John Prine: Endelig anerkjent legende

– De unge har omfavnet musikken min med kjærlighet i det siste. Når jeg ser utover publikum er de fra tenåringer til folk med rullator. Ting kunne ikke vært bedre, sier John Prine (73) til NTB på telefon fra Nashville, byen han flyttet til for 38 år siden. For den legendariske amerikanske sangeren og låtskriveren er langt fra glemt – heller ikke av den unge garde. Ikke bare er det håpefulle artister som håper legenden vil lytte til dem: Også publikum spenner nedover i aldersrekkene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Den store anerkjennelsen har kommet for sent for John Prine. Han hadde et godt navn i countrymiljøet siden tidlig på 70-tallet, men ble først et kjent navn her hjemme da Nanci Griffith spilte inn «The Speed Of The Sound of Loneliness», med god hjelp fra komponisten selv, i 1993. Denne sangen kom i en norsk versjon i fjor, med Tove Bøygard og Tom Roger Aadland («Farten til lyden av einsemd»). John Prine var på Down On The Farm-festivalen i Halden i 1996, men etter hva vi vet var hans første opptreden i Oslo i Konserthuset i 2002, i ei supergruppe med Nanci Griffith, Emmylou Harris, Elvis Costello og Steve Earle, for aksjonen mot landminer. En opptreden som understreket Prines karakteristiske gode humør, selv om sangene hans kan være alvorlige nok.

– Jeg var fan av tradisjonell countrymusikk, og ville ha det varmere, sier Prine, som var postmann og musiker på deltid i forblåste Chicago da han ble oppdaget av Kris Kristofferson. Han forteller i omslagsnotatene til et gammelt samlealbum at han ikke var direkte komfortabel med overgangen fra å opptre alene på små klubbscener til å komme i legendariske American Sound Studio i Memphis, med produsenten Arif Mardin, og synge med musikere som eller sto bak Elvis Presley, Aretha Franklin og Dusty Springfield.

På plateomslaget på debutalbumet i 1971 sitter Prine på en stabel høyballer, sannsynligvis for første og siste gang i sitt liv. Det kan hende at flere hadde oppdaget ham om de hadde siktet lenger, for Prine kom seg ikke ut av de indre countrykretsene, i et tiår med strenge krav til sjangere. Denne debuten er nemlig ualminnelig fin. Ikke så ofte nevnt i den helt store sammenhengen, men «John Prine» er virkelig et klassisk album, med en rekke sterke sanger. «Sam Stone» er den mest kjente av dem, om Vietnam-veteranen som fikk det ekstra vanskelig når han kom tilbake fra krigen. Minst like fin er «Hello In There», en sang mange vil kjenne fra «Diamonds And Rust»-albumet til Joan Baez. «Paradise» er tro mot gamle countrytradisjoner, og ble senere spilt inn av spilt inn av Johnny Cash, John Fogerty og Everly Brothers.

Ikke fullt så kjent er «Your Flag Decal Won’t Get You Into Heaven Anymore», enda en protestsang, nå om at det ikke er nok å flagge nasjonal patriotisme og tro at man automatisk er frelst. Ettertenksomt fastslår Prine nå at sangene er blitt tidløse, selv om noen ble skrevet i bestemte forbindelser.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle synge dem i mer enn to-tre år etterpå. Men de lever, 50 år senere, sier han.

Den lavmælte, trivelige karen var en av fire låtskrivere (Steve Goodman, Rodney Crowell og Guy Clark) som Johnny Cash i sin selvbiografi («Cash») fortalte at han hentet inspirasjon fra. Bob Dylan gjør noe så sjeldent som å rose Prine for hans «pure Proustian existentialism», og Roger Waters siterer linjer fra «Sam Stone» i introduksjonen til «Post-War Dream» på «The Final Cut».

– Jeg har hørt alt av John Prine, sa Åge Aleksandersen i et intervju med Dagsavisen i 2012. Prine har gitt ut 18 studioalbum. Men i over et tiår kom det ikke ny musikk fra ham – før 2018 brakte det kritikerroste og prisvinnende albumet «The Tree of Forgiveness». Et svært gledelig gjenhør.

«Det er levd liv i hele uttrykket hans. Stemmen er litt rusten, men desto mer inntrengende og full av god erfaring. Og dårlige erfaringer. Her er sanger om både gode («I Have Met My Love Today») og dårlige («No Ordinary Blue») dager. Den overordnede følelsen er av et feelgoodalbum uten store fakter og påtatte følelser. Bare låtskriving av beste merke», sto det i anmeldelsen her i Dagsavisen.

Det er låtene herfra han turnerer med, og vender tilbake til Norge i februar for å holde konserten han skulle spilt i august i fjor – men måtte avlyse på grunn av en operasjon som skal redusere slagrisiko.

– Jeg skal spille mange av de gamle sangene også, det har jeg ikke problemer med: Jeg liker de gamle låtene mine, sier Prine, og sikter til en usedvanlig gullkantet og hyllet katalog.

Hvorfor han tok den lange platepausen? Prine, som har hatt sine runder med alvorlig sykdom, ler lunt og sier:

– Tid betyr ikke noe lenger. Jeg trodde det var gått fem år, og så var det 13! Alt oppstyret rundt den overrasket meg. Men jeg satte også pris på det. Det er godt å bli satt pris på når du er blitt 73 år gammel, medgir han.

Les også: «Dum som et menneske» er slett ikke dummedum. Anmeldelse: deLillos

Om noen uker vanker det nok en gjev pris på Prine: En æres-Grammy, en såkalt Lifetime Achievement Award, som deles ut 26. januar. Neste plate blir det ikke så lenge til: John Prine forteller til NTB at han har skrevet mange nye sanger, og at han snart skal i studio. Det er med samme produsent som for «The Tree of Forgiveness», Dave Cobb.

Cobb produserer også plater til yngre stornavn som Jason Isbell, Chris Stapleton, Sturgill Simpson, Colter Wall og Brandi Carlile – så vel som hennes gruppe The Highwomen. Isbell, Carlisle samt Amanda Shires gjestet da også «The Tree of Forgiveness».

John Prine setter pris på å jobbe med yngre krefter, selv om musikken han hører på helst er gammel country av Lefty Frizzell, Hank Williams eller Willie Nelson. Han kjøper også nye skiver når opphavsmennene heter Bob Dylan og Van Morrison.

– Når jeg går på butikken for å handle, kommer jeg hjem med plater stappet ned i lommer og bæreposer. Hun som sitter i kassen, synger. Han som pakker varer, skriver låter. Men den berømte countryhovedstaden han flyttet til har forandret seg, sier Prine med et umerkelig, lite sukk. Fra å være «en stor, liten by» da han ankom, er den i dag tredoblet i størrelse, med hoteller som bygges og et rykte som partyby.

Én ting har imidlertid ikke forandret seg, ler han:

– Fremdeles kan jeg kaste en stein ut av vinduet og være sikker på å treffe en musiker!

Noen råd til håpefulle – som dem han møter i Nashvilles dagligvarebutikker? Han sier blidt at han alltid er hyggelig mot dem, og at året etter kan de brått ha blitt berømte. Mer undrende legger han til:

– Før startet unge talenter med å spille på små klubber og fikk skjerpet evnene og talentet sitt der. Nå har de sin egen manager og går rett opp på de store scenene.

«Tree Of Forgiveness» slutter med «When I Get To Heaven», som for en mann i John Prines alder kunne vært en skikkelig tårevåt affære om hva som er i vente. I stedet er han hemningsløs morsom i beskrivelsene av de festlige gledene som venter i det hinsidige. Heldigvis høres det ut som han har mer å utrette i levende live først.

Spiller i Oslo konserthus 9. februar.

Les også: Høyst personlig popmusikk på sitt beste. Anmeldelse: Halsey: «Manic»