R.E.M. skapte et monster

– Det ble et radikalt skifte. Vi var på toppen av vårt spill, et av de største bandene i verden. Og så kom vi med dette, sier Michael Stipe.

Jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle komme til å intervjue R.E.M. igjen. Men der er Michael Stipe og Mike Mills, i Stockholm, for å snakke om 25-årsjubileet for albumet «Monster». Dette kommer nå i en utvidet jubileumsutgave for å minne om at gruppa ikke hadde til hensikt å gjøre det et stort publikum hadde håpet på i 1994.

Etter å ha spilt seg stadig lenger opp fra undergrunnen gjennom 80-tallet ga R.E.M. ga ut albumene «Out Of Time» i 1991, med sanger som «Losing My Religion» og «Shiny Happy People», og «Automatic For The People» i 1992, med «Man on The Moon» og «Everybody Hurts». Et stort publikum elsket dette. «Monster» høres til sammenligning ut som det ble laget for å skape et ... monster?

Saken fortsetter under bildet.

– Det var det vi ville! Vi hadde fått mange nye fans med stillere, akustisk, melankolsk musikk. Vi bestemte oss for å være kontrære, og se hvem som ville være med videre. Mange ble med oss. Noen som bare hadde likt «Losing My Religion» og «Man On The Moon» ble opprørte. Men vi kunne ikke fortsette å lage de samme sangene, sier Mike Mills.

– Vi ville gjøre noe som var veldig annerledes. Vi skulle omdefinere glamrocken. En bevegelse som hadde vært veldig oppløftende og inspirerende for oss. Rått, høyt, morsomt, ironisk, frekt og dristig. Med Iggy Pop, New York Dolls, T. Rex og Slade. Vi skulle lage ei plate med trashy innhold. Med karakterer du ikke forventet å møte i sangene våre, forklarer Michael Stipe.

– Lengtet dere tilbake til å være unge og alternative?

– Jeg tror ikke det. Vi bare lekte med de nye sangene. Peter (Buck) hadde blitt nyforelsket i gitaren. Og ville spille rock høyt. Vi skulle turnere igjen, og ville lage sanger for store scener. Det var ikke nok sånne sanger på «Automatic for The People». Høye, hurtigere sanger, utdyper Mike Mills.

Musikkbildet hadde forandret seg på begynnelsen av 90-tallet. Først og fremst gjorde grungen fra Seattle sitt til at hardere former for rock ble moderne igjen. Til og med Sonic Youth begynte å bli populære. Thurston Moore spiller med på «Crush With Eyeliner» på «Monster».

– Vi var bare glade for det som skjedde med vennene våre. Men vi hadde spilt høyt ganske lenge selv også. Vi hadde ikke nettopp oppdaget at vi kunne skru opp forsterkerne. Men vi lagde andre slags sanger. Oppdaget nye ting det gikk an å gjøre med elektriske gitarer, sier Mills.

– Er det fortsatt mulig å lage annerledes sanger med elektrisk gitar?

– Det er alltid mulig. Hvert år er det noen som gjør det. Unge mennesker som ikke synes rocken er kynisk eller sløv, de står fritt til å gjøre den til noe helt nytt, mener Mike Mills.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Ikke alt som skjedde med de omtalte vennene var like bra. Nirvanas Kurt Cobain tok livet sitt tidligere det samme året. «Let Me In» var Stipes beskrivelse av venneskapet med Cobain, med planer om et samarbeid som aldri ble noe av.

Likevel beskriver de to «Monster» som et album med mye humor.

– Dessverre forsto ikke alle dette. Mange av sangene var ironiske. Tekstene fokuserte på identitet og selvbevissthet. De handler om berømmelse, og vårt eget selvbilde, sett på avstand, forklarer Mike Mills i dag.

Et eksempel på dette er sangen «King of Comedy», som var inspirert av Martin Scorseses film av samme navn – i likhet med den aktuelle filmen «Joker» et monster i seg selv.

– Var albumet politisk også?

– Det vil jeg si, så pågående som det var. Og så var det første gang jeg snakket offentlig om min egen seksualitet. Det var jo ingen hemmelighet for dem som hadde fulgt oss en stund, men for nye fans var det noe helt nytt. Jeg er glad jeg gjorde det, sier Michael Stipe.

Michael Stipe er fortsatt villig til å bruke sin posisjon politisk. Han har nettopp gitt ut sin første solosingel, «Your Capricious Soul», en støtte til de pågående klimaaksjonene rundt i verden generelt, og til organisasjonen Extinction Rebellion spesielt, siden de får inntektene fra sangen det første året. Stipe forklarer at han vil gi sin stemme til den nye bevisstheten rundt klimakrisen.

– Det er viktig å si fra. Jeg har vært så inspirert av alt som har foregått i det siste, Extinction Rebellion, Greta Thunberg, og alt det der sier Stipe, som uten å gå i detaljer antyder at det kommer mer musikk fra hans side snart.

Mike Mills har også fortsatt å spille. Han har vært i Vadsø flere ganger, på festivalen Ice Station og Spring Station, sammen med Peter Buck og deres gamle turnégitarist Scott McCaughey. Ut fra dette kom gruppa The No Ones, Buck og McCaughey med Frode Strømstad og Arne Kjelsrud Mathisen fra I Was A King, som ga ut EPen «Sun Station» i 2017. Neste år kommer de tilbake, nå også Norman Blake fra Teenage Fanclub.

Mills forteller også at han nettopp har vært med på en veldedighetskonsert for truede teaterbygninger i hjemstaten Georgia, sammen med Peter Buck og Bill Berry, tre fjerdedeler av det opprinnelige R.E.M.

– Sånt skjer hele tida. Men vi er fortsatt godt fornøyde med av at vi bestemte oss for å oppløse R.E.M. Vi hadde gjort mange mennesker glade, og vi var fortsatt unge nok til å gå videre å gjøre andre ting. Vi vil gjerne være gruppa som sa «nå gir vi oss», og som gjorde det, humrer Mike Mills.

Den kommende jubileumsutgaven av «Monster» har i sin største utgave en CD med en remiks av den opprinnelige produsenten Scott Litt, en CD med hovedsakelig instrumentale demospor, og, mest attraktivt, to CDer med nesten to timer konsertopptak på turné. Med «Monster»-låter og monsterlåter om dere ser poenget, nytt og gammelt i veldig god blanding. Dette er det første offisielt utgitte konsertopptaket med R. E. M fra denne tida.

Turneen albumet ble laget for ble gruppas første på seks år. Den understreker også utviklingen deres. Forrige gang, i 1989 hadde de spilt på Rockefeller i Oslo. Da de kom tilbake i 1985 var det i Oslo Spektrum – med Radiohead som oppvarmingsband.

Min egen anmeldelse av «Monster» i Arbeiderbladet var fornøyd, selv om jeg mente at albumets bråkete rykte var overdrevet. R.E.M. blir aldri noe Sonic Youth eller Sugar, mente jeg, men konkluderte med at det var lite sannsynlig at «Monster» skulle bli en like stor salgssuksess som forgjengerne. Det var det vel heller ingen som hadde forventet. I Norge gikk den inn på en 2. plass, holdt nede av «Absolute Music 11», mens disse samlingene fortsatt fikk være med på listene. Fire millioner solgte albumet i USA, men det er også hevdet at «Monster» ble den lettest tilgjengelige plata på bruktmarkedet i de nærmeste årene etterpå. «Monster» skremte imidlertid ikke plateselskapet Warner, som fornyet kontrakten med R.E.M. i 1996. En halv milliard 1996-kroner er nevnt, den største i platebransjen til da.

– Vi brydde oss ikke så mye om den kontrakten. Vi vokste gradvis, det gjorde oss i stand til å vokse inn i berømmelse, mener Mike Mills.

Slippes 1. november.