Soulveteraner ut i lyset

Et av de mest rørende øyeblikkene under årets Grammy-utdeling var prisen for beste americana-album til 78 år gamle William Bell. Etterpå sang han sin gamle «Born Under A Bad Sign» sammen med gitaristen Gary Clark Jr, og utbrøt: – Når du har brukt livet på å lage musikk er du født under en heldig stjerne. Til slutt første han tradisjonen videre med å dele ut Grammy-prisen for beste «urban contemporary»-album til Beyoncé. Skulle ikke forundre meg om hun ba om hans privatnummer etterpå. (Poenget med denne ellers litt kleine formuleringen kommer etter hvert.)

Å høre igjen gamle innspillinger med William Bell er en påminnelse om et uendelig stort hav av klassisk soul som bare venter på å bli gjenoppdaget. 60-tallets produserte så mye sterk rytme og blues at det rett og slett ikke var plass til alle på hitlistene og radiostasjonene. William Bells aller første singel, «You Don’t Miss Your Water» i 1961, ble en av hans aller mest kjente sanger. Spilt inn av en lang rekke artister, fra The Wailers til The Byrds, i årene som fulgte. Den kom ut på plateselskapet Stax, som skulle få en dominerende rolle i soulmusikken utover på 60-tallet. William Bells første album, «The Soul Of A Bell», kom ikke før i 1967. Det er til gjengjeld en liten klassiker på området. Når vi hører dette nå går det imidlertid an å skjønne at det ikke ble William Bell som nådde ut til de større massene.

Det Grammy-belønte albumet «This Is Where I Live» inneholder en kort selvbiografi i tittelsangen. «I was just a little boy when I heard Sam Cooke singing «A Change Is Gonna Come»», forteller han. Dette er denne tradisjonen William Bell kommer fra. Han sto for en tilbakelent, kontrollert stemmebruk, uten de største faktene. Vi kan forsøke å tenke oss at han ble med Stax-showet til Oslo i 1969, men ved siden av de utagerende opptredenene til Otis Redding, Sam & Dave, Eddie Floyd og Arthur Conley kunne William Bell fort falt gjennom.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I stedet fikk William Bell omsider en hit i 1969, en duett med Judy Clay i «Private Number». En av tidenes aller flotteste soullåter, der den går fra fullstendig fortvilelse til ekstatisk glede på bare to vers. Bakgrunnssporet ble senere samplet av Timbuktu i «Det löser sej», en av de største suksessene i skandinavisk hip hop. «Private Number» nådde en 3. plass i Storbritannia, der oppmerksomheten rundt amerikansk soul nådde nye høyder dette året, og faktisk også en 6. plass på Ti i skuddet i Norge i februar 1969. Men det er mildt sagt overraskende å oppdage at «Private Number» aldri ble en hit i USA. Grammy-prisen til hans nye album ble den første anstendige anerkjennelsen i hjemlandet.

Bare drøye to uker etter William Bell følger 75 år gamle Don Bryant etter på Cosmopolite. Bryant er enda mindre kjent, men bare at han skrev «I Can’t Stand The Rain» sammen med sin kone Ann Peebles i 1973 ville gjort ham til et godt navn i soulmusikkens historie. Bryant tilhørte kretsen rundt plateselskapet Hi, som tok over hegemoniet til Stax i Memphis tidlig på 70-tallet. Bryant skrev en rekke låter for andre artister, men hans første album på egen hånd, «Precious Soul» i 1969, var satt sammen av låter som allerede hadde vært hits for andre. Som folk ikke var så interesserte i å kjøpe på plate en gang til, selv om de slo godt an på konserter. En klassisk feilslått strategi der, altså. Men snart 48 år etter kom Bryant med albumet «Don’t Give Up On Love» i vår. Tilegnet Ann Peebles, som han fortsatt forer flammene sammen med. Albumet er spilt inn med et band som trofast kopierer den gamle Hi-lyden produsenten Willie Mitchell skrudde for Al Green og Ann Peebles. Og det låter forbausende flott.

En video til «How Do I Get There» er spilt inn i kirka Clayborn Temple, et historisk sted for den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, etter et planlagt møte mellom Martin Luther King Jr og streikende rengjøringsarbeidere i mars 1968. Politiet grep brutalt inn mot de streikende. Dr. King kom tilbake til Memphis for å fullføre møtet uka, etter, men ble skutt og drept. En sterk påminnelse i disse tider.

Når vi nå omtaler William Bell og Don Bryant på samme tid hadde det vært lett å brife enda mer med produsenter og plateselskap, og gjøre et stort poeng av forskjellen på lyden i studioene til Stax og Hi, sånn som man altfor ofte omtaler musikkmiljøer som ble subkulturer. Dette må ikke få stå i veien for at William Bell og Don Bryant høres ut som artister som kan glede et stort publikum i alle aldre, uten forhåndskunnskaper. De utstråler godt levde liv, med sterke stemmer, i fine gamle og nye sanger, og i tillegg er dette altså, om vi tør å si det, musikk med sjel.

William Bell spiller på Cosmopolite 24. august, Don Bryant samme sted 8. september.