Nye takter

Plateanmeldelse: Cat Stevens: «Tea For The Tillerman2»: Klassisk album blir som nytt

Artisten som nå er kjent som Yusuf har spilt inn sitt fineste album fra da han var Cat Stevens om igjen.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

50 år etter det klassiske albumet «Tea For The Tillerman» med Cat Stevens kommer sangene i helt nye versjoner. En fin påminnelse om gammel storhet, samtidig som de høres nye og aktuelle ut i 2020.

Å gå i studio og spille inn sine gamle sanger på nytt +er en egen øvelse i popmusikken. Å spille inn hele album om igjen er et mer sjeldent fenomen – det krever veldig stor tro på originalalbumets integritet å gi alle sangene en sjanse til, i stedet for å bytte ut noen av de svakere med andre som er bedre. Uansett vil alltid gamle venner av sangene synes de første versjonene var best. Likevel må det sies at Yusuf kommer svært godt fra denne påminnelsen om 50 år gamle «Tea For The Tillerman».

Sanger og låtskriveren som opprinnelig ble døpt Steven Demetre Georgiou heter i dag Yusuf Islam, men vi kommer til å omtale ham som Cat Stevens så lenge det handler om hans gamle innspillinger. «Tea For The Tillerman» kom ut i 1970, og var starten på en opptur som gjorde ham til en av de mest elskede sangerne og låtskriverne i verden de påfølgende årene. Men Cat Stevens hadde allerede hatt et lite forspill som popstjerne i 1967. Da gjorde han suksess på hitlistene med «I Love My Dog», «Matthew And Son» og «I’m Gonna Get Me A Gun», tidstypiske eksempler på den stort orkestrerte popmusikken som var så spennende på denne tida. Attpåtil hadde han skrevet den løsslupne «Here Comes My Baby» som The Tremeloes gjorde et fint comeback med. For ikke å snakke om «The First Cut Is The Deepest», som ble en liten hit for P.P. Arnold i 1967, og en av de største og fineste sangene til Rod Stewart ti år etter.

Yusuf (Cat Stevens),KUL Anm Musikk B:«Tea For The Tillerman2»
KUL Anm Musikk C:UMC

Cat Stevens ga ut to album i denne stilen i 1967, men krysset ikke grensa fra hitlistene over til dem som også ble regnet med som albumartister. Fire av sangene var fortsatt gode nok til at han spilte dem inn om igjen for albumet «The Laughing Apple» i 2017. Etter en hard omgang med tuberkulose i 1969 kom Stevens tilbake som visesanger med albumet «Mona Bone Jakon» våren 1970. Singelen «Lady d’Arbanville» ble en stor hit for ham, og antydet at det var en voksnere Cat Stevens vi kom til å høre i det nye tiåret.

I datidens høye tempo kom «Tea For The Tillerman» bare sju måneder etter «Mona Bone Jakon». «Father And Son» ble den mest kjente sangen, med sin innsiktsfulle beskrivelse av generasjonsmotsetningene. Jeg kan huske følelsen den ga meg som tenåring på 1970-tallet, møter meg seg selv i døra nå, og setter meg ned på den andre siden av bordet i samtalen sangen beskriver. En ny animert video er direkte rørende, med sønnen portrettert etter Cat Stevens’ utseende i 1970.

«Wild World» ble en stor hit for Jimmy Cliff i 1970. Det var bare disse to sangene fra «Tea For The Tillerman» som fikk allmenn oppmerksomhet, men albumet var fullt av sterke sanger som la grunnlaget for at Cat Stevens ble superstjerne i 1971, med albumet «Teaser And The Firecat». Sanger som «Morning Has Broken», «Moonshadow» og «Peace Train», gjorde ham til en av de største i samtidens folkrock i 1971.

Det er flott å høre om igjen disse albumene nå. Med Cat Stevens’ umiskjennelige stemme, dypsindige tekster, svært sterke melodier, og noe jeg alltid har syntes disse platene utmerker seg spesielt med: En klar, crispy akustisk gitarlyd som gjør sangene ekstra attraktive. Cat Stevens fortsatte å lage album med fine stunder, men de ble mer ujevne etter hvert, og til slutt uvesentlige. Mest omtalt av disse i vår tid er «Foreigner», med sin lange «Foreigner Suite», med et parti som kom Coldplays «Viva La Vida» over 30 år i forkjøpet. De ble visst vel forlikte etter hvert. Albumtittelen «Foreigner» er forresten en ydmyk erkjennelse av at Cat Stevens har kjent seg som en innvandrer i svarte musikktradisjoner. Som Yusuf har han senere fortalt at hans hovedinteresse i barndommen var ordentlig gammeldags rhythm and blues, som han hørte i mørke og svette klubber i Soho på 60-tallet. Han syntes han ikke at han selv hadde kraften som skulle til for å formidle sånn musikk, men lærte seg å uttrykke de samme følelsene som visesanger.

På slutten av 70-tallet forsvant Cat Stevens fra offentligheten. Han ble muslim, mottok motstridende signaler om hvorvidt det gikk an å fortsette å synge offentlig, og trakk seg tilbake fra scener og studio i nesten 30 år. Han dukket opp igjen som Yusuf Islam, med noen uttalelser i forhold til Salman Rushdie og «Sataniske vers», som i beste fall ble misforstått av omverdenen. Han hevdet selv at kommentarer om å drepe Rushdie var tatt ut av sin sammenheng, og har senere kommentert saken i sangen «Edit Floor Blues» («Oh boy! I’d never say that!»)

I 2006 kom Yusuf omsider tilbake til musikken, med albumet «An Other Cup», og han sang «Peace Train» på Nobels fredspriskonsert. Han skulle gjort sin aller første hele konsert i Norge på Olavsfestdagene i sommer, men kommer forhåpentligvis til å gjennomføre denne neste år. Etter et par gode album til i senere år kommer nå nyinnspillingen av «Tea For The Tillerman» som en god påminnelse om fordums storhet og evig aktualitet. – Dette er sanger som definerte meg, og viste meg veien ut på mitt mystiske livsløp, sier han selv.

Noen tilsvarende nyinnspillinger har godt av slik behandling, på grunn av særdeles tidstypiske produksjoner i første omgang. «Tea For The Tillerman» var en så tidløs, akustisk lyd at den egentlig ikke trenger dette. Yusuf har med seg flere av sine mest sentrale medspillere fra 50 år tilbake, produsenten Paul Samwell-Smith og gitaristen Alun Davies, og bassisten Bruce Lynch som var med ham senere på 70-tallet.

Noen av sangene har fått helt nye arrangementer, andre har nye tekstlinjer, men den overordnede følelsen er beholdt. Gitarene klinger like klart som før, arrangementene er litt mer sofistikerte i et nytt-århundre-perspektiv, men det er små nyanser, og det er lite som tar dette ut av det tidlige 70-tallets estetikk. Morsomst er det at «Wild World» blir framført i en slags humpete reggaerytme, med trekkspill, 50 år etter at den ble sunget som pianoballade av Jimmy Cliff, datidens mest populære reggaesanger. «On The Road To Find Out» er blitt en slags ørkenblues.

Det gjør godt å høre igjen «Tea For The Tillerman», både i gammel og ny utgave. Jeg må til slutt minne om at den er blitt hyllet med en egen sekvens i TV-serien «The Simpsons». I episoden «Super Franchise Me» er den faste åpningssekvensen som ender opp i en «sofaspøk» erstattet av tittelsangen i «The For The Tillerman» (som bare varer i et minutt uansett), Homer Simpson i sofaen, med en kopp te i tillegg til det obligatoriske ølet, som en pastisje av omslaget på albumet. Jeg vet ikke hva det store flertallet av seerne tenkte. Dette var en svært kryptisk referanse i forhold til hvor stor plass sekvensen fikk i en så populær serie, men vi må jo bare elske sånne påfunn.