Bilde 1 av 2
Nye takter

Smerte og sjel

Nå er det også 50 år siden det første albumet til Big Brother And The Holding Company. Et band de færreste har hørt om. Sangeren derimot...

I serien av store 50-årsjubileum i popmusikken i år er det første albumet til Big Brother And The Holding Company ikke en stor begivenhet i seg selv. Omstendighetene derimot: Albumet var for lengst spilt inn, men ennå ikke utgitt da gruppa fikk spille på den første store rockefestivalen, i Monterey i California. Tidlig på dagen lørdag 17. juni 1967, siden de var så godt som ukjente. De ble introdusert uten større oppstuss, uten at sangeren Janis Joplin ble nevnt spesielt.

Big Brother And The Holding Company var, kort sagt, en sensasjon i Monterey. Gruppas manager hadde nektet regissøren D.A. Pennebaker å filme dem på scenen, han fikk umiddelbart sparken, og de ble overtalt å komme tilbake og gjøre et nytt sett på den avsluttende søndagen. I filmen fra festivalen ser vi Janis Joplin synge «Ball And Chain», mens Cass Elliot fra Mamas & The Papas (som arrangerte festivalen) sitter og måper. Vi leser på leppene hennes at hun sier «WOW» til slutt.

Det tidstypiske omslaget på det første albumet til Janis Joplin og Big Brother Holding Company fra 1967.

«Kroppen så ut til å vibrere gjennom moduleringene i stemmen hennes, som slo med like sterk effekt enten hun hylte av lungenes fulle kraft, eller hvisket intimt.» Dette skriver bransjeveteranen Clive Davis i sin selvbiografi. Han var på et av sine første oppdrag som talentspeider i plateselskapet Columbia, en 34 år gammel streiting midt i et av tidenes største ungdomsopprør. Også han var helt satt ut. Han beskriver Joplin som den mest uttrykksfulle hvite soulsangeren noen gang hadde sett.

Det første albumet hadde ligget et halvt år og ventet på å bli utgitt, men det lille plateselskapet Mainstream utnyttet muligheten nå som gruppa plutselig var kommet langt videre. Debuten var full av tidstypiske eksentriske trekk, men ikke akkurat lyden av en ny verden. Davis kjøpte (dyrt) Big Brother And The Holding Company ut av kontrakten. Joplin mente kontrakten burde fullbyrdes ved at de to lå sammen. Davis takket høflig takket nei.

Hvordan Big Brother And The Holding Company virkelig hørtes ut for 50 år siden oppleves derfor best på «Cheap Thrills» fra 1968. Den har flere av Joplins mest monumentale låter, alle coverversjoner. Hennes tolkning av Gershwins «Summertime» har blitt standardversjonen. Hun gjør like sterke tolkninger av «Piece Of My Heart», og Big Mama Thorntons «Ball and Chain». «Piece Of My Heart» ble klippet ned til en singelversjon som ble en hit, og hjalp «Cheap Thrills» til topps på albumlista.

Albumet er lyden av den nye motkulturen, med tegninger av Robert Crumb på forsida. Det ble foreslått å gi ut «Cheap Thrills» med Joplins navn uthevet fra gruppa, men dette nektet de kollektivt. Likevel forlot hun dem like etterpå. Solodebuten «I Got Dem Ol’ Kozmic Blues Again Mama» ble ikke vellykket. En full soulproduksjon, mer blåsere enn elektriske gitarer. Den solgte en million, men var likevel ikke helt som forventet. Hør hennes versjon av Bee Gees «To Love Somebody», egentlig verdens fineste sang, men Joplin gjør den overdrevet affektert ved å snakke seg utenom de opprinnelige tekstlinjene, langt fra like uttrykksfullt som Nina Simones versjon som kom like før. «Kozmic Blues» er derimot gripende. En av de få hun sangene var med på å skrive selv, der hun synger, «Time keeps moving on/Friends they turn away/I keep moving on/But I never found out why/I keep pushing this dream so hard/I keep trying to make it right/Through another lonely day».

Et berømt utsagn fra Joplin selv er at hun elsket med 25.000 på konsertene sine, men gikk og la seg ensom etterpå. En av sangene Joplin skrev selv på det første albumet er «Women Is Losers» – en enkel tekst om hvordan det tradisjonelt pleier å gå med kvinner som lever på menns premisser – sannsynligvis et uttrykk for at dette i hvert fall ikke skulle ramme henne. Så enkelt var det ikke. Clive Davis forteller mye om oppførselen hennes i boka si. På den ene siden virket hun stille og sårbar, i neste øyeblikk oppfarende, utagerende og seksuelt utfordrende. Davis ser det paradoksale i at sånt styrket statusen til utallige mannlige rockestjerner. For ei dame medførte det bare et dårlig rykte. Dette ble inntrykket som festet seg av Janis Joplin. Ute på kjøret, med ei flaske Southern Comfort handa, flørtende i øst og vest. Narkotikaproblemer hadde hun hatt med seg lenge før gjennombruddet i 1967.

«Du ga alt du hadde av stemme og sjel» sang Kåre Virud i den sørgmodige hyllesten «Showet er over», men også «Hvor ble det av rusen/Du fikk da du sang». Livsstilen til Janis Joplin har blitt like berømt som sangene hennes. Dette ender som mange vet med at Janis Joplin døde av en overdose heroin, 4. oktober 1970. Bare litt over to uker etter at Jimi Hendrix hadde gått bort. Noen som har forsterket statusen hennes, gjort henne legendarisk på feil premisser. Janis Joplin var i ferd med å gjøre ferdig albumet «Pearl» da hun døde. Det hadde sannsynligvis blitt en massiv suksess uansett, men står nå igjen som et suverent punktum for et kort og hektisk liv. Fortsatt hadde ikke Joplin skrevet mange sanger selv, men hun sto bak to av de mest kjente, «Move Over» og «Mercedes-Benz». Ellers huskes albumet aller best for versjonen av Kris Kristoffersons «Me And Bobby McGee». Men det spørs om ikke høydepunktet er hennes versjon av «A Woman Left Lonely», av Dan Penn og Spooner Oldham – langt senere også tittelen på en studie av kvinner og alkohol, avhengighet og relasjon (Sonja Mellingen, Høgskolen i Bergen, 2012)

50 år er altså gått siden verden først fikk høre Janis Joplin. Jeg har selv skrevet om musikk i 40 av disse årene, men dette første gangen jeg fordyper meg i Janis Joplin. Jeg har alltid syntes hun var mer en god «screamer» enn en stor sanger, med blandede følelser for dybden i stemmen, ikke bare styrken. Likevel har det vært mer enn vel verdt å høre på «Cheap Thrills» og «Pearl» igjen. Med sanger som dessverre vil forbli uløselig knyttet til hennes triste skjebne. Janis Joplin har en fortjent, men altfor kortvarig plass i rockehistorien.

Mer fra: Nye takter