Rock’n’roll ryttere i 30 år

«Det er gode tider for norsk rock med norske tekster. Men det er ikke så lenge siden DumDum Boys, deLillos, Jokke og Tre Små Kinesere måtte slite for å få plateselskapene til å forstå at de kunne selge. Nå ser det bedre ut. I april gir CC Cowboys fra Fredrikstad ut et album som kommer til å gi dem en plass blant de nevnte – og det er stort plateselskap som presenterer dem først.»

Slik ble CC Cowboys presentert her i avisen i februar 1990, i sitt aller første intervju. Jeg husker godt foranledningen til denne omtalen også. Jeg ble invitert inn på kontoret til Monroes-veteran Eivind Rølles, som nå var blitt norskansvarlig i plateselskapet BMG. Han hadde funnet et nytt band han syntes jeg burde vite om, selv om jeg aldri hadde hørt om dem før. Dette var svært uvanlig på denne tida, der musikkpressen hadde vært vant til å måtte trumfe gjennom at gode norske artister skulle få gi ut plater på de større selskapene, og ofte måtte mase i flere år før det ble noe av.

Debutalbumet «Blodsbrødre» kom 24. april 1990. Som antydet i den første omtalen rykket CC Cowboys umiddelbart inn blant de store attraksjonene i norsk rock. «Blodsbrødre» solgte nærmere 100.000 eksemplar i løpet av 1990, og sangene «Harry» og «Vill, vakker og våt» herfra er fortsatt festklassikere 30 år etterpå.

– Vi gjør vel noe som er riktig i dag. Vi lager folk-preget musikk med kassegitarer, trekkspill og munnspill, Og så synger vi på norsk. Nå er det riktig, men jeg gjorde et forsøk for noen år siden også, før deLillos slo igjennom, og det var helt nytteløs. Jeg ga det fort opp. Jeg var innbitt motstander av å synge på norsk etterpå, men så ble jeg etter hvert drittlei av å synge på dårlig engelsk, fortalte Magnus Grønneberg. Han var og er frontmann i gruppa, som til å begynne med besto av broren Anders Grønneberg (bass), Trond Berg (gitar) og Agne Sæther (trommer).

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

CC Cowboys fortatte å gi ut populære plater, «Rock’n’roll Ryttere» i 1991, «Tigergutt» i 1992, og i tillegg kom suksessen som backingband for sangerne på Cohen-hyllesten «Hadde månen en søster».

«Persille & panser» fra 1994 ble en personlig favoritt. Men sånn som det ofte går viste salgstallene en fallende tendens. Besetningen i bandet skiftet. I 1998 bestemte Grønneberg seg for å legge ned CC Cowboys. De tok farvel med samleplata «Ekko», som ble en dundrende suksess. 200.000 eksemplar ble solgt. 15 avskjedskonserter ble til 70 da etterspørselen bare økte på utover året. Oppløsingen av CC Cowboys ble en fiasko!

– Jeg angrer ikke noe. Men jeg har lært meg å si «aldri si aldri», sa Magnus Grønneberg noen år etterpå: – Nå slutta vi jo virkelig etter den turneen, og jeg lagde to plater på egen hånd. Men da spurte alltid folk om jeg skulle gjøre noen Cowboys-låter når jeg spilte, fortalte han, og bestemte seg for at de like godt kunne fortsatte der de slapp.

Agne Sæther ble med videre på trommer. Og inn kom veteranene Jørn Christensen og Per Vestaby på gitar og bass, kjent fra grupper som De Press og Veslefrikk hver for seg, og sammen fra CanCan og Mercury Motors. Christensen hadde også produsert plater med både CC Cowboys og Magnus Grønneberg solo. Etter 17 år er det kanskje på tide å slutte å omtale Jørn Christensen og Per Vestaby som «nye» i CC Cowboys. De to hadde til sammen 50 års fartstid i norsk rock da de kom med i 2003, men for første gang spilte disse veteranene i et band som det lønte seg å være med i. I 2006 fikk Vestaby sin aller første gullplate, for CC Cowboys‘ «Evig liv».

CC Cowboys kom for sent til å være med blant 80-tallpionerene som ble kjent som «De fire store». Men blant alle nye artister som slo igjennom på 90-tallet er CC Cowboys sammen med Hellbillies, Vamp og Di Derre blant de få som fortsatt tilhører toppsjiktet. Kanskje fordi det aldri er tvil om hvor de kommer fra?

Saken fortsetter under bildet.

CC Cowboys og «Twin Peaks» var det nye store i 1990. Her et utdrag av Knut Nærums mesterlige kombinasjon av de nye fenomenene, for Nye Takters års­oppsummering samme år.

– Vi som hører mye på Dylan og Springsteen tenker kanskje at de synger til oss. Men jeg tror de henvender seg til sin kultur. Til Amerika. Ikke til oss. De som starter med å låne kulturen til en artist de liker godt, har misforstått. Du må bruke din egen kultur, din historie og din bakgrunn, mente Grønneberg, som har gjort nettopp dette, fra «Harry» og «Tigergutt», til senere suksesser med «Tilgivelsens kunst» og den nye «Bare du».

– Da finnes det ikke noe større enn ord. Og setninger. Når du setter dem sammen med musikk, blir det magisk. Fortellinger som går fra hjerte til hjerte. Ordene er det vi er. Hele ideen. Ordene formilder gleder og sorger. De er alvor. Og de er kjempeviktige. Dette klarer ikke norske artister som synger på engelsk. Sorry!

I den nye jubileumsboksen er alle de 11 studioalbumene til CC Cowboys, og et helt nytt livealbum fra studioet Athletic Sound i Halden. Med gruppa i sin beste form, på en intimkonsert for 50 fans, som også ble filmet, og hadde premiere på drive-in kino i Fredrikstad fredag. «Blodsbrødre» ble spilt inn i dette studioet i Halden for 30 år siden, og her har de også vært tilbake og spilt inn et helt nytt album som kommer til høsten. CC Cowboys har nylig gitt ut to nye singler også. Først «Kom deg løs», og så «Nå tar vi vare på hverandre», som kom i full fart etter at samfunnet ble snudd på hodet. «Gatene er tomme og byen er stengt», synger Grønneberg og viser fram gruppa fra sin mest følsomme side.

De senere uttalelsene fra Magnus Grønneberg i denne saken stammer fra et møte med bandet da de ladet opp til sitt 20-årsjubileum. – Vi har ingen annen mulighet enn å fortsette nå, sa han da. Jeg spurte, nærmest ironisk, om det kom til å bli 20 år til? – Da blir det nok ikke du som intervjuer oss, spøkte Per Vestaby, og alle lo godt, og var innforstått med at dette var en absurd tanke. Nå er jeg ikke lenger så sikker ...