Bilde 1 av 2
Nye takter

Opphever stillheten

Plateselskapet ECM har vært toneangivende i jazzmusikken, spesielt den norske, i snart 50 år. Endelig går det an å høre mer av hva de har holdt på med.

Forrige helg ble plutselig katalogen til det tyske plateselskapet ECM tilgjengelig på strømmetjenestene. Uttrykket «som unger i godtebutikken» er det mest dekkende for hvordan mange musikkelskere har hatt det den siste uka. Dette er julaften på en helt annen måte enn da katalogen til The Beatles ble rullet ut 24. desember i fjor. Den musikken kan de fleste utenat. Her er det bortimot uendelig mye mer.

ECM – Edition of Contemporary Music – har vært en institusjon i platebransjen i snart 50 år. «Den vakreste lyden ved siden av stillhet» har vært varemerket. Selskapets ubestridte leder og produsent Manfred Eicher har hatt en kompromissløs holdning til innspillingene sine. En holdning som lenge begrenset forholdet til nye distribusjonskanaler. ECM har holdt musikken sin utenfor strømmetjenestene. Helt til nå. Nå har vi plutselig fått lov til å fråtse i gamle favoritter som vi ikke har hørt på lenge, andre som vi aldri hadde råd til å høre. Mer eller mindre obskure anbefalinger blir delt i ett sett, og vi oppdager enda flere sider av selskapet. For første gang har jeg hørt ECMs aller første album, Mal Waldrons «Free At Last», fra 1969. Vel verdt å starte et plateselskap for, viser det seg.

Da selskapets leder Manfred Eicher var i Oslo for å markere at Nasjonalbiblioteket tok over oppbevaringen av selskapets norske produksjoner i 2013 ble antallet utgivelser anslått til 1.400. Av disse 200 med norske musikere i hovedrollen. Siden har det totale antallet steget med noen hundre til. Etter så mange søk at det ikke lenger kan kalles stikkprøver er det bare ett album som ikke lar seg finne. Chick Coreas «Return To Forever» fra 1972, som til gjengjeld var et av ECM-albumene «alle» hadde på 70-tallet. I stedet kan vi begynne å høre på Pat Metheny, John Surman, Jack De Johnette, Bill Frisell, Bobo Stenson, Vijay Iyer, og alle man kan tenke seg fra eliten av norsk jazz. Vi rekker bare så vidt å nevne ECM New Series, med klassiske komposisjoner fra Arvo Pärt og veldig mange andre. Musikken til ECM kan være vakker, men også vanskelig, full av utfordringer, men også beroligende.

Ofte må vi stille spørsmålet «men er det jazz». I dette tilfellet kan vi heller undre, «er det ECM»? Det har blitt hevdet at ECM har en egen lyd, spesielt siden så mange innspillinger er produsert av Eicher selv. Dette har han tilbakevist selv.

– Siden min personlige tankegang og smak er utgangspunktet deler platene en felles estetikk, men den innspilte lyden er variert – fra Jan Garbarek til Art Ensemble Of Chicago. Dette er så store kontraster at det blir vanskelig å snakke om en egen ECM-lyd, fortalte Eicher oss i 2001. Da var han i Molde for å bli utnevnt til Kommandør av den Kongelige Norske Fortjenesteorden for sin innsats for norsk jazz.

– Jeg reiste mye rundt i Europa og hørte på jazz i ungdomsårene, og fikk se Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen spille med George Russell på en festival i Bologna. Jeg snakket med Jan og fortalte om planene for plateselskapet, og vi ble enige om å ta kontakt når alt var klart, sa Eicher.

«Afric Pepperbird» med denne kvartetten ble en av de første utgivelsene på ECM. Garbarek, Rypdal, Andersen og Christensen ga senere uten rekke album på selskapet, i forskjellige kombinasjoner. I tillegg har en lang rekke andre norske musikere fått gi ut plater gjennom ECM, ofte spilt inn i Oslo med Jan Erik Kongshaug som lydtekniker. – I Jan Kongshaug fant jeg en partner som delte de samme ideene, med lidenskapen og galskapen som skal til for å holde på dag og natt. Som når Pat Metheny ville mikse innspillingene 17 timer i strekk, fortalte Eicher. Det hjalp også at det sto et svært godt piano i Arne Bendiksen-studioet, der samarbeidet begynte.

Eicher begynte å pendle mellom München og Oslo. Ikke bare for å treffe norske musikere, også sentrale album med navn som Chick Corea og Keith Jarrett ble spilt inn i Oslo. – Jeg pleide å ta toget fram og tilbake. Dette var rene opplevelsesreiser. Hunder kom gjennom kupeen for å lete etter narkotika, og en gang pisset en av dem på tapene mine, humret produsenten.

Eicher har rykte for å være en streng mann å ha med å gjøre i studio.

– Du må spørre musikerne. For meg er utfordringen å spille inn musikken jeg drømmer om. og prøve å få fram utopiske tanker. Utfordringen er å utforme sluttresultatet, finne en rød tråd hvis der er noen, og få tak i personligheten bak, forklarte han selv.

Jan Garbarek fortalte om sitt forhold til Eicher i Nye Takter i 1986: –Han lager plater på liv og død. Fordi han er begeistret for de musikerne han bruker. Det betyr mye for å få ut det maksimale av folk. Han forsøker å finne fram til den enkelte musikers egenart. Han fornemmer at det er visse trekk ved en musiker som er spesielle, og det fokuserer han på. Det kan like gjerne være det minst kommersielle aspektet.

Like viktig som å gjenoppdage gamle klassikere er det at helt nye utgivelser fra ECM blir lettere å få hørt, som nye generasjoner ellers for det meste ville mistet. På disse sidene i forrige uke skrev vår jazzanmelder Roald Helgheim entusiastisk om Jon Balkes nye album med ensemblet Siwan, «Nahnou Houm». Som nå bare er de berømte tastetrykkene unna, mens vi må innse at et fåtall ellers ville gått i platebutikken og kjøpt et eksemplar. I skrivende stund hører jeg på den polske saksofonisten Maciej Obaras helt nye «Unloved», spilt inn med bl.a. Ole Morten Vågan på bass og Gard Nilsen på trommer, sist sett i bandet til Susanne Sundfør.

Men hvordan var det nå med denne «vakreste lyden ved siden av stillhet»?

– Musikken begynner før lyden. Den kommer fra stillhet, og går tilbake til stillhet, sa et litt kryptisk Manfred Eicher i Oslo i 2013.

Han var litt tydeligere i Molde i 2001:

– Stillheten blir stadig viktigere, som næring for tankene. Den er fin å ha for å vurdere musikk, og tenke på forandringer. I dag har vi altfor mye av alt, informasjon, begivenheter – og musikk, mente Eicher.

Med ECM på strømmetjenestene har vi fått enda mer musikk. Vi kommer likevel ikke til å klage.

Skattekisten til ECM er åpen

Her er noen få utvalgte godbiter fra katalogen til ECM. lkke et forsøk på å peke på de definitivt «beste», med et utvalg av utgivelser som det er lett å like.

Terje Rypdal: «Odyssey»

Terje Rypdals ultimate sammensmelting av jazz, rock og samtidsmusikk. En ripe i lakken for selskapets virksomhet da dobbeltalbumet kom ut på én CD, uten «Rolling Stone», som er det fineste sporet. Senere utgitt i full form, men uten det stilige coveret med Rypdal og bandbussen - nei, forresten varebilen. Det er ikke størrelsen det kommer an på, så lenge musikken er stor.

Lester Bowie: «The Great Pretender»

En av de mest tradisjonsbundne musikerne i ECM-historien. Lester Bowie tok hele den svarte musikkhistorien med på platene sine. Tittellåten er faktisk den gamle hiten til «The Platters», som du aldri har hørt den før. Bowie er også sentral på flere utgivelser med Art Ensemble Of Chicago.

Gary Burton/ Chick Corea: «Crystal Silence»

I foreløpig mangel av Coreas «Return To Forever», et fremragende duettalbum med noen av de samme låtene i nye versjoner. Også bakgrunnslyden fra mange mer eller mindre sofistikerte sosiale sammenkomster på sen nattetid midt på 70-tallet.

Charlie Haden Liberation Music Orchestra: «Ballad of The Fallen»

Politikken var aldri langt unna i musikken til bassisten og bandlederen Charlie Haden. Her er det kampsanger fra Spania, El Salvador, Chile og Nicaragua, framført vilt, vakkert og varmt.

Garbarek/ Jarrett/ Danielsson/ Christensen: «Belonging»

«Belonging» betyr «tilhørighet», men det er ballonger på omslaget. Musikken er også en feiring, av ECMs unike evne til å invitere folk inn i musikk som ikke umiddelbart er lett tilgjengelig.

Michael Mantler: «The Hapless Child»

Trompetist fra Østerrike med konseptalbum basert på en sørgelig barnebok. Med Robert Wyatt og Terje Rypdal i rekkene, og et bein i progrocken.

Mikhail Alperin/Arkady Shilkloper: «Wave Of Sorrow» 
Vakker ettertenksom stemningsjazz, med undertoner av klassisk og folkemusikk. Et resultat av at to flinke musikere stakk innom Rainbow studio bare for å se stedet der platene til Jan Garbarek ble til.

Arvo Pärt: «Tabula Rasa»

En av de helt banebrytende innspillingene i ECM-katalogen, den første av mange med den estiske minimalistkomponisten Arvo Pärt, og den første på ECM New Series. Fikk stillheten til å runge på ny.

Mette Henriette: «Mette Henriette»

Sensasjonell dobbel CD-debut fra ung saksofonist som traff Manfred Eicher på Cosmopolite, og fikk stafettpinnen overlevert. Lyden av ECMs fortid, nåtid og fremtid.

Mer fra: Nye takter