Nye takter

Kjell Höglund er den beste svensken du kanskje aldri har hørt

Kjell Höglund er tildelt årets Cornelis Vreeswijk-stipend i Sverige. En velkommen anerkjennelse av en artist som fortjener mye større oppmerksomhet enn han har fått hittil.

Cornelis Vreeswijk-stipendet er en pris som har gått til en rekke av de fremste svenske artistene i visetradisjonen, som Monica Zetterlund, Olle Adolphson, Mikael Wiehe, Peps Persson og Lill Lindfors. Den 74-årige svensken debuterte i 1971 og har gjennom 14 album blitt en kulthelt med bred appell i sitt hjemland. I sin begrunnelse for å gi prisen til Höglund skriver juryen: «Årets pristagare är en grubblare och levnadskonstnär vars verk har påverkat generationer av svenska musiker.»

Nordmenn har vært flinke til å ta til seg svenske sangere og låtskrivere, men Kjell Höglund kan synes å ha gått under radaren. Kanskje ikke så rart med tanke på at han ikke akkurat har jobbet så målrettet med karrieren. Men kanskje likevel litt rart med tanke på at norgesvenner som Stefan Sundström og Lars Winnerbäck begge tilhører fanskaren. Begge turnerte i tillegg sammen med og som oppvarmere for Kjell Höglund på 1990-tallet, samtidig som de sommeren 2016 var med på en hyllestkonsert til Höglund som kort tid før hadde fylt 70 år. Da klarte de også å lokke ham opp på scenen for å medvirke på en låt, selv om Höglund har vært klar på at nå er det slutt. Han har gitt det han har å gi. Eller for å si det med hans egne ord, «Alt har en begynnelse og alt har en slutt. Når man skriver en sang så vet man når den er slutt. Min sang er slutt.»

Kjell Höglund har «alltid» vært der, som en villblomst i svensk alternativ musikk. Om hans eget virke er slutt, så lever musikken hans åpenbart videre. Kanskje interessen for ham til og med har økt de siste årene, etter at en ny svensk generasjon har oppdaget den smått eksentriske artisten fra Östersund. Det har blant annet gitt seg utslag i at det på en klubb på Söder i Stockholm de siste ni årene, flere ganger i året, er blitt arrangert faste «Kväll Höglund»-kvelder. Og der er konseptet så enkelt som at liveartistene kun har lov å framføre Höglund-låter, mens DJen følger opp ved bare å spille låter av hovedpersonen. Kveldene har jevnt over vært meget godt besøkt.

Les også: Curtis Mayfields "Move On Up" setter fart i den amerikanske valgkampen

Kjell Höglund til å begynne med, slik han sto fram på debutalbumet «Undran» i 1971.

Kjell Höglund til å begynne med, slik han sto fram på debutalbumet «Undran» i 1971.

For to år siden kom 25 år gamle Ellen Sundberg, fra Höglunds hjemby Östersund, med albumet «Du sålde min biljett», der hun tolker ni av Kjell Höglunds gamle låter. Og det gjør hun så imponerende at prosjektet blir hennes eget, samtidig som du hele tida senser Höglunds intensjoner og liksom bare venter på at han skal dukke opp og synge i bakgrunnen.

Selv om du muligens verken kjenner Sundberg eller Höglund anbefaler jeg denne plata på det varmeste! For meg ga det også en påminnelse, etter mange års fravær, hvorfor jeg en gang i tida var så fascinert av Kjell Höglund.

Den fascinasjonen startet allerede tidlig på 1970-tallet, midt i den svenske proggrörelsens stormaktsperiode. For samtidig som han var del av den alternative scenen, framsto han som et alternativ til den samme bevegelsen. Mens de fleste av hans samtidige inntok en mer militant holdning (slik som Hoola Bandola Band, Contact, Nationalteatern, Motvind etc.), var Höglund mer filosofisk anlagt. Men med en livsførsel som var mer antimaterialistisk og alternativ enn den gjengse proggaren, ble filosofi- og sosiologistudenten Höglund likevel akseptert og omfavnet.

Ellen Sundberg tolker Kjell Höglund fra en ny generasjons perspektiv.

Ellen Sundberg tolker Kjell Höglund fra en ny generasjons perspektiv.

Også som plateartist ble dette synliggjort ved at han spilte inn sine to første LPer («Undran» og «Blomstertid») helt på egen hånd og ga ut på egen etikett, før han solgte LPene på konserter og andre steder som samlet «de alternative». Slikt var ganske mye mer komplisert den gangen enn det er i dag, men de to platene sikret i hvert fall Höglund platekontrakt, slik at hans tredje album «Häxprocess» ble gitt ut i 1973 på det alternative selskapet med (det opplagte) navnet Alternativ. Det var denne plata som ga ham gjennombrudd, og framfor alt var det tittelkuttet som banet vei. Et 15 minutter langt epos om heksebrenning, der han knytter jakten på hekser til vår evne å bortforklare egne feil og legge all skyld på andre, samtidig som han trekker historiske linjer fra heksebrenning i antikken fram til i dag. Det hører med til historien at låten opprinnelig var drøye fem minutter lang, men at Höglund følte den var litt uferdig og dermed tilføyde «noen vers til».

Kanskje ikke det smarteste med tanke på radiospilling, men kanskje sier det noe om den tida, kanskje sier det noe om den låten, klart er i hvert fall at «Häxprocess» med sine samtlige 15 minutter fikk en del radiospilling i Sverige. Og dermed førte navnet hans langt utover den indre kjernen. Kjell Höglund ble en kultartist med bred appell. Medvirkende til dette var også den tidsriktige kjøkkenbenkrealismen man kunne finne i hans sanger, men hvor den svarte humoren som preger elendighetsbeskrivelsen i en låt som «Man vänjer sig» (fra 1974) skaper en helt annen valør enn den nitriste tristessen.

Han var likevel litt for lite strømlinjeformet for å bli tatt helt inn i den kommersielle varmen. For selv om han ga ut seks album på 1970-tallet og fulgte opp med fem på 1980-tallet og tre på 1990-tallet, var han ikke like opptatt av å markedsføre dem. I perioder turnerte han mye, i andre perioder var han helt borte fra scenen. Hans litt eksentriske livsstil førte i begynnelsen av på 2000-tallet imidlertid til rykter om en mann i raskt forfall. Han lånte ut leiligheten til venner, «bodde på byen» (og ett års tid i en dukkestue i en hage i Stockholm) og havnet i fyllearresten ved mer enn en anledning.

At konsentrasjonen innimellom kunne svikte, bekreftes også av anekdoter fortalt av hans mangeårige samarbeidspartner Johan Johansson (KSMB m.fl.). Da paret skulle på spillejobber i Sør-Sverige var normalen at Höglund tok tog fra Västerås til Norrköping hvor Johansson ventet med bil. Mer enn en gang skal Höglund ha kommet uten gitar. Den var gjenglemt på hattehylla på toget. Men da han i 2007 falt sammen på gata og havnet på intensiven på sykehuset, kom også beskjeden om at han led av epilepsi. Og at det var epileptiske anfall mer enn fylla som hadde skyld i hans sjanglende gange og hyppige hukommelsessvikt.

Etter at han fikk diagnosen og medisiner, har livet hans streitet seg opp betraktelig. Det var også etter dette at han i 2008 bestemte seg for å trekke seg tilbake, tilsynelatende helt uten den vemod som ellers pleier å følge slike avskjeder. Det siste tiåret har han derfor bare stått på scenen ved et par anledninger, og begge så vidt. Første gang var da han i 2013 «ble lurt» opp av sin gamle kompis Johan Johansson til å spille en låt på Visfestivalen i Västervik (hvor han som aktiv hadde spilt mange ganger). Andre (og siste) gang var da festivalen Storsjöyran i barndomsbyen Östersund i 2016 ville hedre ham med egen konsert på 70-årsdagen (som han fylte noen måneder før). Da klarte Lars Winnerbäck, Stefan Sundström, Maritza Horn, Säkert! (Annika Norlin) og Ellen Sundberg å få ham med til å synge sin gamle låt «Jag hör hur dom ligger med varandra i våningen ovanför».

Muligens ble det også siste gang Höglund selv får høre den låten, for Ifølge Johansson har Höglund få av sine egne 20-talls plater hjemme. Noe Höglund selv har forklart med «Jag har ju gjort dem. Vad fan ska jag då med dem?» (LeffesLab)

Mer fra: Nye takter