Musikk utenfor allfarvei

Svein Finnerud Trio var et fenomen som har fått større oppmerksomhet i ettertid enn da de holdt på. Det skal ikke mer enn noen takter til av åpningslåten «Bernhard» før man er fanget inn i et eget magnetfelt. Først lyrisk og vakkert, før albumet går videre på sine helt egne veier. Historien om Finnerud Trio blir fort en fortelling om fortidens utskeielser, og 60-årenes uhemmede eksperimentelle trang, men det må ikke komme i veien for at «Plastic Sun» låter forbausende tøft snart 50 år etter.

Finnerud Trio var Svein Finnerud selv på piano, Bjørnar Andresen på bass og Espen Rud på trommer. I et intervju i presentasjonen av gruppas samlede verker, «Complete Released Works», har Rud fortalt at han møte Finnerud og Andresen da disse spilte taffelmusikk på et vertshus i Sandvika i 1967. De to spilte visst fotball også, men da trioen kom sammen ble alle faste formasjoner forlatt.

Finnerud Trio på scenen på Centralteatret, den gangen det ikke var noen grenser for hva NRK tok sjansen på i beste sendetid. Her satt inn i Finneruds eget design for omslaget av «Plastic Sun». Foto: NRK

Finnerud Trio jobbet sammen med diktere og malere, og sto for noe de kalte «musikalsk teater», et uttrykk som senere fikk det norske betegnelsen «performance», som i deres tilfelle aldri overskygget det musikalske uttrykket. Og likevel: «Det ble et eiendommelig møte», skrev Arbeiderbladets anmelder Rolf E. Schade om en av trioens første konserter, i ABC-teatret i oktober 1967. «Finnerud selv tok av seg frakken etter å ha kommet inn på podiet, og iført vid genser liksom sin medspiller Bjørnar Andresen, satte han seg aller ytterst på stolkanten i avstand ca. en meter fra pianoet, så det bare var så vidt han rakk bort til tangentene. I «After The Orgasm» lød som det hadde foregått noe bortimot en voldtekt. (…) Hele avdelingen lød omtrent likedan, en slags forsinket Schönberg à la jazz, men med mer ståk i slagverket enn rytmisk puls, og en behandling av kontrabassen som av og til kunne minne om torturering. Ville de noe med musikken sin, disse karene? Jeg tror nok de hadde et og annet på hjertet, men de trenger først og fremst å lære at kunstnerisk originalitet ikke er noe som sitter utenpå, og at selv «fri» kunst må underlegges en viss grad av form og disiplin.»

Vi som ikke var der vet jo ikke hvor ekstremt dette egentlig låt, men det kan hende at musikerne tok til seg et eller annet av kritikken. For den samme anmelderen var langt mer positivt innstilt til debutalbumet, enkelt kalt «Svein Finnerud Trio», som kom i februar 1969: «Med så avantgardist musikk at mange vil hevde at det overhodet ikke er jazz. Uansett smak må man beundre utøvernes oppfinnsomhet og dyktighet. Ved første gangs lytting kan mangt virke kaotisk, men den standhaftige tilhører, vil etter hvert oppfatte at det dreier seg om en organisert klangstruktur. Men altså – jazz? Det blir bl.a. et temperamentsspørsmål», konkluderte han. Snart 50 år med «men er det jazz», der altså.

Etter en dag i studio på Henie Onstad Kunstsenter, 6. februar 1970, var det i august samme år klart for selveste «Plastic Sun». Nå er overskriften i Arbeiderbladet «Morsom og fantasifull LP-plate med Svein Finnerud». «Gruppen har utviklet seg med stormskritt, og konsertenes happenings kompenseres av at det skjer så mye morsomt og interessant i selve musikken at trioens mange tilhengere vil finne mye å glede seg over.» Andresens humoristiske og klynkende «sang» i Annette Peacocks melodi «Touching» framheves som et av de mest fantasifulle innslagene på plata. «Det er lite av rendyrket, swingende jazz på platen, men trioen demonstrerer en lekeglede (og spilleglede) som forklarer dens sterke appell til et bredt – og i første rekke ungdommelig og ukonvensjonelt publikum. Dessuten er det slett ikke ubetydelige lyriske drag i trioens musikk, selv om lyrikken ofte gjemmes bak klovnens maske», skrev Rolf E. Schade.

Bjørnar Andresen på Kongsberg Jazzfestival i 1999. Foto: Arne Ove Bergo

Side 1 på den gamle (og nye) LPen avsluttes av den rett og slett fengende tittelåten «Plastic Sun». Men den varer i under tre minutter. Heldigvis er det sånn at det finnes en flott 11-minutter lang versjon som ble filmet av NRK på Centralteatret samme år. Norsk jazz har vel aldri sett bedre ut heller. I NRKs arkiver finnes dette lettest under tittelen «Musikk utenfor allfarvei». Hva skulle de ellers kalle dette? NRK har forresten også en fin coverversjon av «Plastic Sun» med Stian Carstensen, Ellen Andrea Wang og Gard Nilssen i TV-arkivet sitt.

Man kunne tro at «Plastic Sun» ville egnet seg for den nyoppstartede tyske ECM-etiketten, som fort fikk sterke forbindelser til Norge. Gruppa skal ha presentert seg selv for Manfred Eicher, men som Espen Rud sier i det nevnte intervjuet: «Jeg tipper bare trioen var for lurvete for Manfred, for å si det sånn». Det er bare å se på omslaget til «Plastic Sun» for å for å forstå at dette ikke helt føyde seg inn i ECM-estetikken. Dette var laget av Finnerud selv, som også var bildekunstner ved siden av musikken.

Det er lett å bli litt lei seg for å være for ung til å ha opplevd Finnerud Trio i sin tidlige fase. De spilte faktisk på det lokale gymnaset mitt i regi av Rikskonsertene i 1972, men dette var nok for avansert for mitt 14-årige jeg. Konserten de gjorde der var sannsynligvis basert på albumet «Multima», med musikk til lyrikk av Trond Botnen. Øyenvitner forteller at skolens rektor ble særdeles betenkt da pianisten gikk løs på flygelet med en hammer. Det er nok slike tildragelser som får Ketil Bjørnstad til å trekke linjer fra Finnerud fram mot Andrej Nebbs Depress i boka «Åttitallet».

– Han spiller bare så breie akkorder; henda hans rekker fra Schoushallen til Sinsenkroa. Slik har Bjørnar Andersen beskrevet pianospillet til Finnerud, for Arild Rønsen i Puls. Andresens verbale krumspring var ofte en opplevelse i seg selv, helt på høyde med hans formuleringer på bass, både på og av scenen. Som da Finnerud Trio søkte penger fra det daværende kassettavgiftsfondet på 90-tallet. «Uten å avlegge noen avhandling her, har jeg kommet fram til at det innen musikk må finnes et tonalt senter som er overordnet alle tonale sentre i hvert enkelt gitt musikkstykke. En tone eller en klang er aldri fremmed for hverandre, bare kortere eller lenger fra hverandre», skrev Andresen. Vi vet ikke om søknaden ble innvilget.

Heldigvis gjenoppsto Finnerud Trio på 90-tallet, nå med Svein Christiansen på trommer, på det nye fine albumet «Travel Pillow», og nye begivenhetsrike opptredener, slik at en ny generasjon fikk med seg fenomenet. Senere spilte også Finnerud og Andresen med trommeslageren Paal Nilssen-Love. Dette resulterte i albumet «Egne hoder», opprinnelig et album der Andresen skulle spille sammen med flere av sine medspillere, men da Svein Finnerud døde i 2000 ble dette i stedet et slags minnealbum for ham. Bjørnar Andresen ble i årene som fulgte et midtpunkt for en ny generasjon musikere på den nye klubben Blå, til han døde i 2004. Siden har legenden om Finnerud Trio bare vokst. «Plastic Sun» skinner fortsatt i norsk musikkhistorie.