Jon Christensen: En av Norges fremste musikere gjennom 60 år er borte

– Jeg har jo lekt meg gjennom livet, jeg, sa Jon Christensen i et intervju her i avisa da han fylte 70 for sju år siden. Denne uka døde en av de mest markante skikkelsene i norsk musikk de siste 60 årene.

– Det er så rart å tenke på at noe som startet som en hobby da jeg var 14-15, endte opp som den historien her. Det er sterkt altså! Så sa Jon Christensen i intervjuet som Oda Faremo Lindholm gjorde med ham i Dagsavisen i 2013. Da var han på vei til Kongsberg Jazzfestival for en konsert i forbindelse med sin 70-årsdag.

Da nyheten om Jon Christensens død kom tirsdag var sosiale medier fulle av lovord fra alle som har hatt et nært forhold til norsk jazz i alle disse årene. Men først og fremst fra Christensens kolleger, som kollektivt sto fram med den dypeste takknemlighet og respekt. Ikke bare jazzmusikere, for Lillebjørn Nilsen fortalte om da Christensen spilte på albumet med hans første gruppe The Young Norwegians, med visper på telefonkatalog.

Les også: ECM-katalogen ute på strømmetjenestene

Jon Christensen var med på å vinne NM i jazz, i moderne klasse, med Finn Melbyes Kvintett i 1960. I 1962 spilte han med Dexter Gordon på jazzklubben på Metropol, der han «fikk de mange tilhørerne til å juble av begeistring over et eksplosivt og herlig drivende trommespill», ifølge rapporten i Arbeiderbladet. Dexter Gordon skal ha berømmet innsatsen, og ga trommeslageren et godt råd med videre: «Du er ikke fra Harlem, og du er 20 år gammel. Spill det du føler for». Christensen fortsatte å akkompagnere de amerikanske stjernene når de kom på norgesbesøk. Bud Powell, Don Ellis, Ben Webster, Stan Getz, Sonny Rollins og mange andre.

– Det var jo en fantastisk skole, særlig miljøet rundt Metropol. Jeg gikk aldri på noen musikkskole, slik unge musikere gjør i dag. Jeg bare spilte, gjerne med folk som var mye eldre og mye flinkere enn meg. Det var jo et voldsomt privilegium. Store musikere kom hit på turné, og jeg fikk spille med dem i flere dager, kanskje en hel uke, av gangen, fortalte han her i avisa.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Jon Christensen fikk Buddy-prisen, den høyeste utmerkelsen i norsk jazz, allerede i 1967. Men fortsatt hadde hans største eventyr i jazzhistorien knapt nok begynt. Christensens største bidrag til denne historien kom med ECM-revolusjonen i norsk og internasjonal jazz, som startet mot slutten av 60-tallet. Historien om hvordan dette skjedde har vært fortalt flere ganger på disse sidene de siste årene, i forbindelse med ECMs lansering på strømmetjenestene, selskapets 50-årsjubileum i fjor, og ved bortgangen til lydteknikeren Jan Erik Kongshaug i høst.

I 1969 kom det usedvanlig spenstige albumet «George Russell Presents The Esoteric Circle», som ofte blir omtalt som et Garbarek-album, men som er innspilt med ensemble som også omfattet Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen. Det var disse ECM-grunnleggeren Manfred Eichers fikk høre på en festival i Bologna. Han tok kontakt med Jan Garbarek etterpå, og resten er, som det heter, jazzhistorie. «Afric Pepperbird» med denne kvartetten ble en av de første utgivelsene på ECM.

Garbarek, Rypdal, Andersen og Christensen ga senere uten rekke album på selskapet, i forskjellige kombinasjoner. Jeg snakket med Christensen om denne tida i et intervju i 2007:

– Manfred Eicher og Jan Erik Kongshaug fant ut hva slags lyd de ville ha. Alle instrumenter skulle være klare, og ha sin personlighet. Siden musikken ikke har vært basert på bebop og tradisjonell jazz, i og med at vi gikk bort fra den amerikanske formelen og spilte som vi gjorde, så måtte man ha en knagg å henge musikken på. Da ble det mye «Norge», «oppi der», «lange vintre», «kaldt», «kjølig», «isbjørner i gatene» eller «det svinger ikke». Når jeg går i studio gjør jeg det jeg har gjort i alle disse årene. De som har med meg vet at de får en bestemt type trommespill. Det er mange som kan gjøre bedre ting enn meg i mange stilarter, jeg kan ikke ligne på Billy Cobham eller Steve Gadd. Da får det heller bli litt «fjordtromming», humret Jon Christensen.

Saken fortsetter under bildet.

En av de siste konsertene, Kongsberg Jazzfestival 2018.
Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival

En av de siste konsertene, Kongsberg Jazzfestival 2018. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival

Jon Christensen dyrket altså det subtile i trommespillet. Dette understreket gitaristen Jacob Young under det samme møtet i 2007, i forbindelse med hans ECM-album «Sideways»: – Jeg synes fortsatt det er gøy å spille fort av og til. Men alt til sin tid. Vi dyrker ikke det virtuose. Det er ikke så lett å drive med sånt med Jon Christensen i bandet. Det overfladiske faller fort gjennom. Det er låtene som er viktige, fortalte Jacob Young.

Denne samtalen inneholdt også en fornøyelig liten passasje som fortalte litt om utviklingen trommeslageren hadde vært gjennom:

Jon Christensen: – En ting som har forandret seg gjennom årene er at bass og trommer …

Jacob Young: – Er kommet for å bli ...

Christensen: – Nei, men de er instrumenter på linje med de andre. Før spilte vi ofte bak solistene som sto der i silkedressene sine. I dette bandet er alle solister.

Det var kanskje derfor noen av platene fra ECM ble utgitt med alle de medvirkende musikernes navn i like stor skrift på omslaget. Som «Belonging» og «My Song», med Keith Jarrett, Jan Garbarek, Palle Danielsson og Jon Christensen. Selv lagde han aldri soloalbum. Men i «: rarum»-serien av samleplater med sine største stjerner spanderte ECM et eget album på Jon Christensen, satt sammen av spor som kom ut på plater som regnes som andre musikeres verk. Dette kan godt brukes som en introduksjon til hans store verden, for å høre hvor elegant han får helt forskjellige utgangspunkt til å forenes i en stor, rytmisk Christensen-fantasi.

Jon Christensen satte også sitt preg på en rekke innspillinger utenfor ECM. Det var Karin Krog og Jan Erik Vold, Masqualero og Chipahua, Sissel Endresen og Ketil Bjørnstad, og svært mange andre. I nyere tid kom to nydelige plater sammen med Håkon Kornstad og Ingebrigt Håker Flaten, med nye tolkninger av gamle salmer. I tillegg til alt dette vil jeg gjerne få lov å nevne en sang som alltid må høres igjen: «En time av gangen» med Finn Kalvik, Steinar Ofsdal, Bobo Stenson, Palle Danielsson – og Jon Christensen, selvfølgelig.

Jeg fikk hørt det som må ha vært en av de siste konsertene til Jon Christensen. Med Bobo Stenson og Fredrik Ljungqvist på Kongsberg Jazzfestival i 2018. Trioen spilte med finstemt samhørighet, trommespillet var mer dempet enn før, men hadde likevel denne personlige identiteten som ikke var til å ta feil av. I 1977 ga Jon Christensen ut et album med trommekollega Pål Thowsen, kalt «No Time For Time». et ordspill som kan bety «Ikke tid for takt». Spillet hans handlet ikke om å holde takten for gruppene han spilte med, men å gi dem et eget rytmisk grunnlag som alltid gjorde musikken spesiell. På dette albumet er det en låt som heter «More Cymbals», som også høres ut som en programerklæring. I 70-årsintervjuet som vi innledet med, på vei til Kongsberg Jazzfestival, fortalte Christensen han ikke tok med eget trommesett til slike jobber lenger, bare noen utvalgte cymbaler. Cymbalene som ble signaturlyden til Christensen, med en klang som ble musikkhistorisk.