Nye Takter i 40 år

Forsida på Nye Takter nr. 2 1978 har forfulgt musikkavisens historie: «Punkbølgen kommer ikke til Norge». På vegne av alle som har skrevet i Nye Takter vil jeg benytte anledningen til å slå tilbake. Nye Takter tok feil. Men bidro sannsynligvis til at det ble fart i sakene.

Norge hadde bare sporadiske innslag av musikkpresse på 70-tallet. Etter at Poprevyen pakket sammen i 1969 ble det nødvendig å lære seg engelsk, og begynne å kjøpe New Musical Express. De skrev imidlertid bare én sak om norsk musikk fra denne epoken, og den var ikke særlig hyggelig å lese. 70-tallet fortsatte med flyktige blad-bekjentskap som Musikk og Vår Musikk, de siste med en sterk venstreradikal profil, og et anstrengt forhold til hva som bokstavelig talt kunne regnes som god takt og tone.

Nye Takter forsøkte seg med ett isolert nummer sommeren 1977. Men finansieringen falt sammen. Det kunne stoppet der, men redaksjonsmedlem Gerd Johansen fikk ta navnet med seg, og starte ny avis. Tore Olsen hadde ikke fått jobb i den første utgaven av Nye Takter, og startet i stedet Puls. I 1978 ble de to musikkavisene konkurrenter, med hver sin profil. Puls var mer opptatt av amerikansk musikk enn norsk. Nye Takter ble gjerne oppfattet som mer «radikalt». Og sånn gikk nå årene.

I 1978 var Jahn Teigen tilsynelatende både fortida, nåtida og framtida i norsk pop og rock. Og punkrock! Han lagde sin egen hatsang til Nye Takter. Foto: NTB scanpix

Legendariske gamle norske band som Prudence, Popol Ace, Ruphus, Aunt Mart og Saft var for lengst borte i 1978. På forsida av det første nummeret er Gudny Aspaas fra Ruphus, som i en evig aktuell sak fortalte om hvordan hun nærmest ble skjøvet ut av miljøet da hun fikk barn. Gruppene det lokkes med ellers på denne forsida i mars 1968 er dansebandet Torry Enghs, gospelgruppas Tvers, og Amalgan fra Stavanger. Norge hadde vært et svart hull i rockemusikken i flere år. Punk i Norge hadde vært representert med Norges Punklags «Du er eit svin», en norsk versjon av Sex Pistols’ «God Save The Queen», som det fort viste seg bare var Jahn Teigen i forkledning. Det så virkelig dårlig ut for den nye bølgemusikken.

Med korrespondenter landet rundt ble Nye Takter en selverklært «veggavis» for norsk rock. Vi kan aldri si sikkert at det var derfor den nye musikken plutselig blomstret opp utover i 1978 og i 1979, to år på etterskudd. Men når punkbølgen omsider kom til Norge var den første punken over på et par måneder. Musikkavisene hadde allerede helt nye bølger å fortelle om. Kjøtt, The Aller Værste, De Press og Wannskrækk gikk fort andre veier. Siden har norske artister vært rimelig oppdatert på musikalsk utvikling.

«Man spøker ikke med de folka der», skriver Ketil Bjørnstad om Nye Takter-redaksjonen, med vennlig respekt, i romanen «Åttitallet». Men ikke alle var like begeistret for den nye musikkpressen. Allerede i 1980 lagde Jahn Teigen nidvisa «Feil vei», om sin oppfatning av Nye Takter (anonymisert på fransk til «nouvelle measures» i refrenget). «Hvorfor må du like det som vi og alle andre hater/Kan du ikke se at det du sier ikke viser resultater», synger han. Jeg er kanskje inhabil her, men jeg vil mene at det var Teigen som tok feil. – Feil vei måtte bli sint. Det er i alle fall den forteste låten jeg har skrevet, fortalte han oss lenge etterpå. I tillegg til å være den forteste kan det også godt være den beste.

Ettersom denne utviklingen skjøt fart oppsto en sunn friksjon mellom gamle og nye miljøer, en sterkt polarisering mellom det etablerte og undergrunnen. En av dem som fikk uttale seg tidlig i Nye Takter i 1978 var unge, lovende Bjørn Eidsvåg, allerede da med sterke meninger om mye: «Jeg mener ikke at all musikk skal være hard og voldsom, men jeg tror at mange av plateselskapene er inne på en farlig vei, som liksom bare skal ha fram trygge, fine følelser i alt de gir ut», uttalte unge Eidsvåg. Han hadde forstått at norsk musikk var inne i ei bakevje.

«Musikkavisene Nye Takter og Puls er verdensmestre i å kaste dritt på norsk musikkliv. Deres negative holdning er til stor skade for vårt hjemlige musikkmiljø», skrev Marius Müller, Ketil Stokkan og Lavas Svein Dag Hauge i et debattinnlegg i VG i 1983. Også innad i Nye Takter var det sterk splid om dette, nytt og radikalt kontra flinkt og populært. De mest etablerte musikerne fikk støtte fra Nye Takters egen Jostein Pedersen, som mente at den såkalte ekspertisen i musikkavisene var farlig. «Det er riktig at vi legger vekt på nye, ukjente band selv om de ikke engang har platekontrakt. Vi ser det som vår oppgave å trekke fram band som ellers ville hatt små muligheter til å bli omtalt», svarte Gerd Johansen til VG, og la til at diskusjonen med Jostein Pedersen ble tatt «på kammerset». Vi er alle venner i dag.

I denne VG-debatten tok Rune Kristoffersen fra den fremadstormende gruppa Fra Lippo Lippi til motmæle mot det etablerte i et innlegg som stadig preger hans egen virksomhet i plateselskapet Rune Grammofon. «Langt viktigere er ideer, kreativitet, følelse, personlighet, entusiasme, integritet. Det er slike kriterier musikkavisene vurderer ut ifra, og slik bør det alltid være. Vi bør prise oss lykkelig for å i det hele tatt ha en musikkpresse», skrev han. Omtrent samtidig fant han Fra Lippo Lippis nye sanger Per Øystein Sørensen gjennom en gratis musikkannonse i Nye Takter.

Den beryktede forsida på Nye Takter nr. 2 fra 1978. Bedre enn sitt rykte, mener vi selv. Foto: Rockheim

Tiden leger som oftest mange sår. «Jeg har innsett at mye vi selv ikke var så interesserte i den gangen er bra likevel. Så har kanskje noen av dem som hatet oss innsett at det var substans hos oss også», sa Svein Dag Hauge da vi snakket med ham om Lavas historie i fjor. De er her ennå, de også. Det er ikke like deilig å ha noen å hate etter 40 år, ikke for noen av oss.

Denne uavhengige musikkavis-utgaven av Nye takter levde videre i fem år, før driften var blitt så vanskelig at det ikke lenger var mulig å fortsette. Da kom Arbeiderbladet inn og tilbød Nye Takter en avtale om å være fast bilag i avisen. Til å begynne med som 16 sider annenhver uke, (på gult bilagspapir), snart 12 sider hver uke.

Mot slutten av 80-tallet ble Nye Takter nedskalert, til åtte, til slutt fire, og i slutten av 1989 var denne æraen over. Nye Takter har siden vært brukt som navn på musikkseksjonen i Dagsavisen. Fortsatt med den samme overordnede ideen om å presentere den beste nye musikken mange ennå ikke har hørt, med et sterkt fokus på lokale krefter. Følg med!