Popquiz: Hvem er dette?

I forrige uke skrev vi om det urimelige i at NRK krever opphavsrett til navnet «Popquiz». Vi skal la denne debatten ligge her, bortsatt fra igjen å skrive at begrepet «popquiz», sammen med trangen til å vise hvor mye man vet om musikk, har vært en farsott i brede kretser like lenge som popmusikken har eksistert.

Les også: Hvem eier «Popquiz»?

Noen av oss har brukt en betenkelig stor del av livet på å tilegne oss trivielle kunnskaper om musikk. En besettelse, som i perioder har vært en uglesett del av poplivet, fordi mange mener at slike saksopplysninger står i veien for forståelsen av musikken i seg selv, dens sosiale funksjoner, eller bare gleden av god musikk. Som om det ene utelukker det andre. Som om det er greit å være politisk interessert uten å ha hørt om Einar Gerhardsen, eller fotballkommentator som ikke vet hvem Drillo er.

Alle de, vi, som i årevis har kommet sammen bak mørke gardiner og dyrket sin absurde viten kan trygt komme ut i lyset. Det er popquiz over alt nå, her, der og everywhere, for å bruke sjargongen fra dette miljøet. Hvem hadde en hit med «The Air That I Breathe» i 1974? Hvem komponerte sangen og spilte den først inn? Og i hvilket band spilte sønnen hans? Sånt må du nesten vite hvis du skal ha sjansen til å være med i dette gode selskapet, enten du slipper gjennom på radio, eller blir med på en av hovedstadens stadig flere offentlige popquiz-arrangementer.

Les også: Heller et godt kopiband enn en gruppe som gir seg ut for å være ekte vare (DA+)

Jeg har opplevd popquiz på alle nivåer. Fra å være fagdommer i «Kvitt eller dobbelt» og få spørre om hvem som produserte Pink Floyds første singel (Joe Boyd), til å krangle i drosjekø om hvor mange norske byer Elton John har hatt konsert i. En av verdens aller største popstjerner har gjort konserter i 14 forskjellige norske byer! Eller var det 13? Hadde Langesund bystatus da Elton John var på besøk?

Som faste lesere av disse sidene kan ha hørt før, så er jeg med i en slags sekt, som med jevne mellomrom kommer sammen for en popquiz med coverlåter som spesialitet. Der er det ikke bare om å gjøre å høre at det er Jeff Buckley som synger, men at sangen heter «Yeh Jo Halka Halka Saroor Hai», og at den først er spilt inn av Nusrat Fateh Ali Kahn.

Jeg tilbrakte utallige kvelder på 80-og 90-tallet i tvekamp med den legendariske Tor Milde. Vi fant tidlig ut at begge visste at «Once On A Sunday Morning» med The Tremeloes fra 1969 opprinnelig var den italienske sangen «Cuando Sali De Cuba», men håpet til det siste at det skulle vise seg at det var noe den andre ikke visste. I fjor vant forresten mine barn og jeg så vidt en popquiz på danskebåten, siden et ellers svært kompetent amerikansk ektepar ved siden av gjorde en uheldig forveksling av Jefferson Airplane og Jefferson Starship. Sånt kan skje den beste.

Hvem produserte Berlin-trilogien til David Bowie («Low», «Heroes» og «Lodger», kalt Berlin-trilogien fordi ett av albumene ble spilt inn i Berlin?) Mange har i årenes løp svart Brian Eno, men svaret er Tony Visconti, som sto bak så mange av de andre Bowie-klassikerne også. Skal vi ta ett til, som Bowie trolig hadde klart å svare riktig på selv? Hva heter det fjerde albumet til Scott Walker? Ikke klassikeren «Scott 4» som man lett kunne tro, men «Scott Sings Songs From His TV Show». Slike spørsmål er gode å ha på lager, nå som alle vet The Beatles spilte inn «Let It Be» før «Abbey Road», selv om det siste kom ut først.

Saken fortsetter under bildet.

Det klassiske «Scott 4» er altså ikke det fjerde soloalbumet til Scott Walker. Foto: Universal Music

En sen kveld midt på 80-tallet på Schoushallen (populært samlingssted for allvitende i forrige århundre) kom jeg opp i en entusiastisk samtale med en hyggelig fyr, verdens største Creedence-fan, om at John Fogerty endelig var tilbake fra fortapelsen. Jeg ble spurt om jeg visste om hans fullstendig oversette soloalbum fra 70-tallet. Mente han albumet som bare het «John Fogerty», eller den han allerede hadde gitt ut under gruppenavnet Blue Ridge Rangers, selv om han spilte alle instrumentene selv? Ja, jeg spurte om dette, men burde kanskje latt det ligge. Han hadde ikke hørt om Blue Ridge Rangers, og påsto forarget at jeg bløffet. Vi som hadde hatt det så hyggelig! Av og til er det best å holde kjeft.

Saken fortsetter under bildet. 

Det første soloalbumet til John Fogerty ble gitt ut under navnet Blue Ridge Rangers, selv om han spilte alle indstrumentene selv. Foto: Luca Kleve-Ruud

I land med en høyere utviklet sans for popkultur er slik trivia en del av allmenndannelsen. I en av episodene av «The Sopranos» spilles «Oh Girl» med soulgruppa The Chi-Lites i gymgarderoben. En svart mann uttrykker sin forbauselse over at de var på samme plateselskap som den hvite tyggegummigruppa Tommy James & The Shondells («the damned Shondells!»). – Det tror mange. Men The Chi-Lites var på Brunswick, sier Tony Soprano, og har selvfølgelig rett. Dette er popquiz på høyt nivå!

Les også: Før a-ha kom Bridges. Nå kommer bandets andre album ut, 38 år etter at det ble spilt inn. (DA+)

I en scene i «Four Weddings And A Funeral» finner Hugh Grant tida inne til å avsløre sine følelser for Andie McDowelll: «Jeg sier som David Cassidy: I think I love you». Men han legger fort til, helt korrekt, at dette selvfølgelig var mens Cassidy fortsatt var med i The Partridge Family, ikke som soloartist. Dette viser klasse. Den beste quizscenen på film er likevel starten på Marvels «Doctor Strange», der Benedict Cumberbatch er hjernekirurgen som er så rutinert at han har popquiz gående under operasjoner for ikke å kjede seg i hjel. Her bryter det ut en heftig debatt om utgivelsesåret for Chuck Mangiones «Feels So Good», på grunn av en uoverensstemmelse om det var albumsporet (1977) eller singelhiten (1978) spørsmålet gjaldt. Resten av handlingen har jeg allerede glemt.

Saken fortsetter under bildet. 

Benedict Cumberbatch bedriver popquiz på høyt nivå i filmen «Doctor Strange». Foto: NTB Scanpix

Hva heter B-sida på Fairport Conventions (for øvrig helt himmelsk fine) singel «Now Be Thankful fra 1970? Jo, Ganske enkelt «Sir B. McKenzie’s Daughter’s Lament For The 77th Mounted Lancers Retreat From The Straits Of Loch Knombe, in The Year Of Our Lord 1727, On The Occation Of the Announcement Of Her Marriage To The Laird Of Kinleakie». Hvem gikk til topps på de britiske hitlistene med en versjon av «Amazing Grace» i 1972? Royal Scots Dragon Guards, sier de som husker det skotske sekkepipeorkesteret som noen av tidenes mest usannsynlige popstjerner, men på etiketten på singelen står det vitterlig The Pipes And Drums And Military Band Of The Royal Scots Dragoon Guards (Carabiniers & Grace). Bandmaster WO1 C.I. Herbert, Pipe Major WO2 J. Pryde. Et slikt bandnavn glemmer man aldri.

Les også: Derfor hadde alle musikkinteresserte i Norge på 70-tallet hørt Ry Cooder (DA+)

Og sånn går nå årene. Den offentlige popquizen har endret seg med internettet, først med søkerfunksjoner for saksopplysninger, siden med gjenkjennelsesprogrammer for musikk som gjør at man sjelden trenger å lure på noe lenger. Hvilket album fra 1999 hadde forresten arbeidstittelen «Text Messaging Is Killing The Pub Quiz As We Know It»?

Perspektivene forandrer seg også ettersom årene går. Det verste spørsmålet man kan stille meg, eller de fleste popinteresserte i godt voksen alder nå er: Nevn tittelen på ett album som er kommet ut i år. Jeg har testet dette den siste uka, og mange får et usikkert glimt i øynene, før de tar seg sammen og skjønner at dette ikke er så vanskelig. Så langt har alle svart «Egypt Station».