Plater som kommer og plater som går

I serien av store jubileer på disse sidene er det nå 40 år siden de første albumene til Siousxie & the Banshees og X-Ray Spex, og det andre til XTC. Dette husker jeg spesielt godt, siden de var de første platene jeg anmeldte i Nye Takter. Siden har det blitt en og annen plateanmeldelse til. Jeg har vel knapt nok gjort annet i 40 år. Det skulle, løst beregnet, bli et sted mellom 4.000 og 5.000 plateanmeldelser i løpet av disse årene. Jeg må være så ærlig å si at jeg ikke lenger husker alle sammen like godt.

Som de fleste andre her hjemme hadde jeg først satset på å slå gjennom i utlandet. Sommeren 1977 spilte gruppa Spirit i NRKs «Rockpalast»-sending fra Tysland. Spirit var store favoritter i New Musical Express, «Rockpalast» ble ikke overført til Storbritannia, så jeg sendte i vei en anmeldelse på engelsk, uten å nevne at jeg bare hadde sett konserten på TV. Jeg fikk et hyggelig brev tilbake, men de hadde ikke fått plass til anmeldelsen. Etter dette satset jeg på hjemmemarkedet.

Min aller første plateanmeldelse er egentlig «Never Mind The Bollocks, Here’s The Sex Pistols» høsten 1977, for fanzina Rockefilla i Trondheim. Jeg hadde hørt John Peel spille albumet i sin helhet på BBC, og ble så ivrig at jeg skrev førsteinntrykket rett ned. Det viste seg at Peel sannsynligvis hadde en prøvepressing som manglet en sang, og siden denne fanzina hadde rimelig lang produksjonstid forsvant også poenget med å være så tidlig ute. Neste år skrev jeg også så vidt for Oslo-fanzina City Rockers. Fanziner var en god begynnelse for mange i denne generasjonen.

Musikkavisa Nye Takter kom ordentlig i gang våren 1978. Jeg sendte tidlig inn et sint leserbrev om at dette var for tamt i forhold til rockens tilspissede situasjon på denne tida, ikke minst siden de hadde erklært at punken ikke kommer til Norge på forsida av et av sine første nummer. Jeg var en sint 21-åring (favorittlåt: «No Time To Be 21» med The Adverts), som hadde kommet ut av et års militærtjeneste og et års industriarbeid, og hadde mange meninger om musikklivet slik det så ut i overgangen fra punk til post-punk. Jeg antydet overfor redaktør Gerd Johansen at jeg kunne ta sakene i egne hender. Etter å ha mannet meg opp i et halvt års tid slo jeg til.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Platebutikken Apollon i Bergen var tidlig ute med å importere den nye og mest spennende musikken fra England. Jeg hadde kjøpt «Go 2» med XTC, komplett med en dub-LP (instrumentalversjon, for å forenkle det litt) i begrenset opplag. Dette ble den første ordentlige plateanmeldelsen jeg skrev, fra en kompromissløs post-punker, som likevel ikke klarte å la være å slenge inn en anmeldelse av «Sunnyvista» med Richard & Linda Thompson i samme slengen. Begge kom på trykk.

Dette ga så god mersmak at jeg i den siste måneden av 1978 sendte inn et par anmeldelser til, til januarnummeret. Jeg kåret «The Scream» med Siouxsie & The Banshees til det beste albumet fra 1978. Vi brydde oss ikke om overskrifter i plateanmeldelsene, så jeg slapp å overgå Julie Burchill i New Musical Express om «The Scream»: «Well, whatever would Edvard Munch have said?» Jeg synes fortsatt dette albumet låter overveldende bra. X-Ray Spex var også et av de store favorittbandene mine. Da debutalbumet kom i slutten av 1978 var skuffelsen stor over at fem av låtene var gitt ut på singel før. Fortsatt var plater en luksusvare, og et album handlet også om valuta for pengene!

Gerd Johansen fortalte nå at Nye Takter kunne begynne å sende meg plater! Om noen i mine guttedager hadde fortalt meg at jeg resten av livet skulle få plater gratis, at jeg også etter hvert skulle få betalt for å gi uttrykk for hva jeg syntes om dem – da hadde fremtidsbekymringene for en tenåring vært langt lettere å leve med.

Plateomtalene har forandret seg. Det er ikke lenger behov for den rene forbrukeropplysningen, for å fortelle folk om det er verdt å bruke 150 kroner på et nytt album. Nå betaler folk 100 kroner i måneden på høre alt de vil. Likevel vil jeg mene at det fortsatt er behov for «HØR PÅ DEN HER»-anmeldelsene, om nye artister som ikke har sluppet til i hovedstrømmen ennå, men som mange flere vil ha glede av å oppdage.

Sammen med dette første utvalget av plateanmeldelser skrev jeg en veldig lang oversikt, tre tette sider på trykk, over reggaemusikkens fortid og nåtid. 40 år skulle det også gå før UNESCO satte reggaemusikken opp på lista over den immaterielle verdensarven. Dette burde de skjønt hvis de hadde lest Nye Takter nr. 1 1979, med Bob Marley på forsida. Det jeg er stoltest av, er at jeg benyttet denne anledningen til å nevne at The Specials omtrent var det beste nye bandet man kunne tenke seg. Dette var et halvt år før deres første singel, før de hadde blitt omtalt i de britiske musikkavisene. Et halvt år etter dette igjen ble The Specials det første utenlandske bandet jeg intervjuet. Fortsatt hadde de ikke hatt en hit.

Tilfeldighetens spill fører til at dette beskjedne jubileet mitt faller sammen med at Nasjonalbiblioteket har begynt å legge ut gamle musikkaviser på nett. De nevnte nummerne er allerede allment tilgjengelige. Denne tida kom tilbake til meg med fornyet styrke da Pete Shelley fra Buzzcocks døde i forrige uke. Det er riktignok bare trettini år siden jeg anmeldte samlealbumet «Singles Going Steady», men Buzzcocks var en del av den samme berusende følelsen av at alt var i forandring, alt kunne skje, og verden lå åpen foran meg. Denne, og anmeldelsen av det første albumet til The Specials senere i 1979, forekommer det fortsatt at folk forteller meg at de husker i detalj. Det skjer aldri med noe jeg skrev i 1988, 1998, 2008 eller tidligere i år.