Nye takter

Klassiker i levende live

Mercury Rev spiller sitt 20 år gamle mesterverk «Deserter’s Songs» i Oslo neste uke. Har det i det hele tatt vært gitt ut et bedre album etterpå?

Bilde 1 av 3

Den amerikanske gruppa Mercury Rev var så godt som ukjente da de ga ut «Deserter’s Songs» høsten 1998. De hadde allerede gitt ut tre album i den mer utsvevende delen av popspekteret, som selv om de hadde mange gode låter ble litt for avanserte for et bredere publikum. Dette endret seg med «Deserter’s Songs». «Mercury Rev tar opp arven fra de store amerikanske poptenkerne, med en alternativ vri som gjør dette til ei plate helt i en klasse for seg», sto det i anmeldelsen her i avisa. 20 år etter går det an å spørre seg om det har kommet ut et album som er bedre enn «Deserter’s Songs» etterpå, i alle fall i den store klassen som vagt kan defineres som «rock». Albumet ble kåret til årets beste av norske anmeldere i Kritikertoppen for 1998, foran «Amsterdam Stranded» med Midnight Choir og «The Miseducation Of Lauryn Hill». – Dette er en stor ære. Jeg trodde aldri at … vi? Dette uttalte en forundret Sean «Grasshopper» Mackowiak på vegne av Mercury Rev. Anerkjennelsen hadde før vært så laber at gruppa hadde tatt høyde for at «Deserter’s Songs» kunne bli deres svanesang.

###

Mercury Rev ble dannet da medlemmene møtte hverandre på universitetet i Buffalo i New York midt på 80-tallet. Med et sammensurium av inspirasjon fra klassisk musikk via moderne rock til avant garde. Deres første album «Yerself is Steam» kom i 1991, på ei tid da det interne livet i bandet hadde nådd en tilstand som de selv beskrev som kom et katastrofescenario, og holdt på å ta knekken på dem. Alltid var det noe eller noen som ble ødelagt. Etter «Boces» i 1993 var gruppa utbrent og på sammenbruddets rand. De ble kastet ut av Lollapalooza-turneen etter klager på at de bråkte for mye på scenen. Dette altså på Amerikas største alternative festival på denne tida. Sangeren som hadde vært det største uromomentet sluttet. De andre fortsatte med albumet «See You On The Other Side», som pekte framover igjen. Tittelen var noe de hadde pleid å si til hverandre før de gikk på scenen, og lot det briste eller bære.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mercury Rev flyttet fra storbyen, slo seg ned på bygda, og gikk over i en mer reflektert form. De lagde musikk der strykerne spilte en større rolle enn forvrengte elektriske gitarer. Et markant trekk i lydbildet var noen nesten overnaturlig høye toner, som var spilt med bue på sag, med en ubeskrivelig effekt. Den skjøre, sårbare stemmen til Jonathan Donahue var perfekt i disse omgivelsene. Få var forberedt på det smellvakre lydbildet de kom med. En svevende nostalgisk følelse som det var vanskelig å konkretisere. «Deserter’s Songs» hørtes rett og slett ut som drøm?

– Hvis den plata høres ut som en drøm har de andre kanskje vært marerittene våre, sa Grasshopper da vi snakket med ham like etter utgivelsen. – Det var dette vi forsøkte med «See You On The Other Side». Vi fortsatte å forsøke, og så har vi vel kanskje fått det til denne gangen. En slags tidløs drømmende tilstand. Vi har prøvd å være så åpne som mulig og strippe alt ned til den reneste form for følelse. Forklaringen på at vi har lykkes kan ikke være teknisk, den kan bare komme fra innsiden.

– Musikken inneholder melodier og ideer som minner oss om da vi var små. Når vi nå nærmer oss slutten av århundret vil mange se tilbake på en romantisk måte, på alt det tapte i livet, på våre forfedre, og prøve å få i orden alt, mente Grasshopper.

Tittelen på «Deserter’s Songs» ga en følelse av å være forlatt?

– Tekstene inneholder mye lengsel og savn, og handler mye om å forlate venner og kjære, men de ender med et nytt håp. Det er også en historie om hva vi har opplevd i dette bandet, og det samme som skjer om og om igjen med alle mennesker. Forandringer og nye utfordringer. Vi har alltid forsøkt å takle utfordringene. Musikken har reddet oss, mente Grasshopper.

Les også: Bob Dylan: Evig ung i hjertet

På «Deserter’s Songs» hadde Mercury Rev også med seg Levon Helm og Garth Hudson fra The Band på enkelte låter, etter at de møttes i nabolaget i Woodstock utenfor New York.

– The Band blandet mange former for amerikansk musikk med europeisk folkemusikk, på en måte som vi også er interessert i å gjøre. Og vi har alltid vært fans.

«Deserter’s Songs» har et søsteralbum – «The Soft Bulletin» med The Flaming Lips. Spilt inn samtidig, i samme studio, med samme produsent, Dave Friedman. Friedman spilte med Mercury Rev fram til 1993, men trakk seg tilbake til studioet, for å lage sitt eget lydunivers. På samme måte som Mercury Rev ble Flaming Lips også langt større attraksjoner etter dette, etter mange år på den mer eksperimentelle utsida. Begge gruppene har fortsatt å imponere siden. Mercury Rev har gitt ut fire fine album til etterpå, riktignok med stadig lengre mellomrom. Den foreløpig siste, «Rainy Day Record» fra 2015 presenterte et lett gjenkjennelig Mercury Rev, med Jonathan Donahues stemme i stemningsfulle meditasjoner over de store lydflatene han lager sammen med Grasshopper.

Les også: Hjelp, han er i popbransjen ennå

Mercury Rev spiller på den relativt lille klubben John Dee når de når omsider framfører «Deserter’s Songs» i sin helhet i Oslo onsdag. Konserten er utsolgt. Vi kunne kanskje sett for oss et større lokale for en så stor anledning, men de var faktisk her de spilte i 1999 også, noen måneder etter utgivelsen av «Deserter’s Songs». Ikke albumet i sin helhet den gangen, de fleste sangene derfra var konsentrert til konsertens første halvtime, før de kom med flere minner fra sitt tidligere, litt mer utfordrende liv. Det ser ikke ut til at de framfører sangene i sin opprinnelige rekkefølge nå, men en antydning om hvordan de har utviklet seg kan høres på et livealbum med «Deserter’s Songs» fra Istanbul i 2011. De har også gitt ut et album med instrumentalsporene fra den opprinnelige produksjonen, som understreker hvor unikt dette lydbildet var. «Deserter’s Songs» var og er en triumf for annerledes tankegang.

Les også: Ny og gammel musikkekspress

Mer fra Dagsavisen