Kremen av rock

Cream er blitt et av rockhistoriens mest legendariske navn, til tross for at de bare holdt på i litt over to år. En av de mest sentrale gruppene som slo gjennom i det begivenhetsrike 1967, med musikk som definerte den nye, frie tidsånden. En populær misforståelse er at Cream var «gruppa til Eric Clapton». Det var Jack Bruce som skrev og sang de fleste av gruppas egne låter. Gitarspillet til Clapton skal selvfølgelig ikke undervurderes, men Cream var en unik trio, der også den uforlignelige trommeslageren Ginger Baker var et nødvendig tredje hjørne.

Cream kom før supergruppenes tid, men kvalifiserer så vidt til begrepet som beskriver grupper der alle medlemmene var kjente fra før. Clapton hadde spilt i Yardbirds og John Mayalls Bluesbreakers. De to andre kom fra Graham Bond Organization, men Bruce hadde sluttet tidsnok til å rekke over både Bluesbreakers og en kort periode i Manfred Mann. Cream ble dannet sommeren 1966, omtrent samtidig med at Jimi Hendrix kom til London og dannet sitt Experience. Tilfeldighetens spill, men de møttes for en jam på en klubb den samme høsten, og etterpå høres det opplagt ut at de to gruppene forsøkte å overgå hverandre. Hendrix hadde nok en mer umiddelbar utagerende framtoning på scenen enn Clapton, og fikk mest oppmerksomhet innen et sterkt beslektet uttrykk. Men begge parter hadde en egen evne til å lage strålende treminutters poplåter, samtidig som de kunne heve seg over disse låtene og la konsertene flyte ut i noe helt annet.

«Fresh Cream» kom ut på tampen av 1966 i Storbritannia, og januar 1967 i resten av verden. Med musikk som tok utgangspunktet i den samme gamle bluesen som mange andre, som de spilte hakket hvassere enn de fleste, samtidig som de høynet nivået med sine egne sanger. De slo umiddelbart gjennom med singelen «I Feel Free», som slik det gjerne var ble utelatt fra albumet i Storbritannia, men ble åpningslåten på den amerikanske utgaven som kom ut i januar 1967. Den nye luksusutgaven av albumet tar utgangspunkt i den britiske originalutgaven, men legger til «I Feel Free» som bonusspor, sammen med Creams aller første singel, «Wrapping Paper», som forvirrende nok var med på den skandinaviske utgaven, her uten «I Feel Free». Forvirring fryder. Her er også ei hel plate med de uungåelige tidlige versjonene, alternative mikser og assorterte BBC-sessions.

«I Feel Free» ble en av Creams mest populære låter, og hørtes ut som et lite manifest for den nye tida, selv om den neppe har noen dypere mening enn bare å føle seg fri på dansegulvet! Den var en av favorittlåtene til David Bowie, som først framførte den på Ziggy Stardust-konsertene i 1972, og omsider spilte den inn for albumet «Black Tie White Noise» 20 år etter.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Fresh Cream» hadde fire egne låter til først på albumet, før de gikk over i den tradisjonelle bluesen, med låter av Robert Johnson, BB King og Willie Dixon. På konsertene til Cream ble låtene lenger. «Sweet Wine» er tre minutter lang på debutalbumet. På «Live Cream», spilt inn på Winterland i San Francisco i 1968, holder den på i et kvarter. Etter en obligatorisk intro med vers og refreng går Clapton over i en parademarsj, før Bruce og Baker holder det gående nesten alene i et par minutter, uten like stort hell, sånn at Clapton skinner enda sterkere når han kommer inn i lydbildet igjen. Det er ikke rart at han ble symbolet på Cream mens de holdt på sånn.

Fresh Cream» sluttet med «Toad», en fem minutter lang trommesolo med bare noen korte gitarriff her og der. Den strakte seg gjerne til 15 minutter på scenen, og forårsaket sannsynligvis at altfor mange andre rockekonserter i årevis stoppet opp mens trommeslagerne bokstavelig talt slo seg løs helt alene. Ikke alle kunne være Ginger Baker, og selv han sliter med å holde på interessen i fem minutter. For ikke å snakke om i et helt kvarter. Alt skjedde veldig fort for Cream. De turnerte ustanselig, og spilte inn fire album på to år. Alt dette mens Bruce og Baker ikke tålte trynet på hverandre. Dette kom til å legge en demper på samarbeidet. Bruce hadde dessuten en forkjærlighet for å skru lyden opp til 11, noe som ødela hørselen til Baker for all framtid. Cream hadde sin avskjedskonsert i Royal Albert Hall i november 1968.

Fortsettelsen ble enda bedre. På to år, i 1969 og 1970, ga Eric Clapton ut sitt første soloalbum, samt plater som medlem av fem band: Creams avskjed «Goodbye», Blind Faith (med Ginger Baker på trommer), Plastic Ono Band, Delaney and Bonnie and Friends og Derek and The Dominos. Riktignok hadde han dopet seg, men det er likevel et tempo det står respekt av. Jack Bruce sitt flotte soloalbum «Songs For A Tailor» kom ut i skyggen av Blind Faith høsten 1969, men må være noe av det mest undervurderte som ble laget i Storbritannia på denne tida. Vel så bra som noen av soloalbumene Clapton siden ga ut, men kanskje ikke like bra som Derek and the Dominoes «Layla And Other Assorted Love Songs». Og Ginger Baker, han ga ut to album med sitt kollektiv Airforce, der navn som Winwood, Denny Laine var blant de gode hjelperne. Han flyttet til Nigeria, spilte bl.a. sammen med Fela Kuti, slik de kan høres på albumet «Live 1971». En senere CD-utgave har typisk nok en 16 minutter lang trommeduell med Baker og Tony Allen. Sånn er det blitt med Cream – fett nok å høre på i seg selv, men de setter også i gang en lang rekke assosiasjoner om musikk som vi skulle hørt mer på. Ikke alle trommesoloene, da.

28 år senere kom Cream tilbake for en serie gjenforeningskonserter i Royal Albert Hall, en behagelig kosestund for gamle venner, men med forbausende mye av den opprinnelige energien intakt. Gruppa hadde heller ikke vært fremmede for den tidsriktige britiske eksentrisiteten, som kan høres i «Pressed Rat And Warthog», en merkverdighet som de faktisk dro fram igjen i 2005. tydeligvis til stor begeistring i salen.

Jack Bruce døde i 2014. I mai i år gjør Eric Clapton igjen en serie konserter i Royal Albert Hall, som kan bli hans aller siste, siden han sliter med en nervelidelse som legger en demper på håndarbeidet.