Ny film om Billie Holiday: Et liv som var så vondt som det kunne være

– Sangene må ha noe å si om livet mitt, eller vennene mine sitt, sier Billie Holiday i et av de gamle intervjuene med henne i filmen «Billie». Dette er et synspunkt som er gjentatt av alle verdens sangere siden, men Holiday får i større grad enn de fleste andre sangene sine til å høres livsviktige ut. Det lå en lang historie om undertrykking bak tragedien om Billie Holiday, både når det kommer til kjønn og hudfarge. Heldigvis kan vi også huske henne for en lang rekke fantastiske plateinnspillinger. I denne filmen får vi også se hvor flott hun opptrådte ved mikrofonen.

Regissøren James Erskine har basert innholdet i «Billie» på lydopptak gjort av journalisten Linda Lipnack Kuehl, som døde i 1977, etter å ha jobbet med en biografi om Billie Holiday i mange år. Hun hadde snakket med mange av hennes gamle bekjente, tatt fortellingene opp på lydbånd som vi gjennom hele filmen ser blir avspilt på gamle kassetter. Etter at dette utgangspunktet er presentert får vi se et forbløffende flott opptak av Billie Holiday med Count Basie orkester i 1950, restaurert i farger. Puritanere kan ha sine innvendinger, men det ser og høres virkelig fantastisk ut.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Arthaus

Les også: Plateanmeldelse: Roger Græsberg og Foreningen: «Årringer»: Alle gode ting er tre

Historien om Billie Holiday begynner i Baltimore, byen som senere er godt kjent fra TV-serien «The Wire», med en sosial virkelighet som kan sammenlignes med den Billie Holiday vokste opp imens hun fortsatt het Eleanora Fagan. Hun flyttet med moren til New York som 13-åring, der de bodde i en bordell. Vi hører et brutalt ærlig opptak av en hallik som ikke sjenerer seg for å fortelle hvordan hun ble behandlet for å underordne seg.

Navnet Billie Holiday kom samtidig med at hun begynte hun å synge på små nattklubber i Harlem. Ambisjonen hennes var å kunne synge slik som Louis Armstrong spilte trompet. Hun ble oppdaget av John Hammond fra Columbia Records, en hvit talentutvikler som senere skulle introdusere legender som Robert Johnson, Aretha Franklin, Bob Dylan og Bruce Springsteen. Det er en alminnelig oppfatning at platene som kom etterpå representerer høydepunktene i karrieren hennes. Da er det fint at det er så mange av dem, enten de ble utgitt som Billie Holiday and her Orchestra, eller med Teddy Wilson and his Orchestra. På de første synger hun gjerne først og sist i sangene, på de andre går hun inn som solist, gjerne bare med et lite refreng.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Billie Holiday i Colosseum i Oslo i 1954, tegnet i Arbeiderbladet av Erik Strøyer Pedersen.

Les også: Plateanmeldelse: Joni Mitchell: «Archives vol. 1 - The Early Years (1963-1967)»

Billie Holiday renset sjela si i sangene, enten hun sang egne komposisjoner som «God Bless The Child», «I Love My Man», «Don’t Explain» og «Fine and Mellow», eller datidens slagere som hun har vært med på å gjøre til jazzens standardlåter. Stemmen hennes var ikke en sterk og rungende bluesrøst, men hadde en sårbar og lett tone som var så fin til å skildre lengslene hennes.

Billie Holiday sang også med Count Basies orkester. En sterk kombinasjon, men ikke problemfri. Hun levde et utsvevende privatliv, var lite begeistret for den nødvendige disiplinen i storbandet, og Basie hadde lite til overs for hennes uavhengige holdning. Samarbeidet varte bare et års tid, men det fremmet Holidays popularitet.

Hun gikk videre til Artie Shaw, og hans orkester med hovedsakelig hvite musikere. Det er vanskelig å forestille seg hva Billie Holiday måtte finne seg i av diskriminering mens de var på turne, spesielt i sørstatene. Det fortelles at hun ofte tok med seg mat fra et spisested, i tilfelle hun ikke ble servert på det neste. På et hotell fikk hun ikke vise seg sammen med de hvite musikerne, og ble henvist til vareheisen. Frustrasjonene ble så mange at det oppsto gnissing i samarbeidet, selv om Shaw og bandet hans var sympatiske nok.

Tilbake i New York sang hun på klubben Cafe Society, uten formelt raseskille. Her begynte hun å synge en sang som het «Strange Fruit», om lynsjestemningen i sørstatene. Beskrivelsene av svarte mennesker som dinglet fra trærne ble hennes aller mest kjente sang. Det sies at mange hvite som var ute for en kveld med lett underholdning forlot klubben i sinne. – Ikke alle reiste seg og applauderte dette primalskriket mot den blodige historien til det hvite Amerika, som det står i det etterlatte manuset til Linda Lipnack Kuehl. Columbia torde ikke gi ut sangen, så Holiday fikk én plates permisjon for å gi den ut på et alternativt jazzselskap, som solgte en million.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Arthaus

Les også: Direkte fra hytta til Elvis Costello

Dessverre lot Billie Holiday seg utnytte, av stadig mer tvilsomme mannlige bekjentskaper. Gjennom disse ble hun avhengig av stadig sterkere dop. Hun holdt stilen en stund på 40-tallet, men i 1947 ble hun fengslet for besittelse av narkotika. Hun var fortsatt høyt elsket av sitt gamle publikum etter at hun kom ut igjen, men det kom også mange nysgjerrige for å høre hvordan hun hørtes ut etter nesten et år i fengsel. Det gikk ikke lenge før hun var tilbake på kjøret.

Nå fulgte år etter år med fornedrelse, svik og forfølgelser av politiet, men fortsatt mange strålende prestasjoner på scener og i platestudio. Blant disse er albumet «Lady in Satin» som regnes som en av hennes standardverket. Når vi hører dem i dag kan det antydes en sørgelig resignasjon i stemmen, men det kan være etterklokskap som spiller inn. Selveste Charles Mingus antyder i filmen at politiet var ute etter Billie Holiday som et høyt profilert mål for å statuere et eksempel i kampen mot narkotika. Dette kommer også til å være tema for en spillefilm som kommer neste år, «The United States vs. Billie Holiday», der Andra Day spiller hovedrollen.

Det finnes også et ubeskrivelig fint TV-opptak fra 1957 som vi får se i filmen, der hun synger «Fine And Mellow», og synker inn i henført ekstase under soloen til Lester Young. Om man søker opp hele opptaket kan vi se at hun er nesten like glad når de kommer inn på rekke og rad og nærmest hyller henne med hver sin solo, Coleman Hawkins, Ben Webster, Gerry Mulligan og enda noen til.

Et sterkt øyeblikk tidlig i filmen er intervjuet med Tony Bennett, som spør hvorfor så mange kvinnelige sangere bryter sammen når de når toppen. Heldigvis en liten overdrivelse, men det går et ekko gjennom pophistorien når vi tenker på at intervjuene for denne filmen er gjort på 70-tallet, 30 år før han sang duett med Amy Winehouse. Kanskje den eneste sangeren som har kommet i nærheten av uttrykket til Billie Holiday i moderne tid.

På disse sidene skal vi gjerne gi en pekepinn om hvor man skal begynne i en uoversiktlig diskografi, og med Billie Holiday er det ekstra vanskelig å finne fram. For eksempel er et av de øverste albumene som kommer opp på strømmetjenester «White Christmas», som verken inneholder denne sangen, eller noen andre julesanger. Det kom en samling kalt «The Centennial Collection» da det var 100 år siden hun ble født, som er et glimrende sammendrag av årene på Columbia Records. Langt videre går «Lady Day – The Complete Billie Holiday on Columbia», en samling som opprinnelig var 10 CDer, nå 11 timer kontinuerlig strømming med 230 sanger.

Les også: Nosizwe: – Min kropp er politisert ved at jeg er svart og kvinne

Filmen sporer litt av mot slutten med en teori om at Linda Lipnack Kuehl ikke falt fra vinduet i leiligheten sin i 1977, men kanskje ble dyttet ut. Dette blir litt for vagt til å forsvare sin plass i denne sammenhengen, og fikk eventuelt være en egen historie. Den gripende fortellingen om Billie Holidays liv slutter med bilder fra begravelsen, kryssklippet med gamle nyhetsglimt av Ku Klux Klan og politi som angriper svarte mennesker, for å minne om at sangene til Billie Holiday er evig aktuelle – og evig gode.

«Billie» har norgespremiere 13. november. En fotnote er at det settes opp en førpremiere på Colosseum i Oslo søndag. Her sang nemlig Billie Holiday på ordentlig i 1954, en opptreden som ble godt mottatt av dem som forsto hva de fikk oppleve. – Det er en gave å ha opplevd Billie Holiday synge. Hun er den største sangeren i jazzhistorien, sa Karin Krog til Dagsavisen for noen år siden.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen