hans egne låter, med coverlåter, DVD og bok, som har innbrakt 750.000 kroner til forskjellige gode formål innen psykisk helse.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Samtidig med dokumentarfilmen kommer nå også Thomas Hansens etterlatte innspillinger, som skulle ført fram til et nytt album i 2007. «A Mouse In A Crowded House» har undertittelen «Forever Unfinished». For innspillingene ble aldri gjort ferdig. De er knapt nok påbegynt. Mange av sangene skrangler av gårde, med gitar, tamburin og litt orgel, men selv på demostadiet skinner sangene til St. Thomas sterkere enn det meste ellers.

De fleste sangene handler om ham selv. Selv om verden tårnet seg opp rundt ham var viljen og evnen til å lage de beste sangene fortsatt intakt. «I wake up when others go to sleep», synger han i åpningslåten «Adorable Gold Teeth», etterfulgt av det mest fengende «hey, na, na, hey, na, na» som det går an å tenke seg. «Song On Pills» er en gripende sang som forklarer hans behov – flere piller, og noen å holde rundt. Også denne virker så glad og oppløftende at det nesten ikke går an. Det kunne vært så lett å høre på, og likevel er det uendelig trist, med hans utrolige melodiske sans, og den høye, lyse og skjøre stemmen som passet så godt til innholdet. Den smertelig vakre «Bring My Best Friends» er et enkelt ønske om å klare seg til neste år, nådeløst selvransakende, rett og slett en av de mest inntrengende sangene jeg noen gang har hørt.

Hva kunne det blitt av dette, gjort ordentlig ferdig? Hadde «Sheer Wonder No 2» vært en norsk rockeklassiker? Vi som ikke synes at alt må være strøkent produsert kan høre dette som om St. Thomas igjen bidrar med et høydepunkt i musikkåret, ni år etter sin død. Det er ellers helt i tråd med Thomas Hansens liv at det går an å skinne, selv om ikke alt er på stell ellers. Samlet sett er sangene hans fortsatt noe av det sterkeste som har vært gitt ut her i landet, noen gang.

«Burn The Place You Hide» har premiere på Bergen Internasjonale Filmfestival 22. september.

Vises også på Rockefeller 27. september, med minikonsert fra noen av musikerne til St. Thomas.