Noe helt annet i 50 år

Lørdag er det 50 år siden den første episoden av "Monty Python's Flying Circus" ble sendt i BBC. I Norge gikk det mange år før NRK følte at folket var moden for denne absurde formen for humor.

Dette kan være vanskelig å forklare for eventuelle yngre lesere, som har alle tenkelige sketsjer tilgjengelige etter noen tastetrykk. På 70-tallet fantes ikke YouTube. Ikke internett engang. Ikke DVD. Ikke VHS. Fjernsynet hadde kommet til Norge, foreløpig bare i svart/hvitt, men den eneste TV-kanalen var NRK, og de syntes ikke at «Monty Python’s Flying Circus» var et veldig morsomt program. I 1971 vant Monty Python likevel Gullrosen for morsomste program under TV-festivalen i Montreux. Dette programmet måtte sendes i NRK etterpå og ble en åpenbaring hos mange av oss som så det.

«Monty Python’s Flying Circus» startet på BBC 5. oktober 1969. Den første episoden hadde en sterk kulturell profil. I tillegg til et kurs i italiensk, og en dokumentarfilm om verdens morsomste vits, fikk forvirrede seere stifte bekjentskap med figurer som filmregissøren Edward «Eddie Baby» Ross og komponisten Arthur «Two Sheds» Jackson. Innslaget med Pablo Picasso som skulle male et bilde mens han syklet gjennom England, ble imidlertid ikke helt som annonsert da Picasso kjørte i grøfta ved Ewhurst fordi han skulle ta en snarvei gjennom Dorking via Peaslake og Goreshall.

Dette ble starten på et skred av hysteriske sketsjer om døde papegøyer, rare ganglag, dårlig assorterte ostebutikker, tvilsom konfekt og, ikke minst, Den spanske inkvisisjonen. Ikke alle syntes dette var like morsomt. Før det vinnende Montreux-programmet hadde avisen The Sun en kommentar om at programmet var sjanseløst i internasjonal sammenheng. Truppens humor var så typisk engelsk middelklasse at den ikke engang ble forstått i Wales og Skottland, mente avisen. NRK-monopolet lot seg i hvert fall ikke more, sannsynligvis ble Python-humoren sett på som for vulgær, og i stedet kunne norske komikere som Kirkvaag /Lystad/Mjøen og Falsk/Mathiesen skumme fløten av ideene.

Men Monty Python ble en farsott over hele verden. De forandret retningen på humoren i det 20. århundre med disse TV-showene og fikk en innflytelse som etter hvert kan sammenlignes med Charlie Chaplins. Det som begynte som typisk engelsk studenthumor, spredte seg som en farsott til USA og videre helt til Japan. Også australierne lot seg rive med, selv om Monty Python mente at australsk øl var som å elske i en kano - «fucking close to water».

«Vi ville forandre samfunnet, og forandre det fort. Hvorfor stoppet 117-bussen i Common Lane, når den lett kunne kjørt videre helt til Willesden Station», sa Michael Palin i en dokumentarfilm om sine ugjerninger. Monty Python var voksne menn som kunne gå rart bortover veien og få det til å se ut som bitende sosialsatire. Hekseprosessen i «The Holy Grail», den forspiste Mr Creosot som kaster opp på rengjøringshjelpen i «Meningen med livet», sterk sosial satire, alt sammen. Det er ingen tvil om at Monty Python hadde en sterkt undergravende effekt. Et anarkistisk angrep på alle salgs autoriteter, en synliggjøring av «den nedarvede volden i systemet».

- Komedie hjelper godt til med å bryte ned restriksjoner på frihet. Det beste eksempelet jeg vet, er «Keiserens nye klær». Der ingen tør å si noe før den lille gutten roper at keiseren er jo naken, og da begynner alle å le, sa Eric Idle da vi traff ham i forbindelse med oppsetningen av «Spamalot» på Folketeateret . Han fortalte at ingen politiske undertoner likevel var tilsiktet.

- Det er ganske ironisk. Vi gikk jo bare etter den rungende latteren, sa Idle.

Ikke etter meningen med livet?

- Vi flørtet alltid med mening, fortalte han og refererte til sketsjen om gameshowet der konkurrenter skulle oppsummere Prousts «På sporet av den tapte tid» på 15 sekunder, både i badedrakt og festantrekk.

Da de var på sitt beste, var platene deres den eneste muligheten her i landet til å ta del i galskapen. Monty Python ble rockestjerner. De spilte på hele platebransjens register. Samleplater, liveplater, «Contractual Obligation Album» for å bli ferdig med kontrakten, og hitsamlingen «The Final Rip Off». Og selvfølgelig soundtracks. «Monty Pythons Holy Grail» ble tatt opp live på ti over tre-forestillingen på The Classic i Silbury Hill, med en kommentator som fort blir plagsom for det lokale kinopublikummet.

Den første LP-en ble gitt ut av BBC og fikk begrenset distribusjon. Neste gang hadde de stort plateselskap i ryggen. «Another Monty Python Record» begynner typisk nok med en beklagelse om at dette med Monty Python er en trykkfeil på plateomslaget at plata derimot inneholder «Pleasures Of The Dance», «en samling norske snekkersanger samlet av Oscar Tritt». Denne plata begynner så med «The Trondheim Hammer Dance», der gamle trondheimsfruer blir slått i hodet med en kjepp hvert 25. minutt og senere kastet i Nidelven.

 

Monty Pythons lystige forhold til Norge tilspisset seg da Statens Filmkontroll forbød spillefilmen «Life Of Brian» i 1980, på grunn av et påstått «blasfemisk» innhold. Et kuriøst vedtak som omsider hevet Monty Python opp fra kultstatusen og gjorde dem til allemannseie. Filmkontrollen mente at Brian var Jesus, selv om de to vitterlig opptrådte sammen i flere scener i filmen. I London fikk «Life Of Brian» en forlenget periode på kinoer året etter, fordi salene fortsatt var fulle av nysgjerrige norske turister. Til slutt omgjorde filmsensuren sitt vedtak, men besluttet at deler av dialogen ikke skulle oversettes. Kanskje de trodde at folk som ikke forstår engelsk er ekstra mottakelige for blasfemi. En nyinnsatt fortekst forklarte at Brian ikke var Jesus likevel, noe som selvfølgelig gjorde komikken komplett. Det er kanskje ikke så rart at hele spetakkelet fortsatt dukker opp i debatten om ytringsfrihet her i landet.

 

Graham Chapman, det er han som var Brian i filmen, døde i 1989. De fem gjenlevende medlemmene fikk uendelig mange uanstendig gode tilbud om å jobbe sammen igjen, men motstot fristelsen i mange, mange år. Monty Python var en ex-gruppe, som en kjent misfornøyd papegøyekjøper ville sagt. I 2014 kom de likevel tilbake, for en serie opptreden i londons store O2-Arena. Medlemmene har ellers hatt nok å gjøre med sine egne ting. Som Michael Palin fortalte oss om gruppas gode navn og dårlige rykte da han var i Oslo i 2013:

- Jeg er bare fornøyd med at folk fortsatt ler av oss. Det er en tendens til å tro at humor går ut på dato, men nå sitter tiåringer og ler av de gamle sketsjene våre. Det er vel fordi livet er så absurd og surrealistisk at det ikke går an å få noe «sense» i det. Da er det bedre med nonsens, mente Palin.