Joan Baez er for alltid knyttet til 60-tallets protestbevegelse – nå er hun ute på sin siste turné

Joan Baez er for alltid knyttet til 60-tallets protestbevegelse generelt, og forholdet til Bob Dylan spesielt, med en stemme som alltid har vært en av de lettest gjenkjennelige i populærmusikken. Hun har fortsatt å synge og spille siden. Hun kan, i tillegg til en musikalsk karriere som er mer innholdsrik enn de flestes, se tilbake på et liv som kompromissløs politisk aktivist. Hun kjempet mot Vietnamkrigen, for borgerrettigheter, for miljøvern, mot dødsstraff. Lista over opptredener for gode saker er endeløs. Den inneholder en og annen arrestasjon også.

Når Joan Baez denne uka gir ut plate for første gang på ti år, er det fordi hun mener det er en politisk nødvendighet. Hun har alltid stått på barrikadene, mer fysisk til stede enn alle andre protestsangere, og hun har ikke firt en tomme på kravene fra yngre dager.

«Whistle Down The Wind» er en gjennomført bekymringsmelding om tingenes tilstand, uttrykt gjennom gamle og nye sanger. En litt underkjent side av Joan Baez er at hun har vært en briljant gitarist, og det nye albumet imponerer også med sine fine akustiske lyd. Produsert av Joe Henry, som pleier å ha et godt lag med å få gamle legender til å skinne igjen. Han har også fått med sin egen sang «Civil War» på albumet, der tittelsangen er av Tom Waits.

Joan Baez med Bob Dylan på folke­musikkfestivalen i Newport i 1963. Hun er fortsatt minst like kjent som ham. Foto: NTB scanpix

Hun gjør også Antony & The Johnsons «Another World», den sørgmodige sangen om livet som er i ferd med å forsvinne fra jordens overflate. Det er spesielt rørende å høre henne synge «The president Sang Amazing Grace», en sang skrevet av Zoe Mulford som et minne om en kirkemassakren i Charleston i 2015, der Barack Obama etterpå kom og sang den gamle hymnen som også har fulgt Baez gjennom hele livet.

Joan Baez begynte å synge gamle folkesanger på kafeer i 1958, i Cambridge, en forstad til Boston. Sanger om hjerte og smerte, som hun ga en ny dimensjon. Hun fikk et lite gjennombrudd på Newport Folk Festival i 1959, ble fort den nye favoritten i dette miljøet, og var den store folkesangeren i USA ved inngangen på 60-tallet. I 1962 kom hun på forsida av Time Magazine. De skrev: «Hennes stemme er klar som luften om høsten. En vibrerende, sterk, uskolert og spennende sopran. Den låter forpint og klagende, en mors stemme, og i den finner vi fjerne minner om svarte kvinner som gråter i natten ...», og så videre sånn en stund til. – Jeg klarte ikke å få stemmen ut av hodet. Og bredden i sangene var uvanlig for den tida, alle de gamle sangene hun sang ble satt sammen på en mirakuløs måte, sa Bob Dylan, en av hennes store beundrere til å begynne med.

I 2018 er Joan Baez er ute på sin siste turné, men kommer neppe til å slutte helt å synge. Foto: Dana Tynan

Hennes to første album, i 1960 og 1962 hadde kommet godt inn på salgslistene. Joan Baez var altså allerede en stjerne i folkesangermiljøet da hun møtte Bob Dylan, som var i ferd med å skape et navn for seg selv. – Han var «a scruffy little mess» som vakte mine morsinstinkter, har hun sagt i dokumentarfilmen «How Sweet That Sound», men også at sangene hans åpnet for en ny politisk innsikt i visesangen. De to ble et kraftsentrum i denne nye bølgen. Snart begynte han å vekke en viss oppsikt på egen hånd også, og ble etter hvert en talsmann for en generasjon, som det heter. Baez og Dylan var et hett tema i noen år, men forholdet kjølnet, og det er litt vondt å se hvordan det har utviklet seg i dokumentarfilmen «Don’t Look Back» om englandsturneen i 1965. Han behandler henne som luft, der hun på hotellrommet deres framfører to sanger hun har fått av ham – «Love Is Just A Four Letter Word» og «Percy’s Song». Hun har senere fortalt at denne turneen var et helvete, med en dopkultur hun ikke forsto noe av.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Problemet for Joan Baez var repertoaret. Hun lagde få sanger selv, men framførte stadig flere av sangene til Bob Dylan. Og de ville folk helst høre med Dylan selv. Derfor forsvant hun litt ut av bildet blant 60-årenes nye store stjerner, men hun fortsatte å opptre på egen hånd. Hun spilte på Woodstock-festivalen i 1969, og var med på plata etterpå med den gamle arbeidersangen «Joe Hill», tilegnet ektemannen som satt to år i fengsel for militærnekting, og den nye The Byrds-sangen «Drug Store Truck Drivin Man», tilegnet Ronald Reagan, sannsynligvis den første gangen mange av oss hørte navnet hans.

Joan Baez oppsøkte aktivt verdens store konflikter. Hun reiste til Mississippi med Martin Luther King Jr for å følge svarte barn gjennom fiendtlige hvite menneskemengder til nylig integrerte skoler i 1966. I jula 1972 dro hun til Vietnam på et solidaritetsbesøk, og var 12 dager i Hanoi under den verste amerikanske bombeoffensiven under hele den lange krigen. I 1974 ga hun ut albumet «Gracias A La Vida» på spansk, til støtte for folket i Chile etter militærkuppet. I 1985 åpnet hun den amerikanske delen av Live Aid-konserten med «Amazing Graze». I 1992 dro hun til Sarajevo, under beleiringen av byen, for å synge på åpen gate med cellisten Vedran Smailovi, som satt på en åpen markedsplass i 22 dager og spilte til minne om 22 mennesker som var drept i et bombeangrep samme sted. Og sånn gikk nå årene.

I 1975 kom Joan Baez med sitt aller beste album, «Diamonds And Rust». Tittelsangen, en av de sjeldne hun har skrevet selv, handler nok om Bob Dylan. Hun beskriver en gammel flamme som plutselig har ringt henne igjen fra en telefonkiosk i Midtvesten: «You burst on the scene/Already a legend/The unwashed phenomenon/The original vagabond». Hun gjør også en versjon av Dylans «Simple Twist of Faith», komplett med et vers som framføres som parodi på Dylan selv. Han må ha likt dette, for senere samme året var Baez med på hans Rolling Thunder Revue-turne, der de to virkelig skinte på scenene når de sang sammen for første gang på veldig mange år.

Joan Baez, som alltid midtpunkt i forsamlingen, her i 1967. Foto: NTB scanpix

«Diamonds And Rust» hadde også sanger av Jackson Browne, Stevie Wonder, Allman Brothers, og en duett med Joni Mitchell. Diamonds And Rust er spilt inn med hele kostebinderiet av datidas mest fremadstormende studiomusikere, Larry Carlton, Wilton Felder, Jim Gordon, Larry Knetchel, David Paich – det kunne vært Steely Dan som var i studio.

Var Joan Baez bare en smektende, overfølsom visesanger? Vel, Judas Priest spilte inn en versjon av «Diamonds And Rust». Og Led Zeppelins versjon av «Babe, I’m Gonna Leave You» er helt klart inspirert av Joan Baez. Selv om Joan Baez har sagt at dette er hennes siste turné har hun ikke sagt noe om å gi seg med alt det andre. Det høres heller ikke sånn ut på det nye albumet.