Jane Birkin ser tilbake

De fleste forbinder nok Jane Birkin med én sang: «Je t’aime. moi non plus» fra 1969. Komponisten Serge Gainsbourg spilte den først inn sammen med Brigitte Bardot, som ba ham om å ikke gi den ut, siden hun nettopp hadde giftet seg på nytt. Da gjorde han den om igjen, sammen med sin nye kjæreste Jane Birkin.

Birkin sukket og stønnet intenst mens Gainsbourg leverte sine små visdomsord til en lekker melodi. Det var ikke bare populært. Plata ble forbudt på radio over hele den frie verden, den ble lyst i bann av paven, men ble en stor hit på tross av alt dette. På grunn av alt dette, kunne vi forsøkt oss med, men det var jo en uimotståelig melodi som fortjente alt den kunne få av oppmerksomhet. At plata var så forbudt bidro bare til å sette fantasien i sving. Det var ikke måte på forslag til hva «Je t’aime ... moi non plus» betydde. Tittelen kan best oversettes til «Jeg elsker deg – men ikke jeg», men det er jo ingenting mot hva vi trodde det innebar. I dag høres det bare søtt ut.

[ Les også: 1969: Da popmusikken stoppet opp ]

– Jeg ville jo ikke sjokkere foreldrene mine som hadde gitt meg en god borgerlig oppdragelse, men det ble en svært stor skandale. Derfor ble vi enda mer populære. Men jeg hadde allerede gjort én skandale, så jeg var forberedt, har Jane Birkin fortalt oss. For før hun var Jane «Je t’aime» Birkin var hun Jane «Blow Up» Birkin. «Blow Up» var regissøren Michelangelo Antonionis filmvisjon av et svingende London i 1966. Det var her Birkin som første kvinne i den «aksepterte» del av filmbransjen viste seg fram i sin fulle prakt forfra.

Jane Birkin flyttet fra England til Frankrike, for godt, og fortsatte å spille inn sangene til Serge Gainsbourg på en lang rekke egne plater. Hun var også stemmen til «Melody Nelson» på hans album av samme navn, og poserte på coveret, der hun så litt skandaløst yngre ut en hun egentlig var. Gainsbourg huskes som en mellomting av en fransk nasjonal helligdom og en boms, men Birkin er fortsatt full av lovord av mannen hun hadde et stormende samliv med i så mange år. – Jeg er glad «Le historie de Melody Nelson» den fikk oppmerksomheten den fortjente før Serge døde. Det er ei så flott plata, både den og «The Man With The Cabbage Head», («L’Homme à tête de chou») var helt usedvanlig forut for sin tid, sier hun nå.

Etter at Serge Gainsbourg døde har Jane Birkin fortsatt å minne verden om musikken hans. De siste årene har hun turnert med prosjektet «Le Symphonique», basert på sangene hans. Det vil si, konsertene og albumet fra disse begynner med «Lost Song», egentlig Edvard Griegs «Solveigs sang», som de to spilte inn sammen i 1987.

Den nye albumet «Oh! Pardong tu dormais» er et samarbeid med Etienne Daho, en av Frankrikes store rockestjerner de siste 40 årene. Plata har samme tittel som et teaterstykke hun skrev og spilte imot slutten av forrige århundre. Etter å ha vært på teateret mente Daho at det kunne bli en flott musikal. Men årene gikk før Birkin tok kontakt og spurte om han fortsatt var interessert. De nye tekstene ble stadig mindre basert på forestillingen, og er nå frittstående sanger der Birkin ser tilbake på livet sitt, og mange av dem som sto henne nærmest: Serge Gainsbourg, og hennes tre døtre, spesielt Kate, som døde i 2013. – Dessverre blir det flere og flere i det selskapet. Det er dette «Ghosts» på albumet handler om, den minnes alle de som er borte. Foreldre, besteforeldre, venner, katter og hunder, forteller hun.

Tidligere i år ga Jane Birkin ut gamle dagboknotater i «Munkeys diares 1957 – 1982». Munkey var tøydukken hun hadde med seg fra hun fikk den som barn, til den ble begravet sammen med Serge Gainsbourg i 1991. Vi ser den også på det omtalte omslaget på «Melody Nelson». Det er ei bok som forteller om store opp- og nedturer, spesielt det tidlige ekteskapet med komponisten John Barry. – Disse notatene er skrevet for veldig lenge siden, de forteller om usikkerhet, sjalusi og stormende forhold. Dette handler mye om hvem jeg var, og hva jeg har blitt, forklarer hun.

Jane Birkin er blitt et ikon i årenes løp. Forbausende mange internett-søk ender opp med ei håndveske motehuset Hermes laget i hennes navn. Albumene «Rendez-vous» og «Fiction» fra 2004 og 2006 inneholder låter laget spesielt for henne av en lang rekke yngre beundrere, blant dem Kate Bush, Beth Gibbons (Portishead), Manu Chao, Caetana Veloso, Feist og Rufus Wainwright. Hun er heller ikke bare en kulthelt. Birkin er innehaver av de nasjonale utmerkelsene Order Of The British Empire (OBE) og den franske Ordre National du Merité. Det er et stykke fra å være forbudt av BBC til å få en kongelig fortjenstmedalje.

– Verden forandrer seg. Jeg var ganske sjokkerende en gang, og var litt overrasket av å få disse utmerkelsene. Men jeg har også et avslappet forhold til sånt. Faren min hadde også en OBE, som han fikk for krigsinnsatsen sin. Han mente OBE sto for «Other Bugger’s Effort» («andres fortjeneste»), noe offiserer fikk for alt det andre hadde gjort for dem, sier Jane Birkin.