Roboter i aksjon: Kraftwerk på scenen, 2012.

Maskinmenneskene

Se, de spiller: Kraftwerk er klare for Operaen, med sin visjonære albumserie om en framtid som er blitt nåtid.

Det kunne knapt vært en mer passende avslutning på kvelden: Etter å ha hørt Kraftwerk fremføre sine temaalbum om tog og roboter – «Trans Europe Express» (1977) og «The Man Machine» (1978) – gikk vi ut av DR-Konserthus i København og bort til den skinnende blanke T-banestasjonen. Byens nye metrosystem er automatisk, slik at vi ble kjørt tilbake til byen i et tog uten fører. Et menneske var blitt en maskin.

Teknologien har etter hvert innhentet Kraftwerks visjoner fra 70-tallet, da disse klassiske albumene ble til, i Kraftwerks legendariske studio Kling Klang: En tenketank og produksjonsfabrikk for nye ideer om popmusikk. Kraftwerk var det første elektroniske pop-orkesteret (selv om de innledende platene ble lagd med analoge synthesizere). Derfor er nesten all populærmusikk produsert etter 1980 en ringvirkning av Kraftwerk. Det går an å diskutere hvem som er mest innflytelsesrike av Beatles og Kraftwerk, og vinne diskusjonen med å argumentere for sistnevnte. De siste årene har Kraftwerk turnert kunstgallerier og konsertsaler verden rundt med «The Catalogue», der de spiller sine åtte album i kronologisk rekkefølge, som en mellomting mellom kunst-retrospektiv og konsertforestilling. Til uka kommer de til Operaen.

Jeg har hørt på Kraftwerk hele livet og sett dem med jevne mellomrom etter at de vendte tilbake som konsertattraksjon på 2000-tallet. Live-oppsettet er i utgangspunktet enkelt: Fire anonyme herrer i dress står ved hver sin terminal og holder på med sitt. Over dem er det skjermer som projiserer forskjellige visuelle tolkninger av musikken og ikonografien til Kraftwerk. Det overraskende er hvor ulikt dette er fra gang til gang, og hvor mye Kraftwerk faktisk har utviklet seg. Uten å lage noen nye låter.

Da «The Catalogue»-serien ble framført i København i fjor, hadde jeg sikret meg billett til mine to favoritt-Kraftwerk-album, på samme kveld. Siden albumene er korte foregår konsertene i to avdelinger: Først albumet låt for låt i cirka 40 minutter, så en liten time med hitparade. Dermed skjønte jeg etter første konsert at det ville bli mye overlapping i konsert nummer to – skal vi sitte to ganger og høre de samme låtene etter hverandre framført helt likt? Vi vurderte å selge billettene i pausen, men ble heldigvis igjen til konsert to: Den var nemlig markant annerledes! Når jeg hørte «The Robots», «The Model» og andre låter fra «Man Machine» framført for andre gang, kunne jeg jo høre at Kraftwerk faktisk spiller låtene, ikke bare setter dem i gang. Fra våre ellers langt fra ideelle plasser ved scenekanten høyt oppe i andre balkong, kunne jeg også studere det subtile samspillet mellom Kraftwerks medlemmer, hvordan de sender hverandre blikk mens de tweaker på de spesiallagde konsollene og – faktisk – spiller små soloer, eller hvordan Ralf Hütter synger inn i mikrofonen sin: De er mennesker, ikke maskiner.

Hütter er det eneste gjenværende originalmedlemmet av Kraftwerk – de andre tre fra den klassiske kvartetten har sluttet og/eller blitt presset ut. Noen måneder etter totalopplevelsen i København, gjorde Ralf Hütter ett av sine sjeldne intervjuer, med amerikanske Rolling Stone. Her kunne jeg lese: «Komposisjonene våre er som minimalistiske filmmanus eller teaterstykker. Det er materiale vi kan jobbe med, det blir aldri det samme. Uttrykket forandrer seg med årene (...) musikken vår endrer seg i sanntid. Vi spiller alltid forskjellige versjoner».

Med dette i minnet gikk jeg tilbake til live-albumet og DVD-en «Minimum Maximum» fra 2005, som jeg hittil hadde tenkt på som den definitive realiseringen av Kraftwerks musikk på en scene. I mellomtiden har de endret multimedia-showet til 3D-grafikk, med briller til publikum og flygende romskip og roboter som snurrer i lufta foran deg. Først tenkte jeg dette som en gimmick – musikken er viktigst, liksom, om grafikken er flat på en skjerm eller snurrer i lufta er mindre viktig. Men etter å ha sett 3D-showet et par ganger virket 2005-opplegget så primitivt, nesten klossete. Det som var «state of the art» da, er datert nå. Lite er så gammelt som gamle datamaskiner. Kraftwerk følger med i tida, eller er det tida som følger med Kraftwerk?

I intervjuet forteller Ralf Hütter også om hvordan teknologien har gjort Kraftwerk i stand til å realisere sine visjoner om bandet som et slags gesamtkunstwerk, gjennom å turnere. Da de slo gjennom på 70-tallet, slet de med ustabilt synthesizer-utstyr som vanskelig lot seg bruke på scenen. Det var en av grunnene til at Kraftwerk trakk seg tilbake til studioet, og til slutt ikke kom ut derfra igjen. Nå lever Kraftwerks musikk igjen, i takt med tida.

Denne gangen har jeg kjøpt billett til «Radio-Activity», som de siste årene har trådt fram som en glemt perle i Kraftwerks katalog. Til 40-årsjubileet for plata i fjor kom den sågar i nytolket versjon: «Radioland: Radio-Activity Revisited», av den britiske pianisten Matthew Bourne og den franske komponisten Franck Vigroux. Den beholder originalens analoge retro-futuristiske sjarm, og åpner og aktualiserer tematikken på ny. Litt sånn som Kraftwerk gjør selv, bare enda friere tolket.

I den utmerkede Kraftwerk-biografien «Publikation» (2012) påpeker forfatter David Buckley at «Radio-Activity» var den første plata hvor Kraftwerk begynte å utforske grensene mellom menneske og maskin, både musikalsk og tematisk. Hütter selv fortalte i Rolling Stone-intervjuet at «Radio-Activity» også handler om kommunikasjon, og viser til låten «Antenna»: «Når vi i dag alle er pålogget og mottar signaler hele tida, opptrer vi som antenner og sendere av informasjon. Det går tilbake til «Radio Activity»-albumet».

«Radio Activity» inneholder også den underlig vakre, snart døde lyden av hvit støy på FM-båndet. Jeg er glad for at Kraftwerk rekker å spille «Radio Activity» i Oslo før vi går over til DAB og mister signalet.

Kraftwerk fremfører «The Catalogue» i Den Norske Opera 4–7. august, åtte forestillinger:

4. august: «Autobahn»/«Radio-Activity»

5. august: «Trans Europe Express»/ «The Man-Machine»

6. august: «Computer World»/ «Techno Pop»

7. august: «The Mix» / «Tour De France»