Ingen andre enn Gene Clark

Han startet The Byrds sammen med Roger McGuinn i 1964 og på de første Byrds-albumene var Gene Clark ansvarlig for nesten samtlige av bandets egne låter, med «I’ll Feel a Whole Lot Better» og «Eight Miles High» som to av hans tidlige mesterverk. Men allerede etter tredje albumet «Fifth Dimension» i 1966 var han ute av bandet, og resten av livet (han døde i 1991) handlet mye om å få den anerkjennelsen han mente han fortjente. Og som de aller fleste mener han så absolutt fortjente. Unntatt platekjøperne, som mer eller mindre ignorerte hans pionérarbeid både innen psykedelisk folkrock og countryrock.

Noe av skylda hadde han sikkert selv, for Gene Clark hadde ikke bare flyskrekk som torpederte turneer, han utviklet også en uvilje mot å stå på scenen. Og angsten prøvde han som best han kunne å døyve med alkohol og dop, en løsning som sikkert kan fungere på kort sikt, men som i lengden bare gjør vondt verre. Flyskrekken sto sentralt da han forlot The Byrds bare to år etter at de hadde lagt ut på sin ferd, men det er i ettertid også blitt hevdet at de andre var litt sjalu på Clark, siden han som bandets primære låtskriver også tjente mere penger enn de andre. Det er til og med blitt hevdet at det eskalerte til en liten maktkamp som ikke passet den usikre unggutten fra Missouri.

Om dette stemmer synes likevel noe usikkert, siden Gene Clark to ganger ble bedt om og faktisk også returnerte til bandet. Første gang som en kortvarig nødløsning da David Crosby fikk sparken høsten 1967, andre gangen da The Byrds prøvde seg på en ikke helt vellykket gjenforening i 1972 og 1973.

Les også: Da Bob Dylan møtte Johnny Cash

Fra 1967 var Gene Clark for det meste uansett soloartist med eget band. Det første albumet («Gene Clark with the Godsin Brothers») fikk gode kritikker, men tapte helt i kampen om oppmerksomhet mot det samtidige Byrds-albumet «Younger Than Yesterday». Bare året etter var Clark tilbake med nyskapningen Dillard & Clark, der han i lag med banjospilleren Doug Dillard og band ga ut «The Fantastic Expedition of Dillard & Clark». En plate som fikk fantastiske kritikker, men som ikke så altfor mange oppdaget i første omgang. Det gikk ikke stort bedre med oppfølgeren «Through The Morning, Throught The Night». Men fra disse to albumene kom en rekke sanger som har fått et langt liv. The Eagles spilte inn «Train Leaves Here This Morning» allerede på deres første album, norske International Tussler Society forbarmet seg over «With Care From Someone», mens Robert Plant og Alison Krauss gjorde nydelige versjoner av både «Polly» og «Through The Morning Through The Night» på deres lovpriste duoalbum «Raising Sand».

The Byrds har landet i 1965: David Crosby, Gene Clark, Michael Clarke, Chris Hillman og Jim (senere Roger) McGuinn. Foto: Don Hunstein / Legacy Recordings

Sammen med Gram Parsons er Gene Clark ofte trukket fram som en av de viktigste pionerene innen tidlig countryrock. Og det finnes unektelig mange likhetspunkter i deres karriere. Også Parsons var jo i en periode med i The Byrds, der han var hovedarkitekten bak bandets countrysving i «Sweetheart of the Rodeo». Og da Parsons forlot The Byrds for å starte Flying Burrito Brothers kom et av medlemmene, Bernie Leadon, fra Dillard & Clark. (Leadons egen ferd fortsatte deretter til The Eagles).

Dessuten slet både Parsons og Clark med rusproblem. I Gene Clarks tilfelle gjaldt det på denne tida mest alkohol, og hans drikkeproblemer skal også ha hovedskylden for at Dillard & Clark sprakk allerede i 1969, etter bare to album. Dermed gikk Gene Clark inn i 1970-årene som en soloartist på ustø kurs. Han skrev låter og spilte litt med Flying Burrito Brothers. Han spilte inn eget med litt hjelp av gamle Byrds-venner. Og han ble altså også med på gjenforeningen av The Byrds som resulterte i albumet «Byrds» i 1973.

Les også: David Crosby i levende live (utrolig nok)

Men verken soloalbumet «White Light» (1971) eller «Byrds» solgte særlig, og siden spesielt soloplata hadde fått veldig gode kritikker, ble Gene Clark både frustrert og usikker på seg selv. At han vegret seg for å reise på turné for å promotere plata og i tillegg levde et hedonistisk rock’n’roll-liv gjorde jo heller ikke situasjonen lettere. Det utmerkede albumet «Roadmaster» fra 1973 kom bare ut i Nederland. Dette har heldigvis kommet til heder og verdighet i forskjellige nyutgitte utgaver, og har i senere tid også endelig dukket opp på strømmetjenestene.

En som likevel fortsatt hadde troen på ham var den unge platemogulen David Geffen. Han hadde nylig startet det hippe selskapet Asylum Records og signet artister som Jackson Browne, Linda Ronstadt, Joni Mitchell og Tom Waits. Og nå også Gene Clark. Geffen sendte Clark i studio sammen med produsenten Thomas Jefferson Kaye våren 1974, og i stedet for å bruke et enkelt band som på Clarks tidligere plater, trakk Kaye inn en rekke prominente musikere til å bidra på «No Other». Det ble en dyr produksjon. Sluttregningen kom på over 100.000 dollar, som omregnet til dagens kroneverdi skulle tilsi sånn ca. fem millioner norske kroner.

Det var en budsjettsprekk som fikk Geffen til å gå i taket. Ikke ble det bedre heller av at de aller fleste anmelderne var svært lunkne til «No Other» og at også Geffen/Asylum syntes å ha mistet troen på prosjektet. De ga den minimal markedsføring og bare to år seinere trakk de den like godt fra katalogen. Dette tok knekken på Gene Clark. Riktignok ga han ut enda et soloalbum «Two Sides to Every Story» bare to år seinere, foruten at han det neste tiåret faktisk la ut på veien både på egen hånd, sammen med Roger McGuinn og i andre konstellasjoner. På midten av 1980-tallet tok han også initiativet til en «20th Anniversary Tour» med The Byrds. Men uten Roger McGuinn, David Crosby eller Chris Hillman i bandet skapte turneen kontroverser og ga en vond bismak. Samtidig slet han hele tiden med rusproblemer. Innimellom hadde han gode og rene perioder, men som regel var det bare et tidsspørsmål før en ny sprekk meldte seg.

Siste livstegnet med Gene Clark på plate var da han i 1987 ga ut albumet «So Rebellious a Lover» sammen med Carla Olson fra The Textones. Akkurat da skal han ha vært i en positiv «clean» periode, men heller ikke denne gangen skulle det vare. Og i de siste par årene av hans liv akselererte blandingsmisbruket av alkohol, kokain og heroin, slik at helsetilstanden var kraftig svekket da han døde av blødende magesår 24. mai 1991.

Les også: Rolling Stones og Altamont. Festivalen der alt gikk galt

Da Clark døde gnagde fortsatt skjebnen til «No Other» på ham. Han forble i hele sin levetid overbevist om at plata var så god at den hadde fortjent en helt annen mottakelse enn den i sin tid fikk. Og selv om det er for seint for Clark, har tiden selvsagt gitt ham rett. For da «No Other» ti år etter Clarks død ble gjenutgitt, fikk den en strålende mottakelse og ble omtalt som «det glemte mesterverket». Den har siden også havnet på mange «tidenes beste»-lister, før plateselskapet 4AD i anledning 75-årsdagen for Gene Clarks fødsel (17. november) nå gir ut en stor jubileumsutgave av «No Other».

Det som en gang var en enkelt-LP få ville ha, kommer nå både som LP, CD, deluxe dobbel-CD og en «super deluxe»-boks. Foruten tre CDer med musikk (med masse bonusmateriale) inneholder også boksen en filmdokumentar om Gene Clark og et hefte på 80 sider som feirer artisten og hans glemte mesterverk «No other».