Santana sammen igjen

Santana har nesten alltid vært et av rockens aller største navn. Både gitaristen Carlos Santana, og gruppa hans, slik de hørtes ut på sine tidligste album. Latinamerikanske takter sammen med psykedeliske bluestoner gjorde gruppa til noe for seg selv i overgangen fra 60- til 70-årene. Carlos Santanas evner som gitarist ville sannsynligvis vært nok i seg selv, men en egen kjemi oppsto når han spilte sammen med Gregg Rolie (orgel), Michael Shrieve (trommer), Mike Carabello (congas) og etter hvert Neal Schon, som var 16 år gammel da han kom inn som ekstra gitarist på «Santana III». Nå har disse omsider laget «Santana IV» sammen. Ikke med helt den samme gløden som før, men likevel et godt gjenhør med den umiskjennelige lyden fra utallige festlige sammenkomster på 70-tallet. Til og med coveret er en oppdatering av deres første album fra 1969.

Santana tilhørte det store miljøet av ny og radikal rock i San Francisco midt i hippietiden. Her spilte de seg fram sammen med Jefferson Airplane og Grateful Dead, ofte på klubben Fillmore West. (Det nye albumet har en briljant instrumentaljam som heter «Fillmore East», etter søsterklubben i New York). Carlos Santana fikk gitaren til å ule helt vidunderlig, med en suveren evne til å få feedback til å være godlyd i stedet for ulyd. Rytmene var Santana også alene om i rocken, selv om de var helt vanlige på dansegulvene i Latin-Amerika. – Rytmene er kroppen, og melodiene er sjela. Det er et fantastisk forhold mellom de to. Det er det denne gruppa handler om, fortalte Carlos Santana da vi traff ham rundt 20-årsjubileet til Santana. Ikke så viktig å feire i seg selv, mente han: – Vi feirer livet hver gang vi spiller, forklarte Carlos Santana.

Debutalbumet som bare het «Santana» var en sensasjon i 1969. Gruppa fikk fort en singelhit med «Evil Ways». Deres opptreden på Woodstock like etterpå ble legendarisk. De kom på scenen etter et formidabelt regnskyll, der gruppa overgikk både regn og torden. En gjeng søkkvåte hippier blant publikum lagde sin egen regndans til rytmene av tomme blikkbokser, som helt sømløst gikk over i introen til «Soul Sacrifice». En effekt som kanskje ble skapt i klipperommet (der Martin Scorsese var læregutt), men det låt like flott uansett. «Soul Sacrifice» ble et høydepunkt i filmen. Faste lesere av disse sidene kan komme til å tenke at det blir veldig mange høydepunkter i Woodstock-filmen etter hvert. Og det er jo riktig. Det kan vel heller ikke være noen tvil om hvor inspirasjonen til Norges første internasjonale hitsingel kom i 1971, «Sultana» med Titanic.

Oppfølgeren «Abraxas» solgte enda mer i 1970. Versjonen av Fleetwood Macs «Black Magic Woman» kom enda høyere på hitlistene. I 1971 kom «III», med fargerik stjernetåke på omslaget, et enda mer speisa innhold, men fortsatt med flere hitsingler. Å nå lansere «IV» som etterfølger til «III» er imidlertid litt tvilsomt. Etter de tre første albumene lagde nemlig Santana «Caravanserai», fortsatt med Schon, Shrieve og Rolie i rekkene. Orgelet til Greg Rolie la seg fortsatt som honning over det løse og ledige trommespillet til Michael Shrieve, men det var mer meditativ musikk, annerledes enn den de var kjent for fra før. Carlos Santana hadde begynt å få nok av rock som «livsstil». Han ble religiøs, og nærmet seg en mer jazzorientert linje, inspirert av Miles Davis «Bitches Brew», Herbie Hancocks gruppe Headhunters, Weather Report og Mahavishnu Orchestra. Etter «Caravanserai» spilte Carlos Santana inn «Love Devotion Surrender» sammen med John McLaughlin, full av beundring for John Coltrane, enda et album flere godt kan høre på av og til.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Caravanserai» er etter min ringe mening det aller beste albumet til Santana, men det ble begynnelsen på en kommersiell nedtur som varte i 27 år. Til Santana var tilbake på topp med «Supernatural» i 1999, godt hjulpet av en lang rekke prominente gjestesangere. Han har gjort veldig mye forskjellig, og klarte å komme tilbake på topp etter nedturen på 90-tallet. Neil Schon og Gregg Rolie fortsatte å være stadionrockere med gruppa Journey. Nå er de tilbake i Santana. Med noe av det som har manglet i alle disse årene. Følelsen av at de spiller som et fullstendig band, for hverandre, mot hverandre, med en innbitt ønske om å overgå hverandre og ta av til nye høyder hele tida. Med perkusjon som tar helt av, det brusende orgelet – og selvfølgelig – gitaren til Carlos Santana som brenner med imponerende sustain.

«Love Makes The World Go Round» og den påfølgende «Freedom in Your mind» blir flott sunget av Ronald Isley. Men Gregg Rolies stemme er fortsatt også i god stand, i singelen «Anywhere You Wanna Go», som han opprinnelig spilte med sitt eget band. Og i «Choo Choo», som er den aller mest fengende låten på albumet. Her er også en typisk melodiøs sviske, «Suenos», kanskje ikke like effektiv som «Samba Pa Ti» som klinelåt, men den duger.

Santana holder på veldig lenge denne gangen, akkurat like lenge som deres to første album til sammen: I 73 minutter, som om dette var deres siste sjanse sammen. For oss andre blir dette i meste laget etter hvert, men «Santana IV» er likevel et gledelig overbevisende comeback.

Gjenforeningen av det opprinnelige Santana er ikke et permanent prosjekt. De gjør bare tre konserter sammen i USA i vår. Når Santana kommer til Europa i sommer (ingen konserter i Norge annonsert) er det igjen den seneste utgaven av gruppa det gjelder. Carlos Santana selv har mange andre planer også: Ei supergruppe med Herbie Hancock, Wayne Shorter, Marcus Miller og kona Cindy Blackman på trommer. Han vil lage et album med Coltrane-musikk med John McLaughlin. Og et helt album med Ronald Isley, etter samarbeidet på de to låtene her. Ikke så verst etter snart 50 år på topp.

[ Les flere saker fra Lydhørt her! ]