Bilde 1 av 4
Nye takter

«Layla» er 50 år

50 år er gått siden Eric Clapton ga ut albumet «Layla» med Derek and The Dominoes. Lovsangene hans til George Harrisons kone er noe av det mest lidenskapelige som er festet til lydbånd.

– Jeg er enig, «Layla»-albumet er så dypt lidenskapelig, nesten desperat, med sterke, store følelser, fortalte Pattie Boyd oss for noen år siden. Det er hun som er «Layla» i sangen av samme navn, der Eric Clapton klager sin ytterste nød. Hun blir også besunget i mange av de andre sporene på albumet. Albumet er sterkt preget av rockhistoriens mest celebre romantiske konflikt: Clapton var håpløst forelsket i George Harrisons kone Pattie Boyd.

«Layla, you got me on my knees», sang han. De fleste kjenner nok best den langt mer tilfredse, avslappede versjonen av «Layla» fra «Unplugged» mange år senere. Men «Layla» i sin opprinnelige form er følelsesmessig fortvilelse. Med et av rockens flotteste riff, og en fire minutter lang coda der Duane Allmans gitar prøver å roe gemyttene. Clapton valgte et maleri av den franske kunstneren Frandsen de Schonberg som omslag for dobbeltalbumet «Layla And Other Assorted Love Songs», siden det minnet ham om Pattie Boyd. I dag eier hun maleriet selv.

Derek And The Dominoes
«Layla & Other Assorted Love Songs: 50th Anniversary Edition»Universal,KUL Anm Musikk C:

I løpet av to år, i 1969 og 1970, hadde Eric Clapton rukket å gi ut sitt første soloalbum, samt album som medlem av fem store band: Cream, Blind Faith, Plastic Ono Band, Delaney and Bonnie and Friends og Derek and The Dominos. Riktignok hadde han dopet seg, men det er likevel et tempo det står respekt av. For å slippe unna rampelyset etter supergruppene Cream og Blind Faith, dro han anonymt på turné som medlem av gruppa til Delaney and Bonnie, men pådro seg fort et «featuring Eric Clapton»-stempel som tok bort litt av entusiasmen hans. Etterpå assisterte denne gruppa George Harrison på «All Things Must Pass», og ble til Derek and The Dominos. Hvis meningen med navnet fortsatt var å være anonym, lyktes Clapton faktisk ganske godt. Gruppa ble ikke veldig godt kjent i vanlig forstand, selv om de på det halve året de holdt sammen lagde et av rockens beste album. I vår serie om hvor feil det store publikum kan ta, føyer vi til at «Layla And Other Assorted Love Songs» nådde en 16. plass i Storbritannia, og ikke kom inn blant de 100 mest solgte i USA. I Norge? Glem det!

«Layla» kommer nesten helt til slutt på et album som allerede er en stor triumf. Albumet begynner med to av Claptons søteste melodier – «I Looked Away» og balladen «Bell Bottom Blues». Så stiger intensiteten. Sangene låter hektiske, og brennende engasjerte. Clapton synger bedre enn noen gang. Ofte i duellignende duetter med tangentspiller Bobby Whitlock, som i det imponerende krafttaket «Anyday». De spilte inn «Little Wing» som en hyllest til Jimi Hendrix, åtte dager før Hendrix døde. Standardlåtene «Nobody Loves You When You’re Down And Out» og «Have You Ever Loved A Woman» har sjelden vært mer overbevisende. «Why Does Love Got To Be So Sad» kommer til kjernen i saken. Bluesbasert rock har aldri vært nærmere bluesens innerste vesen. Dette er musikk full av såret stolthet, forbudte følelser og innbitt faenskap.

– Til å begynne med var dette er mysterium for meg, fortalte Pattie Boyd oss: – Hvorfor han ville at jeg skulle vite om dette? Det var vel umoralsk å erklære sin kjærlighet til meg på denne måten? Vi hadde vært vanlige omgangsvenner, George og jeg, Eric og hvem han nå var kjæreste med på den tida. Så kom han med disse overtalende, innstendige sangene. Han skrev mange av dem med Bobby Whitlock, og den kombinasjonen var nok god for ham. Bobby var nok viktig for å sette ord på det Eric følte.

– Jeg synes albumet er vanskelig å høre på. Å høre det igjen minner meg om den tida. Det er fortsatt like inntrengende. Det var ikke så lett for meg. Jeg var gift med George, ville gjerne fortsette å være gift, men alt begynte å gå galt. Etter å ha hørt disse sangene rope på meg var det vanskelig å si nei til Eric, fortalte Pattie Boyd. Hun fortsatte likevel å si nei i noen år til. – Til det gikk helt galt for George og meg, forklarte hun.

Derek And The Dominoes var forsterket av nærværet til nevnte Duane Allman fra Allman Brothers, som først og fremst spiller slidegitar, og som puster på glørne fra resten av bandet. Jeg mener det går an å høre at de ikke er ved sine fulle fem. Men fulle var de. Og vel så det. Eric Claptons periode som tung blandingsmisbruker startet under innspillingen av «All Things Must Pass». Den lokale kokain-dealeren lot musikerne få alt de ville, mot at de også kjøpte en porsjon heroin samtidig. Derek And The Dominos fortsatte som en heisatur av de sjeldne. Ikke uten komplikasjoner. Men dette forblir en av rockens vanskelige problemstillinger: Hvordan kan vi forklare at Clapton lagde så flott musikk som rusmisbruker, mens hans voksne liv som streit og ansvarsbevisst ikke har gitt noe i nærheten av det samme resultatet?

I selvbiografien sin advarer Clapton sterkt mot å romantisere dette. Han skriver at det er rart at Derek and The Dominoes kom levende fra turneen etter plateutgivelsen. Etterpå var de fullt kvalifiserte narkomane. Forberedelsene til et nytt album gikk i stå. Elendigheten ble forsterket av dette fortsatte begjæret etter Patti Boyd. Det eneste han klarte å gjøre i 1971 var en kort opptreden på George Harrisons konsert for Bangladesh. En pinlig opplevelse for hans egen del. Han forteller selv at om han noen gang savner sitt gamle liv er det bare å tenke på denne kvelden for å komme på bedre tanker.

Eric Clapton mistet ikke interessen for Pattie Boyd før noen år etter at de giftet seg i 1979. Men han kom til hektene igjen fysisk, og har i sitt voksne liv brukt både tid og penger på arbeid mot rusavhengighet. 50 år etter «Layla» holder han fortsatt på. Han har annonsert en europaturné til sommeren, og det står ikke på ham om den blir noe av. Men en gjenforening av Derek and The Dominos kommer aldri på tale. Bassisten Carl Radle døde allerede i 1980 av «yrkesskadene». Tre år etter drepte trommeslageren Jim Gordon sin mor, og sitter fortsatt i fengsel.

Pattie Boyd har vist fram sine fotografier fra årene med George Harrison og Eric Clapton i utstillingen «Through The Eye of a Muse», også på Rockheim i 2014. Her hadde hun også med seg originalmaleriet fra «Layla»-coveret.

«Layla» var opprinnelig en dobbel LP som senere fikk plass på én CD. 50-årsutgaven er en luksusboks med fire LPer, eller en dobbel CD. Begge utvidet med noen av de samme bonussporene som 40-årsutgaven, innspillinger til oppfølgeralbumet som av nevnte årsaker aldri ble ferdig, opptak fra TV-showet til Johnny Cash, og to låter produsert av Phil Spector, som gjengjeld for at bandet spilte på George Harrisons «All Things Must Pass». Historisk rock, alt sammen.

Mer fra: Nye takter