Norsk band kjørte buss i snø og regn

Da vi skrev om Prudence på disse sidene for noen år siden handlet det om 40-årsjubileet for avskjedskonserten deres. Albumet fra denne kvelden i 1975 regnes (av meg) som Norges beste liveplate gjennom alle tider. Til tross for at den presenterer et band som gir opp etter fem års finansiell motgang. I det 45 år gamle opptaket fra Sverige hører vi ei gruppe som er på vei opp og fram, som fortsatt har ambisjoner om å konkurrere med Rolling Stones og Slade. Det é itj tvil om at det va ein beinhard vei. Prudence gjorde 137 konserter i 1973. Gruppa ble tette og samspilte som få, og vi får et nytt bevis for at de i mange år var Norges beste band. Etter hvert kom jeg til at de var verdens beste også.

I 1973 reiste Prudence land og strand rundt, og litt utenlands også, i en buss som kanskje ikke hadde passert dagens krav til driftssikkerhet. I trommeslageren Kaare Skevik Jr.s erindringsbok «Drunk And Happy» tar han oss med inn i en annen tid for norsk musikk. De som tror artistene hadde det så mye bedre før strømmetjenestene tok over får ta en titt på dette. For sånn var det å spille i et av Norges mest populære band: «Namsos var ikke lenger noe trygt tilholdssted. Til det skylte vi for mange penger til lokale kjøpmenn, og enkelte gater måtte vi ganske enkelt holde oss unna». De 137 konsertene gjorde ikke akkurat gruppa til rike menn. Det kan altså ha vært mange grunner til at Prudence alltid var på veien.

Prudence i full bredde i 1973: Per Erik Wallum, Åge Aleksandersen, Johan Tangen, Kaare Skjevik jr., Terje Tysland og Kjell Ove Riseth. Foto: Bertil Lien

På noen måter var det kanskje bedre tider for musikklivet i 1983. At den svenske rikskringkastingen tok opp og sendte en helt konsert med et nytt norsk band må bety at det var rom for å ta sjanser det ukjente. Etterspørselen etter Prudence i Sverige i var ellers ikke stor. Kaare Skjevik jr. skriver om at de tidligere det samme året hadde de forsøkt seg med en konsert på nattklubben 1789 i Göteborg. Etter tre låter dro DJen ut strømmen for dem, og satte på ei plate med Boney M. Gruppa gikk i baren og tok som så ofte ellers honoraret i naturalia. I Ole Jacob Hoels biografi «Åge» hevdes det riktignok at betalingen for denne opptredenen var svinekoteletter. Samme bok forteller om en konsert der Prudence var lansert som Norges Hoola Bandoola Band. Et passende beskrivelse musikalsk, med da det radikale progg-orienterte publikumet skjønte at den norske gruppa sang på engelsk ble de beskyldt for å støtte opp om imperialismen, og nærmest kastet ut. Neste konsert gikk bedre, siden de seks tilskuere ikke brydde seg nevneverdig, og halvparten av dem var opptatt med å slåss. I en uttalelse fra gruppa til Arbeiderbladet ble denne Sverige-turen omtalt som «en suksess som savner sidestykke i norsk pophistorie».

Alt dette høres ut som en strålende fiasko. Helt til vi setter på det nye konsertalbumet, og blir minnet om hvorfor Prudence var den beste konsertopplevelsen man kunne ønsket seg i 1983. Med rutatskjorta, pågangsmot og mytji tjo og hei, som de langt senere sang om i «Takk te dokk». De introduseres av programlederen med begrepet «trønderrock», som forklares som en sammensmeltning av «nordnorsk» folkemusikk og mer tidstypisk angloamerikansk folkrock.

Prudence begynner med «Elsie Olivia», som har alle de karakteristiske kjennetegnene deres, mandolinen til Johan Tangen, de trolske fløytetonene til Per Erik Wallum, de knivskarpe gitarsolene til Terje Tysland, som litt feilaktig ofte bare huskes for trekkspillet sitt. Dette er den eneste sangen til sanger og fløytist Wallum som er med på konserten. Tysland har fått med sin «Drunk And Happy». De fleste andre sangene er av Åge Aleksandersen. Men som på avskjedskonserten to år etter spiller de også sin versjon av Liverpool Scenes ironiske «Can’t Fail Blues».

Radiokonserten for et lite, men høflig publikum er en strålende presentasjon av materialet fra deres to første album, med de mest kjente sangene deres fra denne tida, «What Man Has Made Of Man», «Mile Grey Fog», og «14 Pages», som har forblitt i repertoaret til Åge Aleksandersen helt siden. Men også den uhøytidelige utflippingen «I Hope We Never Get Too Serious About The Music So This Is Just A Joke», som alltid har vært en mye bedre låt enn tittelen tilsier.

Et lykketreff er dessuten at de gjør «Stones», en ellers lite spilt sang som har vært en av mine favorittlåter med dette bandet. Den presenteres som «en litt tyngre sak», der den kommer med sine tunge riff. Låten strekkes fra fem til åtte minutter, med flere gnistrende gitarsoloer, og vi hører også ei ekstra linje som ikke var med på den innspilte versjonen når Åge synger «Heimbrent heimbrent, det é godt». Prudence fornektet seg ikke. Denne konserten er en sann svir for gamle venner.

På innsiden av utbrettcoveret av den nye LPen er hele turnélista for 1973 trykket. Et imponerende skue, som viser at gruppa jobbet hardt, selv om de bare har fått sin lønn i norsk popmusikks himmel. Etter hvert kommer også ei bok som skal dokumentere konsertlivet til gruppa i full bredde. Albumet blir bare gitt ut som vinyl, men en CD følger med. Denne har hele det 52 minutter lange konsertopptaket uredigert, mens LPen tar bort litt av utenomsnakket for å få bedre plass mellom rillene. 1.000 album forsvant fra plateselskapet på et par dager. Et nytt opplag er på vei. Vi kan vel si at rettferdigheten seirer til slutt.