Nye takter

Ketil Bjørnstad: 50 år med veldig mye musikk

Ketil Bjørnstad feirer 50 år som artist. Søndag åpner han Oslo Jazzfestival med to konserter i Operaen. Samtidig gir han ut et nytt album, som viser hans musikalske verden slik han husker den.

Les også: Nå er jazzsesongen i gang (DA+)

Ketil Bjørnstad definerer sitt 50-årsjubileum ut fra debuten som pianist med Filharmonien i Universitetets aula 10. januar 1969, bare 16 år gammel. «Klaverundervisning har han tatt fra seksårsalderen, fra han var ti år gammel har han vært elev av Amalie Christie, og studerer orgelspill med Musikkonservatoriet i Oslo», sto det i en samtidig presentasjon i Arbeiderbladet. Da hadde han allerede vært «Ungdommens pianomester» to ganger, i 1966 og 1968. Ketil Bjørnstad var et musikalsk vidunderbarn. Å si at han har fortsatt å markere seg videre i livet er nesten et understatement.

Teksten fortsetter under bildet

Ketil Bjørnstad i 1974, da han ga ut sitt andre album. Siden har det blitt noen album til. FOTO: ERIK THORBERG/NTB/SCANPIX

Ketil Bjørnstad i 1974, da han ga ut sitt andre album. Siden har det blitt noen album til. FOTO: ERIK THORBERG/NTB/SCANPIX

Ketil Bjørnstad har de siste ukene fått mye omtale for det seneste bindet i romanserien «Verden som var min», der han går gjennom livet sitt, og karrieren, i detalj, tiår for tiår. Jubileumskonserten på Oslo Jazzfestival har fått den samme tittelen. Samtidig kommer plata «The World I Used To Know», der han distanserer seg fra ordene fra bøkene, og ser tilbake på livet i rene toner.

Det er ikke lenger en begivenhet i seg selv at noen lager nye plater i Abbey Road-studioet i London. De tekniske fordelene har nok heller ingen avgjørende betydning, ganske nøyaktig 50 år etter at The Beatles avsluttet innspillingen av albumet av samme navn. Men vi tror så gjerne på Ketil Bjørnstad når han skriver at det gir en egen stemning å spille inn «Here Comes The Sun» i samme studio som originalen ble til.

Bjørnstad ville formidle noe av musikken som har formet ham gjennom alle disse årene, fra den klassiske sviska «Elizabethan Serenade», via Erik Byes «Anna Lovinda» til Burt Bacharachs «I Say A Little Prayer», musikk fra Chopin via Debussy til Jarrett. Joni Mitchells «Both Sides Now» har vært spilt noen ganger i årenes løp, men Bjørnstads tolkning er et utmerket eksempel på at vi tåler den enda en gang, når skyene i sangen blir til en fjelbekk av pianotoner som lager sitt eget løp. Innimellom kommer også et par av hans egne fineste stunder i nye tolkninger.

Ketil Bjørnstad spiller seg altså gjennom litt av hvert av alt han har vært opptatt av, og som har kommet til å prege hans egen musikk. De som har forsøkt å følge med på hans aktiviteter oppdaget dette tidlig: Han har et uttrykksbehov og en iver som man neppe har sett maken til i norsk musikk. Han er interessert i veldig mye, han gir ut album i en lang rekke sammenhenger, og han gjør det hele tida, i et utrettelig tempo slik at man må ta seg veldig god tid for å få meg seg alt.

Og slik har det vært for min egen del også. Et nytt album med Ketil Bjørnstad nå igjen? Hva er det denne gangen? Noen ganger har det rett og slett ikke blitt tid til å høre ordentlig etter, siden det også er andre som gir ut ny musikk innimellom. Men tar man seg tid er det lett å bli imponert.

Selv hørte jeg Ketil Bjørnstad for første gang da hans spilte på ungdomsskolen min i 1973. Dette husker jeg spesielt godt siden klassen vår vant skolecupen i fotball noen dager etterpå, og spilte for tomme tribuner, siden hele skolen allerede hadde fått to fritimer for å være med på denne konserten. Likevel er jeg tilbøyelig til å mene at de fineste albumene til Ketil Bjørnstad er den første rekka som kom i årene som fulgte. Slik er det med de fleste artistene jeg har hørt på like lenge. Albumene «Åpning», «Berget det blå», «Tredje dag», og «Finnes du noensteds i kveld», og samarbeidet med Ole Paus på det ambisiøse dobbeltalbumet «Lise Madsen, Moses og de andre», de har en nerve, en melodiøsitet som er med på å definere den musikalske tidsånden fra midten av 70-tallet.

Teksten fortsetter under bildet

Ole Paus er en av dem som kommer for å synge med Ketil Bjørnstad på konsertene i Operaen. FOTO: STIAN HERDAL

Ole Paus er en av dem som kommer for å synge med Ketil Bjørnstad på konsertene i Operaen. FOTO: STIAN HERDAL

– De gamle platene låter ungt, de har en enorm energi. Jeg hadde masse på hjertet. Nå skjønner jeg at det mye det går an å vente med å si. Jeg har fått vekk det overflødige, sa Bjørnstad en gang jeg snakket med ham. Og dette kan vi forstå enda mer av nå, når vi hører på «Blue Man» i Abbey Road, som er «Blåmann», som vi først hørte på «Berget det blå» fra Arne Bendiksen Studio i 1974, den gangen spilt med ungdommelig pågangsmot og ettertrykk, nå med voksen og reflektert ettertanke.

Tidligere i år fortalte vi om nyutgivelsen av Ketil Bjørnstads «Rainbow Sessions», fra Jan Erik Kongshaugs studio i Oslo. Bjørnstad var den siste som spilte inn noe i det gamle studioet, og ville være den første i det nye. Nå har han vært i Rainbow enda en gang, 10. januar i år, på 50-årsdagen for den nevnte debutkonserten. Her tok han fram igjen Bela Bartoks tredje pianokonsert fra den gangen, nå fusjonert med elementer fra Wayne Shorters tittellåt på Miles' Davis «In A Silent Way», som kom ut omtrent samtidig, og som trakk unge Bjørnstad inn i jazzen. I Rainbow spilte han også inn nytt og gammelt fra sitt eget repertoar, for ei plate som er kalt «The Beginning – And The End». Denne kommer ut i en utvidet boksutgave av Abbey Road-albumet.

Her er det også tre CDer til, som er satt sammen av en lang rekke av sangene Bjørnstad har spilt inn med vokalister fra alle tenkelige lag av musikklivet. Her er Radka Toneff, Harald Heide Steen Jr, Alex, Kari Bremnes, Jahn Teigen, Frode Rønli, og en tilsynelatende uendelig lang rekke sangere. Igjen, dette er mye, og det må porsjoneres ut for å komme til sin rett. Men det ryktes at den utrettelige Christer Falck også planlegger en boks med Ketil Bjørnstads gamle plater, med enda flere CD-er enn dette. Det er nok å ta av, med rundt 80 utgivelser til sammen.

Om tre uker er Ketil Bjørnstad en gjennomgangsartist i den nye festivalen «Gåsehud ved fjorden». En festival som går av stabelen på Sæterstranda, like ved der han bor, med et godt og variert utvalg av artister som skal opptre i løsere former enn bare «å lire av seg de vanlige festivalsettene på 45 minutter» ifølge arrangøren, Christer Falck igjen.

Bjørnstad skal her både gjøre en egen konsert og bli intervjuet i forbindelse med bokserien sin, søndag 1. september. Og siden festivalens navn er klart inspirert av «Sommernatt ved fjorden» kan han også komme til å dukke opp for å framføre denne sangen med andre artister andre dager, for eksempel med Kristian Kristensen 30. august, eller Anita Skorgan dagen etter. På de to konsertene som åpner Oslo Jazzfestival søndag er Ole Paus, Anneli Drecker, Lill Lindfors og Kristin Asbjørnsen noen av dem som kommer for å synge med jubilanten.

Ketil Bjørnstad,KUL Anm Musikk B:«The World I Used To Know»
KUL Anm Musikk C:Grappa

Ketil Bjørnstad,KUL Anm Musikk B:«The World I Used To Know» KUL Anm Musikk C:Grappa

Mer fra Dagsavisen