Rocken på sitt beste og verste

Av Geir Rakvaag

Bård Ose har i en årrekke underholdt NRKs lyttere med røverhistorier fra popverdenen. Først og fremst sammen med Finn Tokvam i radioprogrammet «P.I.L.S» – popmusikk ispedd litt sladder. Det er slike fortellinger som kommer for en dag i «Rockestreker» – en tittel med dobbel betydning siden den både inneholder 250 spesielle opptrinn i rockens navn – og er illustrert av Frode Øverli.

Alle som har lest Øverlis «Pondus» vet at rockens overdrivelser gir gjenlyd langt inn i Norges mest populære tegneserie. Det var Øverli som en gang for lenge siden foreslo for Ose at de kunne knytte sine talenter sammen, og omsider er boka blitt en realitet. Omslaget viser en TV som kastes gjennom ruta på et hotellrom, men brennevinsflaska veltet i vinduskarmen. Dette er rock’n’roll! Med sex and drugs attåt. Men mange av de mest pikante sexhistoriene fra dette området har nok mistet sin glans i årenes løp, ettersom det alminnelige kvinnesynet i samfunnet har utviklet seg.

Frode Øverli. Foto: NTB scanpix

Bokens motto er tatt fra bransjelegenden Andrew Loog Oldham, en gang manager for The Rolling Stones og Small Faces, som en gang sa «ikke trykk fakta – trykk myten». Derfor er det aldri helt sikkert hva som er fakta og hva som er fake news i slike sammenhenger. Bård Ose selv går imidlertid god for det meste av det som står i denne boka. Og noen historier er som kjent for gode til å sjekkes i hjel. Men Oldham skal ha blitt svært begeistret da The Rolling Stones fikk fem pund i bot for å ha urinert (Ose bruker uttrykket «tisset») utenfor en bensinstasjon i 1965. Det skulle bli verre.

For dem som måtte være redde for at dette en glorifisering av rockhistoriske verste eksesser kommer Frode Øverli med sine tegninger som viser rockens sanne ansikt – og det ser ikke veldig pent ut. Egne kapitler er satt av til herjingene til Ozzy Osbourne og Keith Moon. Begge er jo sånne figurer man ikke vet om man skal le eller gråte av. Som når Keith Moon går amok under en flyreise. Jeg er litt i tvil om hvor morsomt sånt var for alle rundt ham.

Les også: «The Phantom Of The Opera»: Et monumentalt sceneløft (DA+)

Og så hører vi nesten motstemmen til Finn Tokvam i «P.I.L.S.» mellom linjene her og der, som når The Who har lanseringsfest for Tommy-filmen: «Keith Moon. Ein flammeslukar. Ein slangetemjar. Ein pistolmann. Kva kan gå gale?»

Vi bruker gjerne den aller første fortellingen i boka som eksempel på nødvendig informasjon ingen bør være foruten. Brødrene Barry og Robin Gibb lagde så mye bråk i barndommen i Manchester at politiet fikk nok, og kommanderte familien til å flytte til Australia for at ikke guttene skulle sendes bort på en forbedringsanstalt. Det oser ikke akkurat opprør og provokasjoner av musikken de lagde senere, men selv mener jeg at Bee Gees ble et av historiens beste og viktigste band. Denne bakgrunnen var ukjent for meg. Den er så strålende at jeg ikke kommer til å bry meg videre om den stemmer.

Så var det den om Bob Dylan og hans søppelanalytiker A. J. Weberman. Den tragiske skjebnen til alle tre i gitarrekka i det første Fleetwood Mac. Sandkassen til Brian Wilson. Alle er kjente fenomener i pophistorien, men visste dere at sandkassen ble kastet ut av arbeidsrommet på grunn av hundene som gjorde sitt?

For de mest beleste vil mange av fortellingene om Led Zeppelin og Rolling Stones og alle mest rabiate andre være beryktede nok fra før. Men boka er også god på norske hendelser, ofte med et litt mer uskyldig komisk skjær. Som den om sokkene til Ole Paus som eksploderte. Og uansett hvor mange ganger jeg selv har skrevet om Kåre Virud, også på disse sidene, hadde jeg ikke fått med meg at blues- og visesangeren fra Notodden en gang ble satt opp som oppvarmingsartist for glamrockerne Sweet i Njårdhallen. Det gikk visst ikke så bra.

Alle disse fortellingene, ikke visste jeg at det var selve popmusikken. Det er de heller ikke. For min egen del har jeg alltid vært mer opptatt av innholdet i sangene og musikken enn mayhemet rundt. Selv om Bård Ose er mest kjent fra «P.I.L.S» vil vi benytte anledningen til å fortelle om et par andre programmer han lager på litt mer bortgjemte sendeflater i NRK, men som for musikkinteresserte er bortimot det beste statskanalen har å by på.

Les også: – Hva faen skal jeg i Hollywood? (DA+)

Først og fremst «Ren 60». Programmet feirer 50-årsjubileer uke etter uke, ved å gå gjennom utviklingen på platemarkedet i detalj. Jeg er så selv en sånn som mener at jeg har fått med det meste, men her er det altså en rekke rare og store plater som selv en popidiot som meg aldri har hørt. Dette i tillegg til alle de platene vi har hørt altfor mange ganger, og aldri blir lei av å høre igjen.

Hør bare på de siste programmene så langt, overgangen fra sommer til høst i 1968: «The Good The Bad And The Ugly», The Beatles gir ut fire første singlene på Apple, The Band kommer med «Music From Big Pink», det er nye singler fra Wilson Pickett, Stevie Wonder og Four Tops, og ... la meg bare stoppe her før det blir for mye av det gode.

Ennå ligger fjorårets sesong av «Ren 60» i NRKs nettspiller, som altså går gjennom 1967 både i Norge og utlandet, med et svært bredt utvalg av singelplatene som kom fra uke til uke, og nøye utvalgte ukas album. Dessverre ser det ut som disse årgangene forsvinner bakfra, så det haster med å gjenoppleve 1967 nå. Disse programmene er en tidsmaskin!

I et lokalt perspektiv er Bård Oses tredje faste program, «Gammelnorsk», en nasjonal kulturskatt. Her er det den norske populærmusikken som blir belyst i detalj. Ikke bare det vi i dag oppfatter som pop, men hele den gamle visetradisjonen også, slik at det i det siste har vært egne programmer om Vidar Sandbeck, ASA Krogtoft og Dizzie Tunes. Alt dette er veldig langt fra historien om Keith Moon som kjører bilen sin ut i svømmebassenget, men en like viktig del av det store, mangfoldige begrepet vi kaller popmusikk.

Bård Ose. Foto: Kagge forlag