Annonse
Ser seg helst ikke tilbake: Lloyd Cole, her i 2016. FOTO: JULIEN BOURGEOIS/LLOYDCOLE.COM

Ser seg tilbake likevel

Etter en siste runde med gamle sanger, og en boks med soloplater, vil Lloyd Cole slutte å se seg tilbake.

Annonse
Lydhørt

 

Han var så bråmoden da han debuterte, med bandet The Commotions og albumet «Rattlesnakes»: En sånn plate der alt treffer så perfekt, at ingen av de involverte helt klarte å komme over det. Siden dro Lloyd Cole til New York og begynte en solokarriere, som han nå oppsummerer i en 6CD-boks («Lloyd Cole In New York: Collected Recordings 1988–1996», utgivelse 17 mars).

Neste uke kommer Lloyd Cole til Norge for å spille de gamle sangene en siste gang. Konserten i Oslo Konserthus fredag 3. mars er forlengst utsolgt, men dagen etter er det fortsatt ledige plasser i Nøtterøy Kulturhus, og Lloyd Coles gamle fans er vel i stand til å ta turen. De kjører neppe 2CV lenger, bilen Cole sang om på en av de mest minneverdige låtene fra «Rattlesnakes»: «She drove her mother’s car/it was a 2CV (...) she drove her mother’s car/to get away from me» - som jo kan ha vært til inspirasjon for deLillos’ «Min beibi dro av sted» («i en blå folkevogn»). Lloyd Cole var nemlig en sånn artist alle rock-interesserte hørte på rundt 1984-1985, men kanskje ikke så mye etterpå.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Cole er ikke skotsk, selv om The Commotions var det, og karrieren startet i Glasgow. Der den 22-årige Lloyd Cole droppet ut av universitetsstudiene og isteden signerte stor platekontrakt, etter å ha dannet The Commotions av venner og kjente fra Glasgows bandmiljø. «Rattlesnakes» ble en umiddelbar kritikersensasjon, låtene til Lloyd Cole fanget en tid og en stemning, av å bo i studenthybler og leve gjennom filmer og bøker («she reads Simone de Beauvoir/in her american circumstance»). Som låtskriver ble Lloyd Cole gjerne sammenlignet med Morrissey, noe han ikke likte så godt, og med Lou Reed, noe han likte bedre. «En slags country & western-utgave av Velvet Underground», skrev den innflytelsesrike britiske kritikeren Julie Burchill i anmeldelsen av debutsingelen «Perfect Skin». Men den unge, arrogante Lloyd Cole foretrakk å sammenligne seg med andre størrelser:

– Jeg synes ikke jeg skriver som noen andre. Den eneste jeg kan komme på som minner om meg er Paul Simon. Ihvertfall tingene på «Rattlesnakes», ikke så mye det jeg gjør nå. Men han er den eneste jeg er villig til å akseptere sammenligninger med. Også han benytter mennesker og ideer fra virkeligheten, Joe DiMaggio, Frank Lloyd Wright, sa Lloyd Cole da Nye Takters Kjetil Rolness intervjuet ham i Oslo i 1985.

Cole fortsatte å utforske fascinasjonen for USA på det andre albumet med The Commotions: «Easy Pieces», som blant annet inneholder den fine forklaringen «Why I Love Country Music». Dette albumet ble imidlertid mindre godt mottatt av presse og publikum (det var også lenge utilgjengelig på strømmetjenester, som et påfallende hull i katalogen). Cole erkjente også fort sine feil:

– Vi hadde bare spilt sammen i åtte måneder da vi ga ut «Rattlesnakes». Vi var veldig entusiastiske. På det andre albumet var vi altfor selvsikre. Vi spilte bare inn 11 sanger, men de store gjør det ikke sånn. Bob Dylan og Bruce Springsteen spiller inn 25 sanger, og så bruker de 10–12, fortalte en selvransakende Lloyd Cole neste gang han snakket med Nye Takter, på slutten av 1987. Da hadde Lloyd Cole & The Commotions nettopp gitt ut ironisk titulerte «Mainstream», som blant annet inneholdt den sympatisk innstilte «Sean Penn Blues». Og da hadde de også fått nok av hverandre, bandet ble oppløst og Cole flyttet til New York for å satse på solokarriere. Commotions-platene hadde solgt brukbart i USA, og det amerikanske plateselskapet satset stort på Lloyd Cole som soloartist. «Don’t look back» het den første låta på den første soloplata, «Lloyd Cole» (1990). Både denne og de påfølgende platene var tidsriktig stort produserte, vellydende og innsmigrende, med mye godt låtmateriale. Han fortsette å utforske fascinasjonen for storbyen og for Amerika, med et band som inkluderte Fred Maher og Robert Quine, som begge hadde spilt med Lou Reed. Men det manglet nok det nødvendige særpreget for å slå an, Lloyd Cole var liksom verken helt alternativ eller helt mainstream, og man fikk aldri følelsen av at Lloyd Cole var komfortabel som plakatfjes. Etter «Bad Vibes» (1993) ga plateselskapet opp Lloyd Cole, eller omvendt. Utover 90-tallet flyttet han ut på den amerikanske landsbygda for familieliv, band og plateprosjekter i mindre skala. Det har kommet en jevn strøm av mer eller mindre vellykkede plater, de siste årene blant annet en rekke elektronika-utgivelser i samarbeid med krautrock-legenden Hans Joacim Roedelius (Cluster, Harmonia).

I 2004 gjorde Cole og Commotions en vellykket gjenforeningsturné. Siden sist har Commotions-bassist Lawrence Donegan blitt sportsjournalist i avisen The Guardian, og for sin faste arbeidsgiver skrev han dermed en turnedagbok som går inn blant klassikerne i gjenforeningslitteraturen. Der han beskriver kontrasten mellom nye liv og gamle liv, gleden ved å oppdage hvor mye sangene deres betydde for folk før og nå, og hvorfor det likevel var umulig å fortsette med bandet. Nylig gjorde Cole selv noe av den samme erfaringen, da alle disse sangene ble samlet i cd-boksen «Lloyd Cole & The Commotions: Collected Recordings 1983-1989» (2015). Cole ble overrasket over den voldsomme responsen, og utropte konsertsesongen 2016-2017 til «my retrospective year», der han bare spilte gamle låter, mens hans gjorde istand bokssettet med de seks soloplatene fra New York-årene.

Og jeg skal herved innrømme at jeg tok feil av Lloyd Cole. Jeg gjorde narr av ham. Jeg var morsom på hans bekostning, idet han skuffet meg med et litt slapt soloalbum en gang tidlig på 2000-tallet. Jeg skrev en anmeldelse der jeg latterliggjorde at han drev med golf og hadde egen web-side – som jo alle gamle kulthelter nå har og gjør. Jeg var skuffet fordi de gamle sangene hans hadde betydd så mye, og fordi han hadde vært vår mann så lenge, men at han ikke levde opp til sin egen klassiker-standard. Jeg sluttet å følge med på hva han holdt på med. Helt til sommeren 2013, da venner og kolleger insisterte på at jeg måtte høre på den nye Lloyd Cole-plata «Standards», som jeg tok med på ferie, og spilte hele sommeren. Her var Lloyd Cole tilbake med band og elektriske gitarer, som den lakoniske og likevel følsomme betrakteren, skarp og litterært bevandret, som i «Women Studies». Med den egenartede varmen i stemmen som gjør at Lloyd Cole aldri høres kynisk ut samme hvor mye han prøver. Det er som om han virkelig viser en omsorg for skikkelsene i sangene sine – og i forlengelsen, oss som lytter på dem fortsatt.

Det er nesten så jeg heller skulle ønske at han spilte disse nye låtene når han nå først kommer til Oslo igjen. Men nå er det siste sjanse til å høre «are you ready to be heartbroken» igjen, for som han selv fastslår, uforbederlig optimistisk: Når etterspørselen etter dette konsertopplegget har tørket opp, går jeg tilbake til mitt arbeid som samtidig artist /contemporary artist». Tilbake til samtiden. I 1986 svarte han slik, på spørsmål fra Nye Takters Tone Sutterud:

«– Du er veldig opptatt av alder for tiden. Men du er bare 26?

– Ja, jeg er meg veldig bevisst min alder, faktisk. Jeg tror livet blir bedre jo eldre man blir. Jeg er mye lykkeligere nå enn jeg noen gang har vært».

Spiller i Oslo Konserthus lille sal fredag 3. mars og i Nøtterøy Kulturhus lørdag 4. mars.

Annonse