Når de døde våkner

«Vi skylder oss selv, fansen og musikken en markering. Hvis det er stridsøkser som må begraves, så får vi grave i vei». Dette konstaterte Grateful Dead-gitarist Bob Weir, på tampen av fjoråret, i intervju med magasinet Rolling Stone. En amerikansk institusjon som i likhet med Grateful Dead oppsto i motkulturelle miljøer i San Francisco på 60-tallet.

I år er det 50 år siden Grateful Dead holdt sin første konsert, og 20 år siden bandet holdt sin siste konsert. 9. juli 1995 avsluttet Grateful Dead sin sommerturné 1995, på en stadion i Chicago. Fire uker etter døde bandets frontfigur Jerry Garcia, etter mangeårig heroinmisbruk og mislykkede forsøk på avvenning. De gjenværende i bandet bestemte seg for å aldri mer opptre under Grateful Dead-navnet. Det løftet har de holdt, i stedet har det kommet og gått en forvirrende mengde band med eks-Grateful Dead-medlemmer som har eksistert parallelt og til dels i konflikt med hverandre – Furthur, The Other Ones, RatDog, Planet Drum, Rhythm Devils, Phil Lesh & Friends, og sikkert enda noen til. Men nå er altså stridsøksene begravet og noen feite fredspiper røykt. Grateful Dead står på scenen igjen, først for to konserter på hjemmebane ved San Francisco, så tre konserter på Soldier Field i Chicago, der Grateful Dead sist gikk av scenen.

Etterspørselen slo alle rekorder hos billettgiganten Ticketmaster da billettene til de første gjenforeningskonsertene ble lagt ut for salg. Til sammen er det solgt nærmere 350.000 billetter til de fem konsertene. Amerikanske kommentatorer har med en viss vantro måtte konstatere at Grateful Dead er «this summer's hottest ticket». Mens Grateful Dead har vært borte, har det blitt tydelig at dette var Det Store Amerikanske Bandet. Grateful Dead utviklet sin egen blanding av rock n roll, blues, country, r&b, soul og jazz, med en mangel på respekt for konvensjoner som ble matchet av en like dyp kunnskap om musikktradisjonene. Jerry Garcia begynte som ortodoks bluegrass-banjoist før han gikk over til elektrisk gitar, og utviklet en tone – ren, syngende, søkende – like særegen som Miles Davis' trompet, John Coltranes saksofon eller Bob Dylans stemme. Jerry Garcia fortjener en plass blant de amerikanske gigantene. Det er bare å høre: Kanskje ikke først og fremst på studioplatene, men på konsertopptakene.

Grateful Dead gjorde 2.318 konserter i årene 1965-1995, praktisk talt samtlige ble tatt opp, enten av bandet selv eller av publikum, med bandets velsignelse. Opptak som før sirkulerte på kassett blant Grateful Dead-fans, er nå enkelt tilgjengelig på nettet. Den semi-offisielle nettsiden archive.org/details/GratefulDead har samlet alt som er av Grateful Dead-opptak, mange av dem i streaming-format. Det er bare å klikke og lytte og fortape seg i Grateful Deads vidunderlige verden. Studioplatene fanget ikke alltid Grateful Dead på sitt beste – mange av deres store låter var som levende organismer, som var vanskelige å fange i studio, men utviklet seg og endret seg fra kveld til kveld på scenen. Det er levende musikk man hører bli til foran sine ører.

Grateful Dead har videreført sin fredelige sameksistens med bootleggerne, ved å gi tillatelse til non profit-distribusjon av konsertopptak på nettet, samtidig som bedriften Grateful Dead har et omfattende gjenutgivelsesprogram av konsertopptak, gjerne i store dyre CD-bokser.

Som del av jubileumsfeiringen kommer «Thirty Trips Around The Sun» i september, den hittil største Grateful Dead-boksen: 80 CD-er med 30 komplette konserter, en for hvert år. Å høre på disse gamle konsertene er som å komme tilbake til et hus du engang bodde i og har gode minner fra, forteller Bob Weir. Grateful Dead sammenlignet det å stå på scenen som å være hjemme i stua, når de holdt konsert var det ikke for å gjøre et show, men for å være sammen og kommunisere, med hverandre og med publikum, gjennom musikk.

Jubileumsåret omfatter en rekke andre Grateful Dead-plater, bøker med mere: I mai kom den Netflix-produserte dokumentarfilmen om og med Bob Weir, «The Other One: The Long Strange Trip of Bob Weir». Den var hyggelig inntil det glorifiserende, kanskje som en del av forsoningsarbeidet fram mot gjenforeningen. Mindre forsonlig var trommis Bill Kreuzmann. I vår kom han med memoarboka «Deal: My Three Decades of Drumming, Dreams and Drugs with the Grateful Dead», som inneholder friske spark sine gamle bandkolleger. «Grateful Dead uten Jerry Garcia ville vært som om Miles Davis’ kvintett uten Miles Davis» skriver Kreuzmann i boka. I dag opptrer altså Grateful Dead uten Jerry Garcia, med vokalisten fra bandet Phish som stand-in. På piano er Bruce Hornsby, selv kjent som populær soloartist fra 80-tallet, samtidig som han spilte piano med Grateful Dead et par år, fordi han likte det så godt.

Så får vi se om dette blir en verdig begravelse for Grateful Dead: Konsertene blir sendt på radio, betal-TV og kinoer i USA, og blir også mulig å se i Norge: Mandag 6. juli vises «Fare Thee Well: Celebrating 50 Years Of Grateful Dead» på Ringen Kino i Oslo og på Prinsen Kino i Trondheim.