Samtidig med at den svenske sangeren og låtskriveren legger ut på enda en lang norgesturné, kommer samlealbumet «Alla dessa minnen», med sanger fra hans 34 år lange solokarriere. Sangene fra starten med Hoola Bandoola Band kom i en egen samling i fjor.

- Det er så utrolig vanskelig å velge bort sanger som man vil ha med på ei samleplate. Ikke å velge hvilke som skal være med, men hvilke som ikke skal med. Vi lagde en boks for et års tid siden («Aldrig bli som ni», vår anm.). Den inneholdt 16 CD-er, så da syntes jeg at jeg fikk med alt som var bra. På den nye samlingen har jeg valgt ut sanger som folk har hørt, som de liker, og som jeg liker selv. Nå planlegger jeg en samling med mine Dylan-oversettelser, og en med innspillinger sammen med Björn Afzelius. Da skulle det bli et representativt utvalg av hele karrieren. Men først vil jeg lage en ny plate, forteller Mikael Wiehe.

Det nye albumet inneholder også sangene fra hans program i serien «Så mycket bättre» - den svenske versjonen av «Hver gang vi møtes». Her blir Wiehes sanger framført av Timbuktu, Eva Dahlgren og flere andre. Den norske utgaven har dessuten fem sanger fra samarbeidet med Åge Aleksandersen, som Wiehe mener gjør den «så mycket bättre» at han vil ha den importert til Sverige.

- Det ble mye politikk og kjærlighet på denne samlingen. Det er det jeg har skrevet om, sier Wiehe om alle sine minner.

Mot slutten av den første plata kommer to sanger fra «Alt är förandrat» fra 1991 - det første albumet der kjærligheten var viktige enn politikken.

- Selv om alle sangene mine har en personlig bakgrunn er det ikke så enkelt som at alt som før var mørkt nå ser helt lyst ut, at det går fra et helvete til å være jättebra, at jeg først lager sanger om politikk og i neste øyeblikk ikke gjør det. Men jeg lager gjerne forskjellige plater, sa Wiehe da vi snakket med ham om disse sangene for 21 år siden.

Det politiske bildet forandrer seg kanskje med årene. Kjærlighetens vesen er vel på godt og vondt det samme?

- Eller tvert imot. Politikken er den samme. Den handler jo i det store om hvem som har makten over hvem. Det kan vi snakke mye og lenge om. Men begge emner er utømmelige kilder til nye sanger, forteller han nå.

Mikael Wiehe har stått et godt stykke til venstre i politikken. Nå er han offisielt anerkjent av Jens Stoltenberg, som har med to sanger av Wiehe på sin mye omtalte spilleliste for Spotify. Han spilte også i 50-årsdagen til statsministeren.

- Jeg spiller i fengsler, for narkomane - og for statsministere. I kirker og på demonstasjoner. Veldig mange forskjellige konserter. Jeg er jo ikke sosialdemokrat, jeg har jo aldri vært med i noe parti. Jeg spiller ikke offentlig i partisammenhenger. Jeg gjorde det foran det siste valget i Sverige fordi det var så viktig for meg å få vekk regjeringen, men det lyktes jeg ikke med.

På den mye omtalte spillelista til Stoltenberg er «En sång til modet» et av innslagene. En sang som Wiehe framførte på AUFs sommerleir på Utøya i 2008, og som fikk ny aktualitet i fjor. Sangen er en hyllest til å tro på en bedre framtid, selv om den inneholder linjene «Det kanskje verkar meningslöst/Men jag sjunger den ändå».

- Det betyr ikke at jeg selv synes det er meningsløst. Andre kan synes det, men jeg synger i alle fall. Jeg har aldri følt at det har vært meningsløst. Det har i alle fall gitt mitt liv en mening. I årenes løp har jeg fått veldig mye positiv respons, i brev, mail og samtaler på gata. Med mennesker som har fortalt meg at mine sanger har betydd noe for dem. Det gjør meg utrolig glad.

«En sång til modet» skal for øvrig være skrevet etter at Wiehe en dag reiste fra Malmø til Høyanger, innerst i Sognefjorden, for å være reserve for en syk Björn Afzelius på konsert sammen med Åge Aleksandersen. Og ikke akkurat fikk den samme mottakelsen som hovedattraksjonen. «Reis hjem», var den klare beskjeden fra lokalbefolkningen.

- Det med Høyanger er framfor alt en god historie, men den er sann, humrer han.

Wiehe fortsetter likevel å reise land og strand rundt for å synge, og gjør ti konserter i Norge denne og neste uke.

- Som yngre var turneene hardere. Det var så mye mer vi skulle gjøre. Nå er turnélivet mer innholdsrikt. Jeg leser tjukke bøker, av Knausgård, har mulighet til å høre på Thåströms siste plate og sånt. Jeg får nok mer ut av turnélivet nå enn da jeg var yngre.

Mikael Wiehe mener at en forutsetning for å beholde entusiasmen er å gjøre mange forskjellige prosjekter.

- Jeg gjorde konserter for ANC i 1985, og mot nynazismen i 2001. Jeg har vært i Sør-Afrika og Latin-Amerika. Jeg spiller med kor, med symfoniorkester, store jazzband. Ballettmusikk og teatermusikk. Jeg oversetter Dylan, og samarbeider med andre artister, som Åge Aleksandersen. Alt det der gjør at det ikke blir rutine, og at jeg ikke mister lysten. Og jeg tjener nok penger til å forsørge en stor familie.

Tilbaketil Kollen

Denne uka kom nyheten om at det igjen skal være popfestival i Holmenkollen. Denne gangen med verdensstjerner som Rihanna og Alison Krauss på plakaten. I 1973 var ikke publikum like kravstore. De mest kjente utenlandske navnene på den første Ragnarock-festivalen var engelske Mungo Jerry og Pretty Things. Som har sin plass i den store sammenhengen, men ikke akkurat var på alles lepper lenger. De største norske gruppene var derimot på plass. Filmen fra den vakre dagen finnes på DVD, og er fortsatt pensum i norsk rockhistorie.

Søk på YouTube: mungo, ragnarock

Arkivet rulles ut

The Rolling Stones

«Hampton Coliseum 1981»

rollingstones.com

The Rolling Stones åpner arkivene for gamle opptak som ikke har vært gitt ut offisielt før, og som fortsatt bare selges som digitale «bootlegs» under deres egen internettdisk. Denne utgivelsen ble tatt opp på konsert i 1981, på Keith Richards‘ 38-årsdag. På konserten måtte han bruke gitaren på en tilhenger som tok seg opp på scenen med kurs for Mick Jagger. Både Ian Stewart og Ian McLagan er med på tangenter på opptaket, som inneholder en velkjent blanding av gamle og den gangen nyere sanger. Fortsatt er det uavklart om vi noen gang får se dem igjen.