Nye takter

Sensasjonen Kate Bush ser tilbake

40 år etter at Kate Bush ble berømt kommer albumene hennes om igjen. Samtidig blir tekstene gitt ut som lyrikksamling.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 4

1978 var et spennende år i popmusikken. Punkrocken og discomusikken festet grepet i hver sin ende av spekteret, og den mer alminnelige popen gikk sin vante gang mellom disse ytterpunktene. Og så var det en ny artist som ikke lot seg definere. Kate Bush hadde ennå ikke fylt 20 da «Wuthering Heights» kom ut på singel i januar, og umiddelbart gjorde henne til en ny sensasjon.

Hvor utrolig det høres ut i ettertid – i 1978 ble Kate Bush første kvinne som gikk til topps på singellista i Storbritannia med en sang hun hadde laget selv. For hun lagde altså sangene sine selv. Vi kan ikke se for oss hvem som ellers skulle laget dem for henne.

Kate Bush ble oppdaget av David Gilmour fra Pink Floyd, etter at en rekke plateselskap hadde refusert demoene hennes. Hun var en sensasjon da hun kom med «Wuthering Heights». Likevel, en sånn sensasjon som fort ville blitt plagsom hvis hun hadde latt seg friste til å gjenta suksessen i det uendelige. Hvis oppfølgeren til «Wuthering Heights» hadde vært «Pride And Prejudice», eller noe sånt, og hvis stemmen hadde vært brukt like uhemmet videre.

Les også: «Noen band nekter å la seg selv falme. Ett av dem er Dumdum Boys» (DA+)

Den første følelsen av at Kate Bush var noe helt utenom det vanlige kom med singelen «The Dreaming» i 1981. Den ble anmeldt i Nye Takter av hele redaksjonen rundt en jukeboks, i forbindelse med en spesialutgave av singelanmeldelsene for avisas femårsjubileum. «Stor forvirring råder blant dem som ikke har hatt mulighet til å smuglytte på Kate Bush’ dristige nye eksperiment», sto det i avisa. Selv karakteriserte jeg den som «modig», men var kanskje umiddelbart mer imponert enn betatt.

Albumet med samme navn ble en salgsmessig nedtur. Det tok tre år før neste plate, en evighet den gangen, omtrent jevngodt med å ha gitt opp. Kate Bush kom imidlertid tilbake med sitt kanskje fineste album, «Hounds Of Love» i 1985. Med «Running Up The Hill» som åpningslåt, og «Cloudbusting», som fikk en av tidens flotteste musikkvideoer.

Det norske kontoret til plateselskapet EMI ble en gang på 80-tallet kontaktet av London for å skaffe til veie lokal folkemusikk til Kate Bush. EMI sendte over plater med Tolgatusseladdene og Egil Storbekken, men de dukket aldri opp i musikken hennes. I stedet tok hun ofte med irske folkemusikere på platene, medlemmer av The Chieftains, Dubliners og Planxty, og hun samarbeidet med Trio Bulgarka, som satte et sterkt preg på «The Sensual World» og «The Red Shoes» med sine særegne harmonier. Sånn kunne vi høre Prince og Trio Bulgarka i veldig skjønn forening i «Why Should I Love You», som når alt kommer til alt kan være den aller fineste sangen Kate Bush har laget.

###

I forbindelse med en artikkel om norsk musikkjournalistikk, av Beat-veteran Morten Ståle Nilsen, i litteraturtidsskriftet Prosa i høst, ble det hevdet at jeg ikke likte Kate Bush til å begynne med. Dette kan være delvis riktig. Jeg nevnte Bush i en anmeldelse av gruppa X-Ray Spex i 1978, i forbindelse med et avsnitt om alle kvinnene som preget den nye bølgemusikken, i Siouxsie & The Banshees, The Slits, Penetration, Snatch, Kleenex og Rezillos.

Det sto at det ikke fikk hjelpe at Kate Bush kanskje solgte flere plater i Norge enn alle disse til sammen. Underforstått at hun ikke var like viktig, men hun solgte virkelig veldig mye mer enn alle de andre. I ettertid hører vi at Kate Bush er en del av den samme bevegelsen i musikken, selv om hun ikke la så stor vekt på elektriske gitarer i lydbildet sitt, og ikke var like konfronterende når hun sang. Kate Bush ble også et forbilde, for en lang rekke særpregede kvinnelige artister, fra Tori Amos til Lorde i utlandet, fra Dollie til Ane Brun og Susanne Sundfør her hjemme.

Albumene til Kate Bush kommer nå ut igjen med forbedret lyd. De presenteres også i fine samlebokser, to for CDene, fire for vinylutgavene. Innholdet er ellers akkurat som det var. Men det finnes en ny plate inne i alt dette: «The Other Sides», som samler opp sider av virksomheten som ikke har vært å høre på lenge. Her er en avdeling med 12-tommersmikser (forlengede versjoner) av låtene fra den tida da dette var mest trendy, rundt midten av 80-tallet. Her er også en rekke låter som ikke ble utgitt på album, altså B-sider og andre sidesprang, for eksempel den magiske julesingelen «December Will Be Magic Again» fra 1979.

Den siste avdelingen heter «Other’s Words», og er coverlåter, av Elton John, Donovan, Marvin Gaye og noen til. Det er her vi finner det man kan kalle rosinen i pølsa, mandelen i grøten eller hva det nå er: Hennes versjon av «Mna ná hÉireann», også kjent som «The Women Of Ireland», en gammel irsk ballade som ble gjort kjent av The Chieftains på 70-tallet, og siden er spilt inn av en lang, lang rekke andre. Men aldri så fint som når Kate Bush sang den.

Samtidig med alle disse platene kommer et stort utvalgt av sangtekstene til Kate Bush ut i bokform. «How To Be Invisible» er oppkalt etter sangen av sammen navn, fra albumet «Aerial». Jeg skal innrømme at jeg bare hadde et vagt minne om hvordan denne låter, jeg kan lese teksten uten at musikken står i veien, og det ser faktisk bra ut på papiret. Allerede for 40 år siden antydet «Wuthering Heights» at Kate Bush var ei belest dame. Hun forsvarer absolutt sin egen lyrikksamling, selv om sangtekster isolert fra musikken kan være en poetisk utfordring.

Kate Bush,KUL Anm Musikk B:«Remastered Part 1/2»
KUL Anm Musikk C:Fish People/WARNER,Kate Bush,KUL Anm Musikk B:«How To Be Invisible»
KUL Anm Musikk C:Faber & Faber

Når vi nå blir minnet om at det er fint å høre mer på Kate Bush, vil forhåpentligvis «50 Words For Snow» være det mest passende albumet å høre på, de siste ukene av året. Vi kan aldri være sikre på om det kommer til å falle snø i natt, men Kate Bush får det til å høres ut som om snøflakene danser, «to sparkle the dark up/with just a touch of make up», som hun sang i «December Will Be Magic Again».