Bilde 1 av 4
Nye takter

Sanger om frihet, likhet og brorskap

Siden slavetida har svarte mennesker i Amerika sunget sanger om å være fri. Sanger om å holde motet oppe og kjempe videre har kommet og kommet – til glede for mennesker av alle hudfarger.

Vi har valgt ut 20 av de beste eksemplene på jazz, blues og soulsanger som definerte det forrige århundret. 20 sentrale sanger fra 60- og 70-tallet, som ikke klarte å forandre verden umiddelbart, men som dukker opp igjen til alle tider, så lenge ikke alle mennesker er ansett for å være like mye verdt – noe som har vist seg å være en tidkrevende kamp. Disse sangene har dessverre fått fornyet aktualitet de siste ukene.

Les også: Plateanmeldelse: «Rough And Rowdy Ways» er Bob Dylan på sitt beste (+)

Dette er først og fremst sanger med eksplisitte tekster om frigjøring og likeverd. Man kan godt si at jazz, rhythm and blues, soul, funk og disco har vært frigjørende i kraft av sin blotte eksistens, som en bro mellom mennesker fra alle kulturer. Det er ikke noe umiddelbart protesterende med «Dancing in The Streets» med Martha & The Vandellas, men man blir ikke akkurat fristet til å se ned på andre mennesker så lenge den står på. Her en noen som sa dette mer direkte:

Sam Cooke: «A Change Is Gonna Come» (1964)

En gripende bønn om lysere tider i vente, fra en av de aller fineste stemmene. Den er siden sunget inn av flere av de andre største stemmene, Otis Redding, Aretha Franklin, Jackson Five og veldig mange andre. For den amerikanske borgerrettsbevegelsen som fikk rettighetene til denne sangen skulle verden etter hvert bli et litt bedre sted. «It’s been a long time coming ...»

Billie Holiday: «Strange Fruit» (1939)

En sang som er så sterk at den nesten ikke går an å høre på. En beskrivelse av lynsjing av svarte mennesker i sørstatene, «southern trees, bear a strange fruit». Plateselskapet Columbia torde ikke gi den ut, så Holiday fikk én plates permisjon for å gi sangen ut på et alternativt jazzselskap, som solgte en million av den. Hennes mest populære!

Les også: Hundre år med Lady Day

Staple Singers: «Long Walk To D.C» (1963)

Den store protestmarsjen mot Washington i 1963 var en av de sentrale hendelsene i kampen for borgerrettigheter. Martin Luther King holdt sin «I have a dream»-tale her. og en av Amerikas store gospelsoulgrupper sang om dette etterpå. «I gotta see the president, no matter what it takes». Demonstrantene hadde et konstruktivt møte med president John F. Kennedy samme dag. Dagens president har ikke være like imøtekommende.

Impressions: «People Get Ready» (1965)

Sangen bruker en togreise som metafor for reisen mot frihet, et ofte brukt bilde som dukket opp fra begrepet «underground railroad», en fluktrute for rømte slaver i sørstatene. Curtis Mayfield gikk videre til en rekke sanger med lignende tema, med «Move On Up» som den sterkeste: «Just move on up/To a greater day».

Les også: Plateanmeldelse «Run The Jewels 4»: Revolusjonens røst (+)

Aretha Franklin: «R.E.S.P.E.C.T.» (1967)

Aretha Franklin ble en forgrunnsfigur i borgerrettighetsbevegelsen, og var en viktig bidragsyter finansielt. «R.E.S.P.E.C.T.» er egentlig en sang som krever likestilling innenfor huset fire vegger,men budskapet var lett overførbart til verden utenfor, og ble et såkalt anthem for et helt folk.

Les også: «Amazing Grace»: Klassisk Aretha

James Brown: «Say It Loud I’m Black And Proud» (1968)

Denne sangen forklarer seg selv så godt som det går an, men altså: «Some people say we got a lot of malice/Some say it’s a lotta nerve/But I say we won’t quit movin’/Until we get what we deserve».

Sly & The Family Stone: «Everyday People» (1968)

Sly & The Family Stone var ikke bare en av tidenes best integrerte grupper, de var også musikalsk vanskelig å plassere i områdene soul, pop og rock. Dette funket ekstra bra her, siden singelen gikk helt topps i USA. Den er også mer forsonlig formulert enn deres «Don’t Call Me Nigger, Whitey»

The Five Stairsteps: «O-o-h child» (1968)

En from vuggevise som også ble en flott hymne for bedre tider. Senere også spilt inn av frigjørende krefter som Nina Simone, Richie Havens og Kamasi Washington.

Nina Simone: «Young, Gifted And Black» (1969)

Nina Simone var preget av oppveksten i sørstatene i USA, og opplevelsen av undertrykkelsen av svarte mennesker fortsatte å prege henne livet ut. Flere av hennes egne sanger var preget av disse inntrykkene, bl.a. «Young Gifted And Black», som også ble spilt inn av Aretha Franklin og ble en velfortjent reggaehit for Bob & Marcia.

Les også: Sanger for livet

Richie Havens: Freedom (1969)

Richie Havens åpnet Woodstock-festivalen, og måtte holde på og holde på, siden ingen andre artister hadde kommet fram. Sterkt inspirert av spiritual-sangen «Sometimes I Feel Like A Motherless Child» skapte han denne klassikeren på stedet.

Syl Johnson: «Is It Because I’m Black» (1970)

En stor, dyp soulballade som burde blitt bedre kjent. «I wanna be somebody so bad/But you keep on putting your foot on me/And I, I believe, I believe I can break away». De som hevder at dette er for sentimentalt har neppe følt fornedrelsen selv.

Timmy Thomas: «Why Can’t We Live Together» (1972)

«No matter, no matter what color/You are still my brother» sang Timmy Thomas, med billig elektronisk orgel og rytmeboks. så tilsynelande enkelt, men helt genialt effektivt. «Hotline Bling» begynte her, men med et helt annet innhold.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Smokey Robinson: «Just My Soul Responding» (1973)

En sang om hvorfor man skal ofre seg for et land som ikke gir mye tilbake: «There are forces who do everything they can do/To hold me back because my skin is black».

Temptations: «Ball Of Confusion» (1970)

Det var indre stridigheter i The Temptations om de skulle prioritere de krasseste sangene de fikk tildelt på Motown. Noen av dem kom i stedet på singel med The Undisputed Truth, men denne la ingen fingre mellom: «People movin’ out/People movin’ in/Why, because of the color of their skin/Run, run, run, but you sho’ can’t hide».

Gil Scott Heron: «The Revolution Will Not Be Televised» (1970)

Gil Scott Heron fikk ikke helt rett i dette med at opprøret ikke ville bli kringkastet, men alle rapperes far var klar nok, «because black people will be in the street looking for a brighter day». Hør også «Whitey On The Moon», om hvor irrelevant månelandingen føltes for mange undertrykte svarte mennesker.

Marvin Gaye: «What’s Going On» (1971)

En klassisk, altomfattende protestsang om veldig mye som holdt på å gå galt i begynnelsen av 70-tallet, og som har fortsatt å gå galt siden. Nå må snart alle høre på hva Marvin Gaye har å si!

Les også: Sanger for skilsmissen

Pointer Sisters: «Yes We Can Can» (1973)

Anita og Bonnie Pointer var medlemmer av Black Panther-bevegelsen, og sang country så fint at de ble den første svarte gruppa som sang i Grand Old Opry i Nashville. Dene sangen av Allen Toussaint er imidlertid funk på sitt fineste, et uimotståelig opprop for forandring: «We got to iron out our problems/And try to live as brothers/And try to find a piece of land/Without stepping on one another». Til minne om Bonnie Pointer, som døde denne uka.

Stevie Wonder: «You Haven’t Done Nothin’» (1974)

Stevie Wonder lagde senere sangen «Happy Birthday», som var medvirkende årsak til at fødselsdagen til Martin Luther King Jr. i dag er offentlig høytidsdag i USA. Den tar strålende opplagt denne gleden på forskudd. I denne sangen er tonen skarpere: «Why do you keep on making us hear your song/Tellin’ us how you are changin’ right from wrong/Cause if you really want to hear our views/You haven’t done nothin».

Les også: Stevie Wonder er 70 år. Happy birthday to you

Isley Brothers: «Fight The Power» (1975)

«When I rolled with the punches/I got knocked on the ground/With all this bullshit going down». En generell sang om å stå opp for seg selv, hva det enn gjelder, men bunnen i budskapet er klart: «You gotta fight the powers that be». Public Enemy fikk god bruk for denne i en ny æra.

Bob Dylan: «The Lonesome Death Of Hattie Carroll» (1964)

Tør vi ta med en sang av en hvit mann til slutt? Sam Cooke lagde «A Change Is gonna Come» inspirert av «Blowing in The Wind», så sirkelen er sluttet. Bob Dylans sang er skrevet i 1963, etter et rasistisk drap som begynte som hatefulle ytringer på en bar. I refrenget henvender sangeren seg til de som teoretiserer fornedrelse, og kritiserer andres frykt. Det er på tide å ta bindet fra øynene. Det er for sent å gråte etter at skaden har skjedd.

Skulle vi hatt med Elvis Presley og «In The Ghetto» også, den med «people don’t you understand/the child needs a helping hand/Or he’s gonna be an angry young man someday»?

Lest denne?: Bob Dylan: – Jeg ble dårlig av å se George Floyd bli torturert til døde

Mer fra: Nye takter