Nye takter

I musikkens Vold

Jan Erik Vold omtales som oftest som forfatter. På 75-årsdagen hans er det verdt å minne om hans frem-ragende historie som plateartist.

Jan Erik Vold
«Ta Vare»
Grappa

Jan Erik Volds store jubileum feires også med en boks med seks CD-er fulle av hans bedrifter fra platestudio, til sammen sju timer fra en lang rekke plater som han har gitt ut siden 1969. - Siden har de kommet med ujevne mellomrom. Jeg har fått velge musikere fra øverste hylle, Garbarek-kvartetten, Egil Kapstad og Chet Baker, fortalte Vold sist vi snakket med ham. Samlingen er ikke alt av Jan Erik Vold på plate, men en fremragende presentasjon av en omfangsrik og variert plateproduksjon.

I et innholdsrikt innleggshefte forteller Jan Erik Vold om at han fikk platespiller til jul i tolvårsalderen, og begynte å kjøpe 78-plater til fem kroner stykket (Eventuelle yngre lesere får spørre noen voksne om det tekniske, og dette med å betale for musikk). Så begynte jazzstjerner som Count Basie, Louis Armstrong og Billie Holiday å komme til Oslo. Unge Vold sluttet å samle på autografer til skøyteløpere og begynte å jakte på jazzmusikere. Han hadde vel aldri til hensikt å lage grammofonplater selv.

På jazzfestivalen i Molde i 1968 leste Jan Erik Vold dikt, mens Jan Garbarek spilte litt mellom hver. TV- og plateprodusenten Svein Erik Børja foreslo at de kanskje skulle gjøre det sammen. Sånn begynte «Briskeby blues». Et album som nådde en 10. plass på VG-lista i 1969. Det kunne riktignok ikke hamle opp med samtidige utgivelser som «Abbey Road», «Let It Bleed», «Led Zeppelin II» og «La oss leve for hverandre» med Gluntan, men det var likevel en bemerkelsesverdig suksess for et så annerledes uttrykk. Mange overgår aldri sånne debutalbum.

Den nye antologien begynner med «Tang» fra «Briskeby Blues». Ei basslinje som er like slående som «Walk On The Wild Side» (som kom langt senere), mens musikken utvider seg i takt med at hele diktsyklusen utvider seg. «Tang» er sommerlig suggererende, jeg spilte den inn på en samlekassett med en rekke andre av sesongens høydepunkter en gang, der den klarte seg godt i sine strålende 12 minutter uten å miste glansen.

Spor to er «Tale For Loffen». Som begynner med en kort improvisasjon i fri flyt, og fortsetter med Vold helt alene med diktet som ble en hit. Selv om Vold bare snakker høres «Tale for loffen» ut som søt musikk, som man kunne nynne like godt som mange av datidas store slagere. Når Vold leste diktene sine ble de så mye mer enn bare det som sto på papiret. Selv om han ikke forsøkte å synge ordentlig var det musikalitet i foredraget.

Vold hadde et ganske bra band til å begynne med: Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen. «Trikkeskinner», en sjelden singel fra 1973, ender i en flammende solo fra Garbarek. Garbarek og Christensen startet nytt band med svenskene Palle Danielsson og Bobo Stenson, og lagde noen klassiske album for ECM. De ble tilgjengelige for Jan Erik Vold også. De lagde albumet «Ingentings bjeller» i 1977. Hør den perfekte symbiosen mellom Volds ord og tonene av bandet i syklusen «Pumpeverket går/Er kjærlighet/Lage et album/Dag og natt/Slik dine dager er/Thor Heyerdahls mor/Blått og hvitt». Et spor som slett ikke er så langt som det ser ut av tittelen, bare fem minutter med jazz og lyrikk i ren og skjær perfeksjon.

Den nye antologien følger ikke Volds karriere kronologisk. Den er tematisk organisert, med to plater fulle av Jan Erik Volds politiske dikt. Disse er ofte krasse kommentarer til aktuelle situasjoner (tenk at Peter N. Myhre var ordfører i Oslo), men ofte med et innhold som er sørgelig aktuelt lenge etter at de ble skrevet. I det ferskeste opptaket, fra Operaen i forfjor, hører vi «Enkel lærdom». Der Vold kommenterer nyere utsendelsessaker (deportasjoner etter hans mening), til de smektende tonene av Come Shine som spiller Nino Rotas «Speak Softly Love».

En ekstra attraksjon er «Rekviem i oktober», der Vold leser til tonene av et opptak med Miles Davis og Cannonball Addely som spiller «Autumn Leaves». Poetiske beskrivelser av løvet som faller går over i en lang tirade mot Gro Harlem Brundtland, refleksjoner rundt Estonia-forliset og litt av hvert ellers.

En av CD-ene i den nye samlingen har samlet Volds oversettelser av fire amerikanske poeter. Her finner vi hans Dylan-oversettelser fra boka «Damer i regn», som ble spilt inn sammen med Kåre Virud. De bryter med jazzprofilen i resten av utvalget, og av en eller annen grunn høres Vold litt affektert ut når han leser Dylan på norsk.

Pianisten Egil Kapstad har vært Volds kapellmester i snart 40 år nå, ofte med gamle standardlåter som akkompagnement til tekstene. Etter at de hadde laget «Den dagen Lady døde» i 1986, med gjendiktninger av Frank O’Hara, bestemte Vold og Kapstad seg for at deres høyeste ønske var å lage en plate med trompetisten Chet Baker. Gjennom jazzjournalisten Randi Hultin fikk de ordnet en session i Paris en kort uke i februar 1988, som senere det samme året kom ut som albumet «Blåmann! Blåmann!» Chet Baker hadde falt pladask for «Blåmann Blåmann bukken min», som ble melodien til diktet «Et nytt møte». En av de mest folkekjære innspillingene til Jan Erik Vold og en av de aller siste plateinnspillingene til Chet Baker.

- Vi begynte med den, og Chet Baker likte den så godt. Derfra stemte alt. Det er morsomt at det vi kan kalle en norsk folketone kom med i det store jazzrepertoaret. Vi hadde jazzgudene med oss da vi gjorde den, fortalte Jan Erik Vold da plata kom ut. Stemmen hans passet perfekt til Bakers trompetspill. - Det kan ikke jeg avgjøre, men jeg følte han ville være rett mann. Han har en sart og fin tone som jeg liker godt, sa Vold. Vi spurte også om Volds særegne vokale uttrykk var litt inspirert av Bakers litt hviskende måte å synge på.

- Jeg lagde et radioprogram om Baker og fikk et brev fra en som trodde det var jeg som sang. Kona mi har sagt det samme, så det er kanskje noe i det når det kommer fra forskjellige personer, sa Vold ved utgivelsen av «Blåmann! Blåmann!».

Vi går tilbake til det nevnte diktet «Lage et album» til slutt. Det handler vel om et fotoalbum, men det gir så fine assosiasjoner til å spille inn ei lang plate, og mene noe med det: «Lage et album av ingenting/Kalle det noen ting/Sende det til noen som var med/fra ingen til ingen/eller om du vil/fra noen til noen/Kjærlig». Sånn er lyden av musikeren Jan Erik Vold. Meningen var kanskje aldri å lage plater i utgangspunktet, men av ingenting ble det veldig mye fint. Gratulerer med dagen!

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen