1990: Mariah Carey ved bassengkanten på Grand Hotel før sin første opptreden i Norge. FOTO: ARNE OVE BERGO

På topp i evigheter

Mariah Carey feirer en 25 år lang karriere i disse dager. Da er det også 25 år siden hun kom til Oslo, ung og usikker, og sang på Smuget midt på dagen.

 

Mariah Carey

«#1 To Infinity»

Legacy/Sony

Mariah Careys liv har vært en berg-og-dalbane, med opp- og nedturer i rask rekkefølge. Fra å være ung og usikker ble hun fort en av popverdenens mest uberegnelige divaer. På godt og vondt. Fortsatt er utspillene hennes lite forutsigbare, men vi kan være rimelig sikre på at hun før eller siden kommer tilbake på toppen igjen.

2. juli 1990: I USA er Mariah Careys første album nr. 41 på Billboard-lista, på god vei oppover. Hun er beskrevet som Sonys nye stjerneskudd, kanskje som en ny Whitney Houston. Singelen «Vision Of Love» er for sikkerhets skyld produsert med strøken eleganse av Narada Michael Walden, som på 80-tallet sto bak de første platene til Houston og fikk sving på Aretha Franklins karriere igjen. I Oslo er det en god og varm dag. Inne på klubben Smuget er det enda varmere, og svært fullt. På scenen på Smuget har Mariah Carey bare med seg pianisten Richard Tee og tre korsangere. Her er det ingen stor produksjon å gjemme seg bak. Stemmen skinner, selv om vi alltid er mistenksomme når noen imponerer så veldig, med en mye omtalt rekkevidde på fem oktaver. Hun synger sin nye singel «Vision of Love» helt strålende, og en versjon av Aretha Franklins «Don’t Play That Song», som antyder at selvtilliten er på god vei. Selv om Sonys Svein Bjørge må støtte henne inn på scenen på Smuget fordi hun er helt mo i knærne av prestasjonsangst.

Til intervjuene er jeg selv «forhindret», fordi Bob Geldof er i byen samtidig. Han er fortsatt mer kjent, og i alle fall regnet som «viktigere» enn en 20 år gammel helt ny sanger. Hun blir spurt om hva hun synes om å være en ny arvtaker til Whitney Houston og George Michael. – De er begge store artister i mine øyne. Ikke dårlig å bli sammenlignet med dem. Aretha Franklin er kanskje den som har betydd mest for meg. Likevel ønsker jeg å bli respektert for det jeg selv står for, sier hun til Nye Takters utsendte Geir Hopen Nødset. Hun forteller også om det vanskelige skillet mellom hvit og svart musikk. – Jeg regner ikke meg selv som «hvit». Min far er delvis vestindisk, og min mor er irsk, så jeg føler ikke at jeg har en «hvit» identitet. Jeg håper folk kan relatere meg til musikk, og ikke til min hudfarge, sier hun til NTB. Sonys presseansvarlige Helene Rognøy har senere fortalt at Carey var så nervøs at hun måtte holde henne i hånden foran pressekonferansen.

Uka etter Smuget-konserten kom debutalbumet «Visions Of Love» ut i Norge også. «Sangene i seg selv holder en ganske bra standard, og vil sammen med Mariah Careys stemme og utseende sikkert bidra til at ei ny stjerne blir født», var dommen her i avisen. 25 år etter er Mariah Carey den mestselgende kvinnelige artisten i pophistorien, med 20 millioner solgte album, ifølge plateselskapet Sony. Hun har vært nr. 1 på Billboards Hot 100 singelliste 18 ganger. Dette er konseptet for den nye samlingen «#1 To Infinity». På USA-utgaven kommer alle disse 18 på rekke og rad, sammen med den nye sangen «Infinity». Den europeiske utgaven vanner ut konseptet, med å ta med flere balladehits som sikkert har vært på topp både her og der, men ikke har vært like definerende for hennes: Badfingers «Without You», «Against All Odds» i duett med Westlife og «Endless Love» der hun erstatter Diana Ross i duetten med Lionel Richie. Det er vel slik folk flest foretrekker å høre stemmeprakten til Mariah Carey.

At «Endless Love» her blir direkte etterfulgt av «Fantasy» med Ol’ Dirty Bastard, samplet fra Tom Tom Clubs «Genius Of Love», illustrer dynamikken i Careys uttrykk. Hvordan hun kan gå fra trygge, smektende og pompøse ballader til å bli spennende, sexy og utfordrende. Og selvforsynt. På den amerikanske utgaven av albumet er det bare Jackson 5s «I’ll Be There» av de 18 låtene hun ikke var med på å skrive selv. På den europeiske forsvinner dette poenget. Låtene på den amerikanske utgaven kan godt brukes som en spilleliste som understreker Mariah Careys evne til å gjenskape seg selv. Fra en familievennlig balladesanger til en frekk og freidig hip hop-artist, som mistet litt av sitt gamle publikum på veien, men fant nye tilhengere hele tida.

Mariah Carey karriere viser at platebransjens veier er uransakelige. I 2001 fikk hun nærmere en milliard kroner for å levere fem album til plateselskapet Virgin. Filmen «Glitter» med tilhørende soundtrack ble en av vår tids størst fiaskoer. Året etter fikk hun noen hundre millioner for å gå sin vei før de nest fire albumene var levert. Det høres litt ut som sånne leketall dette, men i 2002 fikk hun kontrakt med Universal verdt hundre millioner til. Albumet «Charmbracelet» ble en ny relativ flopp. Midt oppe i alt dette kom et høyt publisert nervøst sammenbrudd. Historien om Mariah Carey begynte å bli vond. Etter tre år til kom det dristige albumet «The Emancipation Of Mimi», og ble et av hennes aller største suksesser. Og sånn gikk nå årene.

Etter et par mindre vellykkede album igjen var det fem år siden vi hadde hørt Mariah Carey da hun kom med nytt album i fjor sommer. Hun sto fram så retusjert på plateomslaget at man fryktet at musikken var like tynn. Men «Me I Am Mariah–The Elusive Chanteuse» var et flott comeback. Albumet tok vare på den ordentlige soulstemningen med en strøm av varierte låter. Vi har sett mange nye souldivaer komme i fotsporene til Mariah Carey, men det er lenge siden noen av dem har laget et så sterkt album som «Me, I Am Mariah».

«Infinity», uendeligheten det refereres til i tittelen på det nye samlealbumet, er en helt ny sang, som slutter med at stemmen hennes når de helt store høydene igjen. Selv om sånt kan ordnes elektronisk i dag høres det fortsatt imponerende ut. Mens de 18 andre låtene på samlealbumet ble nr. 1, endte denne singelen på en 82. plass. Ikke noe å bekymre seg over, i dette tilfellet. Mariah Carey er godt i gang med en stor konsertserie i Las Vegas. En ny klubbkonsert i Oslo hadde heller ikke vært å forakte.