Kjærlighet for evigheten

Unnskyld meg hvis jeg har fortalt dette før, men det er virkelig den vakreste historien jeg vet fra hele pophistorien. Om hvordan albumet «Forever Changes», gruppa Love og frontmannen Arthur Lee kom tilbake fra fortapelsen, ikke bare én, men to ganger, og fikk sin rettmessige plass som et av høydepunktene i kulturhistorien.

Dette 50-årsjubileet kommer kanskje litt sent. «Forever Changes» ble utgitt helt mot slutten av 1967, men det tok noen måneder før noen som helst oppdaget den. Og mange år til før den ble noenlunde kjent. Selv var jeg ikke klar over dette mesterverket før det midt på 70-tallet begynte å dukke opp på de første listene over tidenes beste album. «Forever Changes» var ofte forbausende godt plassert til å være et helt ukjent fenomen. Takk verden for forståsegpåere! Jeg hørte åpningslåten «Alone Again Or» på radio av og til, og hvis det fantes et album med mer av samme sorten ville jeg sannelig høre etter.

Love begynte som et ungt og attraktivt psykedelisk popband, med en versjon av Burt Bacharach og Hal Davids «My Little Red Book» som første singel i 1966. Sangeren Arthur Lee fikk fort mer utfordrende interesser, og slo ut i full blomst på albumet «Da Capo» i 1967, med sanger som «Seven And Seven Is», «Stephanie Knows Who» og «She Comes In Colors». Dette var hippietrippen på sitt beste, med en delikat balansegang mellom sjelelig ro og forstyrret ufred, på godt og vondt. Love var et banebrytende band, og Lee en visjonær musiker. Som produsent for singelen «My Diary» med Rosa Lee Brooks var han i 1965 den første som tok Jimi Hendrix inn i et platestudio, og året etter anbefalte han plateselskapet Elektra å gi ut plater med The Doors.

Etter to album ble Love regnet som et av de mest lovende undergrunnsbandene i Los Angeles i 1967, da de begynte innspillingen av «Forever Changes». Albumet er blitt stående som et av hovedverkene i rockehistorien, og er det beste eksemplet på hva som kunne skje i skjæringspunktet mellom rhythm and blues, folkrock og uhemmet psykedelia, samt noen helt strålende egne visjoner. «Forever Changes» har nydelige melodier, verdens vakreste akustiske akkordskifter, den er delikat orkestrert, med noen plutselige, frenetiske elektriske gitarsoloer som minner oss om at ikke alt bare var idyll i livet til Arthur Lee. Dette understrekes ettertrykkelig i tekstene hans, som er skrevet av en forstyrret mann, under innflytelse av mange rare stimuli, i et land preget av krig og rasemotsetninger. «I feel real phony when my name is Phil/Or was that Bill?», synger han i «The Red Telephone», albumets mest gripende stund.

Les også: Fra Lippo Lippi i nytt lys (DA+)

«Forever Changes» nådde en 152. plass (!) på salgslista i USA i 1968, en påminnelse om at suksess ikke alltid kan måles i penger. De noe mindre talentfulle The Doors ble plateselskapet Elektras førsteprioritet, og den første utgaven av Love gikk i oppløsning. Lee fortsatte med forskjellige utgaver av gruppa fram til 1974, da opptredenene begynte å bli mer sporadiske.

Arthur Lee (med symboltung knust blomstervase) og resten av Love, Johnny Echols, Ken Forssi, Michael Stuart og Bryan MacLean. FOTO: WARNER MUSIC

Selv om mange oppdaget «Forever Changes» på 70-tallet forble albumet en hemmelighet i den store sammenhengen. Alltid høyt, faktisk stadig høyere, på tidens beste-lister, men gruppa hadde opphørt å eksistere, og det var ikke alle som visste om Arthur Lee selv var i live heller. Det var nærmest utrolig å se ham komme tilbake fra glemselen for en upolert, men storartet opptreden for noen få mennesker på Cruise Cafe i 1996. Nesten ingen jeg kjente, bortsett fra Steinar Fjeld og Backstreet Girls, var der. Da var Arthur Lee allerede under tiltale for ulovlig besittelse og bruk av skytevåpen hjemme i USA, og like etterpå ble han dømt til fengsel i åtte år, til tross for at en av hans fans tilsto å være den egentlige synderen. «They’re locking them up today/They’re throwing away the key/I wonder who it will be tomorrow/You or me», sang Arthur Lee i «The Red Telephone».

Arthur Lee slapp ut etter å ha sonet fem år i 2001. Og det er nå eventyret virkelig begynner. For Lee samlet umiddelbart sitt gamle band igjen, og begynte å opptre. Å vente seg det helt store fra Arthur Lee nå var nesten for mye forlangt. Han kom til klubben John Dee i Oslo våren 2002. Stemmen til Arthur Lee var like sped som på Cruise Cafe i 1996, men bandet hans er blitt svært mye bedre. «We’re all normal, and we want out freedom» sang Lee, igjen fra evig aktuelle «The Red Telephone», og ble møtt med forståelsesfull jubel. Uansett hvor mye vi hadde gledet oss til dette, hadde vi aldri ventet en så strålende kveld. Det så ikke ut som han hadde ventet en slik mottakelse selv heller.

Rocken skulle hele tida være ny og ung, men nå satte trendforskerne i musikkavisa NME Arthur Lee opp på sin «Cool list 2002», en gjennomgang av de ellers yngste og mest opprørske elementene i rocken. Comebacket til Arthur Lee ble en av de mest bemerkelsesverdige begivenheter i rocken i moderne tid. Han opptrådte i stadig større konsertsaler, stemmen hørtes etter hvert bemerkelsesverdig mye bedre ut, og besetningen ble ofte utvidet med Stockholm Strings And Horns, slik at det fulle og hele lydbildet fra «Forever Changes» endelig kom til sin rett på konserter.

Dette mirakelet er foreviget på albumet og filmen «The Forever Changes Concert», som fanger stemningen fra starten med de forsiktige gitartonene i «Alone Again Or», der et takknemlig publikum senere applauderer hvert vers, for ikke å snakke om trompetsoloen i midten som gir alle som har opplevd den på konsert en følelse av å ha kommet til himmelen. «Arthur, du vet ikke hvor lenge vi har ventet», roper ei jente i salen etterpå. «Dere vet ikke hvor lenge jeg har ventet», svarte Lee før han fortsatte med «A House Is Not A Motel» og alle de andre sangene i riktig rekkefølge. Vi siterer igjen mannen som sto bak oss i Roskilde, etter å ha hørt «Alone Again Or» i sin fulle prakt i levende live for første gang: Hva mer kan man ønske seg?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Jeg ville at Love skulle være det første innovative rock’n’roll-bandet, med musikk som tåler tidens tann. So far, so good! Denne musikken kommer til å holde seg lenge. Dessuten skrev jeg tekster som handlet om alt som skjedde rundt meg, ikke bare om hvor forelsket jeg var. fortalte Arthur Lee da vi snakket med ham foran comebacket på John Dee. – Jeg planla å trekke meg tilbake som 21-åring. Jeg lagde «Forever Changes» for å kunne tjene penger resten av livet, sa Lee, om plata som på denne tida solgte flere eksemplar hvert år en det gjorde da det først kom ut.

Men Arthur Lee ble syk, han fikk leukemi, og måtte avlyse stadig flere konserter, og døde i 2006. En trist slutt på en stor historie, men det er så godt å tenke på at han fikk se et stort publikum omfavne mesterverket sitt, før det var for sent. Og æresbevisningene har bare fortsatt. I forbindelse med 50-årsjubileet for «Sgt. Pepper» med The Beatles i fjor sommer lagde den britiske avisa The Independent ei liste over de 20 beste albumene fra det store året 1967. «Sgt. Pepper» kom på andreplass ...

Etter det siste oppsvinget for Forever Changes har albumet kommet ut i nye utgaver. Den nye nå er at albumet er tilbake i en ny vinylæra, men også i en luksusutgave med både vinyl og 4 CD-er, med de vanlige alternative miksene og uttak fra innspillingene. Men også originalalbumet i mono, som mange vil finne hensiktsmessig siden den vanligste versjonen har en veldig tidstypisk stereomiks med overdrevet kanalseparasjon.

«Forever Changes» er nok det albumet jeg har flest utgaver av. Strengt tatt ikke nødvendige alle sammen, men kjekt å ha, siden omslaget er så pent å se på. På den beste plassen på veggen i stua mi henger en plakat fra den svært fullsatte konserten med Love på Rockefeller i 2004, med det samme fargerike motivet, litt slitt, men signert av Arthur Lee selv. Jeg sitter nå under dette kunstverket og skriver disse ordene i dress, hvit skjorte, slips og spisse sko, riktignok i anledning nasjonaldagen, men det føles riktig i forhold til musikken også. Selv om det streite antrekket er stikk i strid med ånden fra 1968 gir det alltid en følelse av høytid å høre «Forever Changes» igjen. Nå, og i evigheten.