Ken Scott i sitt rette element. FOTO: PRIVAT/CLASSIC ALBUM SUNDAYS/DEICHMANSKE

Snakk om klassisk album

Ken Scott produserte gjennombruddsalbumene til David Bowie, og var tekniker for The Beatles. Neste uke er han i Oslo for å snakke om «Hunky Dory», på en ny «Classic Album Sundays».


«Classic Album Sundays» er et verdensomspennende opplegg, der man kommer sammen og hører ordentlig på ett utvalgt album i sin helhet. I Oslo er turen kommet til David Bowies «Hunky Dory». Med en spesiell gjest: Ken Scott, som produserte albumet sammen med Bowie. For anledningen er søndagen blitt til torsdag, på Deichmanske bibliotek.

– Jeg har vært på flere sånne kvelder og snakket om denne plata, eller de andre jeg gjorde med Bowie. Det er så flott å se folk sitter der helt stille, mens stiften senker seg i rillene, høre ei side, snu plata, sette ned stiften igjen, høre mer, og ikke sjekke telefonen hvert halve minutt. Sånn skal det være, synes Ken Scott.

Ken Scott produserte albumene som gjorde Bowie til superstjerne fra 1971 til 1973: «Hunky Dory», «Ziggy Stardust» og «Aladdin Sane», med coverplata «Pin Ups» innimellom. Han var tekniker på de foregående «Space Oddity» og «The Man Who Sold The World», men i 1971 ble han altså forfremmet.

– Jeg var egentlig litt lei av å være tekniker, jeg hadde lyst til å begynne å produsere, og nevnte dette for Bowie da han kom tilbake til Trident-studioet. Siden han ikke var sikker på om han var fullt ut i stand til å produsere selv, spurte han om jeg ville være medprodusent.

– David ville ha meg med som en avveksling fra Tony Visconti, som produserte «Space Oddity» og «The Man Who Sold The World», som ikke hadde fått så stor suksess. Tony var også bassist og arrangør, så David hadde mindre kontroll over resultatet. Han skrev selvfølgelig sangene, men Tony hadde fortalt ham hvordan han skulle synge, og hvordan bandet skulle spille. Jeg var ikke musiker, jeg er fra en skole som tillater artistene å skape det de selv vil høre. Og heller legge glasuren på kaka, forteller Scott.

Lydhørt fra Geir Rakvaag: Les flere artikler om klassiske album og artister her!

På «Hunky Dory» står det «Produced by Ken Scott (assisted by the actor)». Bowie hadde klare tanker om seg selv som en figur.

– Han var egentlig som hvilken som hest fyr fra nede i gata. Den store framtoningen var noe som kom med tida. I de to årene vi hadde sammen kledde han seg flamboyant og fargerikt, men kjolene var for plateomslagene. Han var en hyggelig fyr, med et stort talent, men han solgte ikke plater. «Hunky Dory» var heller ikke et album han trodde ville slå særlig godt an. Vi trodde vi kunne prøve og feile så mye vi ville, siden nesten ingen ville få høre det. Vi lagde albumet for oss selv, ikke for noen andre.

Ken Scott hadde allerede en viss erfaring da han begynte å jobbe med David Bowie. I mange år var han lydtekniker for ei gruppe som het The Beatles.

– Jeg var lei av skolen, og skrev brev til EMI for å få en jobb. The Beatles var allerede de største i Storbritannia, så det sto alltid massevis av jenter utenfor og ventet på dem. Da jeg fikk se de to George-ene komme gjennom korridoren, (Harrison og Martin, vår anm.) holdt jeg på å skrike selv. De var favorittgruppa mi, og jeg fikk jobbe med dem på daglig basis, sier Ken Scott.

Til å begynne med var Scott bare assistenttekniker for The Beatles.

– Det betyr at jeg startet og stoppet opptaket på rett tidspunkt, ler han. På «Magical Mystery Tour» og «The White Album» ble han førstetekniker.

– Gruppa stolte på at vi ville få fram den rette lyden, den skulle aldri være den samme to ganger, sier Scott. Vi snakker lenge om forskjellen på å høre The Beatles i mono og stereo,

– The Beatles selv var aldri interesserte i stereo. De var ikke der når stereomiksene ble gjort. Etter monomiksene var ferdige dro de sin vei, og vi satt igjen og gjorde stereoversjonene. Hvis du vil høre The Beatles slik de selv ville høres, må du høre den i mono, sier Scott.

– Mono- og stereoversjonen var ikke alltid identiske heller. Paul McCartney ville at «She’s Leaving Home» skulle gå litt raskere, så vi økte hastigheten på båndet, slik at tonen også ble litt høyere. Da de var ferdige og tida var inne for stereomiksen hadde vi glemt dette. Så den går saktere, i en litt lavere toneart, forklarer Scott.

Ken Scott lagde fire album med David Bowie på to år. Hvordan fikk de tid?

– Han hadde kontrakter å forholde seg til. Han måtte lage nye album hele tida.

– Platene ble ikke akkurat dårligere av den grunn?

– Nei, de gjorde ikke det. Vi hadde ikke tid til å gjøre nye vurderinger hele tida. Nå kan vi alltids prøve igjen og igjen, men vi er mennesker. Vi kan aldri bli perfekte. Vi må gjøre så godt vi kan, og gå videre.

Dette tar oss over til Supertramp. Ken Scotts neste prosjekt etter Bowie. Albumet «Crime Of The Century» tok virkelig lang tid, etter datidas standard. Det ble et gjennombrudd for gruppa som ikke lenge i forveien hadde vært på en turne på Vestlandet, og nesten gitt opp.

– Jeg visste at de kom til å høres spesielle ut. Og at det kom til å ta lengre tid enn vanlig. Vi brukte én og en halv dag bare på å finne den rette trommelyden. Jeg begynte å bli engstelig for hvordan det skulle gå, og etter et par uker fikk vi beskjed om at Jerry Moss fra selskapet A & M ville høre hvordan det gikk. Vi hadde nesten ikke gjort noe. Vi prøvde å holde ham unna studio, men han kom inn, og vi trodde alt var over. Neste dag fikk vi vite at han likte det så godt at vi fikk all den tida vi trengte.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I Oslo skal Ken Scott også være med på enda en «Classic Albums Sunday». Nå virkelig på en søndag, 15. mai, om Billy Cobhams «Crosswinds», på Nasjonal Jazzscene. Cobham var noe helt, helt annet enn Bowie.

– Jeg var med Elton John i slottet hans i Frankrike, for å spille inn «Honky Chateau». Der pleide vi å høre på musikk mens vi spiste middag. En av platene som gikk rundt hele tida var «Inner Mounting Flame» med Mahavishnu Orchestra. Elton elsket dem. Jeg syntes de var rubbish, jeg forsto det ikke i det hele tatt. Så ble jeg likevel spurt om å produserte ei plate for dem, og da begynte jeg å høre ordentlig etter, og ble helt blåst av banen. Så gjorde vi «Birds Of Fire». Jeg fikk et godt forhold til dem, og gjorde fire album med trommeslageren Billy Cobham.

– Er ikke Cobhams «Spectrum» enda mer klassisk enn «Crosswinds»?

– «Crosswinds» er et ordentlig jazz-album. «Spectrum» er mer essensen av jazzfusion. Cobham og Jan Hammer spiller jazz, men med Lee Sklar på bass og spesielt Tommy Bolin på gitar ble det mer rock’n’roll. «Spectrum» hadde mer edge. Den er min favoritt av dem også, men for et jazzpublikum passer det bedre å snakke om «Crosswinds».

Les også: Dette kan du finne i NRKs åpne skattkammer

Vi kommer alltid tilbake til David Bowie til slutt.

– Han var «one of a kind». Et helt spesielt talent. På samme måte som The Beatles. De var aldri redde for forandringer. Og fikk publikum med seg. Mens andre ofte prøver å gjenta suksesser om og om igjen.

– «Changes» er selvfølgelig en sentral sang da. Men «Life On Mars» er blitt standardlåten fra «Hunky Dory»?

– En fantastisk sang. Det kan ikke forklares med en bestemt grunn. Men alle elsker den, Rick Wakemans piano, strykerarrangementene til Mick Ronson.

– Hva var det egentlig med «Hunky Dory»?

– Enkelt og greit: Det var David Bowie. Som var på vei til å finne seg selv.