Nye takter

Richard og Linda Thompson: De fineste sangene som er sunget

Mange gamle plater blir omtalt som noen av tidenes beste på disse sidene. Denne gangen handler det om noen av de aller, aller beste.

Dagsavisen anmelder

En samling av de komplette innspillingene til Richard & Linda Thompson er et gjenhør med sangene jeg hørte aller mest på midt i 70-årene. De kommer nå ut i en staselig plateboks, med massevis av ekstramateriale som også er tilgjengelig på strømmetjenestene. Til sammen seks og en halv time med mange av de fineste sangene som er sunget, men som det fortsatt dessverre er de færreste som har hørt.

Gitaristen Richard Thompson var med å starte Fairport Convention i 1967. Han var med på alle deres klassiske album på slutten av 60-tallet, også på «Full House» i 1970, som var et av deres fineste, selv om Sandy Denny hadde sluttet. Gruppa ble derimot aldri helt den samme etter at Thompson gikk sin egen vei året etter. – Jeg er stolt av å ha vært med i Fairport Convention, det var starten på å blande tradisjonell og aktuell musikk. Alt jeg gjør er fortsatt basert på folkemusikk. Det er spennende å flette nye elementer inn i denne musikken, for å gi den ny struktur og farge, sa Richard Thompson en gang jeg snakket med ham. En mann jeg har benyttet anledningen til å intervjue hver gang sjansen bød seg.

Richard and Linda Thompson,KUL Anm Musikk B:«Hard Luck Stories 1972 – 1982»
KUL Anm Musikk C:Island

Richard Thompson fikk visst et tilbud om å fortsette i den nye amerikanske gruppa The Eagles, men begynte i stedet å opptre med sangeren Linda Peters, som han giftet seg med i 1972. Linda er med og korer på Richards første soloalbum, «Henry The Human Fly» fra 1971. Han hadde altså begynt å synge selv, med en riktig så flott stemme, og fikk for alvor vise at han var en av Englands mest talentfulle låtskrivere. Det snedigste var at han kombinerte disse to gode egenskapene med å være en av verdens beste gitarister attpåtil. Med en egen distinkt lyd, spesielt når han spilte elektrisk. Helt siden tida med Fairport har det aldri vært tvil om hvem vi hører når Thompson leker seg med strengene.

Jeg pleier å ha med «I Want To See The Bright Lights Tonight» med Richard & Linda Thompson på lister over tidenes ti beste plater. Det har aldri vært laget en mer strålende samling miserabelt nedtrykte sanger enn ekteparet gjorde her i 1973. Albumet inneholder ti rapporter fra langt nede i rennesteinen, framført med en jublende overbevisning som gjør elendigheten til strålende underholdning. Richard Thompson kan derfor ha rett når han til stadighet gjentar at disse sangene ikke er så sørgelige når alt kommer til alt.

– Jeg vet ikke om de var så dystre. Kanskje triste er et bedre ord. Musikken vår hadde sterke tradisjonelle røtter, og tradisjonell britisk musikk har ofte en ganske tung undertone. Den handlet ofte om drap. mislykket kjærlighet og overnaturlige ting. Det jeg gjør er lett i forhold til alt dette. Jeg mener at jeg bare har skrevet to pessimistiske sanger i hele mitt liv. Og jeg sier ikke hvilke det er, fortalte han meg.

Da måtte jeg bare spørre om en av dem kunne være «There’s Nothing At The End Of The Rainbow», denne vuggesangen til et barn som ikke har noe å vokse opp for, med bare elendighet i vente?

– Det er nok en av dem, ja. Men det som gjøres i bøker og film må også kunne gjøres i populære sanger. Jeg sier ikke at det skal gjøres, men det nå være lov å vise dypere sider av menneskelige tanker, mente Thompson.

I den nye komplette antologien «Hard Luck Stories» – tittelen er selvforklarende – får vi for første gang høre Lindas vokalspor på «End Of The Rainbow». Det blir liksom bare enda verre å høre en damestemme synge sånt til barnet sitt. Jeg tok langt senere opp disse problemstillingene i et intervju med Linda, der hun fortalte hun vanligvis ikke har vært så nedtrykt som mange av kvinneskjebnene i sangene kan gi inntrykk av.

Oppfølgeren «Hokey Pokey» (1974) var litt mer optimistisk, med det humørfylte tittelsporet som inneholder en av mesterens råeste gitarsoloer. Det sier ikke så lite. Sangene holder nesten det samme nivået som på «Bright Lights». Dette er Dickens som popmusikk, og albumet inneholder parets aller fineste sang – den lengtende «A Heart Needs A Home». «Pour Down Like Silver» (1975) tok stemningene til nye dyp, med sanger som «Night Comes In» og «Dimming Of The Day». Paret konverterte til islam, og flyttet inn i et sufimuslimsk kollektiv. Som med Cat Stevens ble musikken lagt midlertidig på hylla.

Det tok et par år å komme tilbake, da på nytt plateselskap. Richard & Linda Thompson lagde et par fine album til, men bare middels vellykkede etter deres standard, «First Light» og «Sunnyvista». De hadde imidlertid en høytidsstund igjen – laget mens de var på bunnen i sitt personlige forhold.

Samlivet til Richard & Linda Thompson sluttet mens de spilte inn «Shoot Out The Lights», og gjennomførte en påfølgende anstrengt turné etter utgivelsen i 1982. Linda var attpåtil gravid med deres tredje barn. Likevel avviser Richard at dette var et skilsmissealbum, siden sangene var skrevet lenge før bruddet. De hadde bare brukt veldig lang tid på å få dem ferdige. De begynte med Gerry Rafferty som produsent, den tidligere folkesangeren som nettopp hadde blitt popstjerne, og ville bruke sine nye ressurser på å trekke Richard og Linda Thompson med seg opp fra kultstatusen. Disse innspillingene syntes de selv ble litt for polerte, men flere opptak kan nå høres på «Hard Luck Stories».

Strømmetjenestene mangler merkelig nok det ferdige «Shoot Out The Lights» i denne antologien, men den er lett tilgjengelig som eget album. De gikk tilbake til utgangspunktet med Joe Boyd fra Fairport-æraen som produsent, og dette er virkelig en gripende avskjed, uansett hvordan sangene ble til. Flere av deres fineste sanger er her, «Walkin On A Wire», «Did She Jump or Was She Pushed» og «Wall of Death», som R.E.M. senere gjorde en flott versjon av.

Richard Thompson har siden laget en lang rekke soloalbum, og er fortsatt en av verdens mest respekterte sangere og låtskrivere. Lindas karriere har vært mer tilbaketrukket, men hun har gitt ut lovpriste plater med ujevne mellomrom. Tida leger visst alle sår, og Richard dukket opp igjen med Linda i åpningssangen på hennes briljante comeback «Fashionably Late» i 2002. Siden har de opptrådt sammen med svært ujevne mellomrom, for eksempel på sønnen Teddys familiealbum «Family», og da Richard fylte 70 med slekt og venner på scenen i Royal Albert Hall i fjor. Jeg gjentar det for sikkerhets skyld: Richard og Linda Thompson laget noen av de aller, aller fineste sangene jeg har hørt.