I levende live (utrolig nok)

David Crosby er en legendarisk skikkelse, både på godt og vondt. Bare medlemskapet i The Byrds hadde sikret ham en plass i pophistorien. Det påfølgende samarbeidet med Stills, Nash og Young gjorde ham til en legende. At han fortsatt etter alle disse årene fortsetter å gi ut soloplater er bemerkelsesverdig. I dag virker han godt rehabilitert, etter et liv som ikke har vært i pakt med verken nye eller gamle dopingregler.

David Crosby har levd et liv som kunne ført til at han var død for lengst. «Du er min helt» sier drukkenbolten Barney da han møter David Crosby på Grammy-showet i en episode av «The Simpsons». «Så du liker musikken min», spør Crosby. «Er du musiker også» spør Barney forbløffet. Det er en helt typisk referanse til sangeren og låtskriveren som er blitt et slags symbol på påstanden om at de som husker 60-tallet egentlig ikke var med på turen. Crosby sto også for tidstypisk politisk analyse som «den ene siden har sine verdier; død, desperasjon, fornedrelse og undergang, kort delt ut fra bunnen av stokken av en grå mann som hater deg. På den andre siden har vi en helt stein jente som løper leende, halvt naken gjennom en blomstereng. Hvis du gir de to alternativene til et barn er det for smart til å velge feil» (fra et intervju i Neil Youngs film «Journey Through The Past»).

David Crosby (til høyre) med The Byrds. Foto: Legacy Recordings

I motsetning til mange av sine berømte medspillere har ikke David Crosby laget så mange låter som egner seg for enkel gjengivelse av gatesangere. Han er ikke en alminnelig visesanger, men har gitt seg hen til mer komplekse sangstrukturer. Sangene hans er like gjerne preget av lag på lag med vakre vokalharmonier som av intens personlig stemmebruk. De er ofte kledelig akustisk framført, men like ofte med bitende elektriske utskeielser som kunne ligge tett opp til jazzmusikk i utfoldelse. Vi hørte det allerede på «Eight Miles High» med The Byrds, der påvirkningen fra John Coltrane hadde gjort seg gjeldende. David Crosby sluttet i The Byrds etter innspillingen av deres beste album, «The Notorious Byrd Brothers». Han var erstattet av en hest på bildet av gruppa på plateomslaget.

Crosby ble kjent med Stephen Stills (fra Buffalo Springfield) og Graham Nash (fra The Hollies) i 1968. Crosby og Stills fant hverandre på sistnevntes seilbåt, der de skrev «Wooden Ships» sammen. En 50 år gammel sang om båtflyktninger. Etter at de to møtte Graham Nash på en fest hos Cass Elliot (fra Mamas & The Papas) var harmoniene uatskillelige. I alle fall for en stund. Crosby, Stills og Nash (og senere Young) ble et av de mest sentrale fenomenene i populærmusikken mot slutten av 60-tallet. Med en flott opptreden på Woodstock-festivalen, og et fantastisk debutalbum i 1969.

Crosby hadde stått litt i skyggen av talentene til Gene Clark og Roger McGuinn i The Byrds. Han kom mer til sin rett med Stills og Nash (og Young), der han leverte klassisk musikk som «Wooden Ships», «Guinnevere» og «Almost Cut My Hair». Da Crosby, Stills og Nash spilte sin kanskje sin aller siste konsert sammen, i Oslo Spektrum i 2015, var «Guinnevere» høydepunktet. For øvrig en låt som Miles Davis spilte inn mange år før, i en så en fri tolkning at Crosby nektet for at det var samme sang. Etter alle disse årene, tvitret Crosby i fjor at han endelig hadde forstått tolkningen, gjennom tid og rom. Crosby er aktiv på Twitter, også på godt og vondt mange ganger.

Crosby (til venstre), Stills & Nash på omslaget av deres sagnomsuste debutalbum i 1969.

David Crosbys første soloalbum, «If I Could Only Remember My Name» fra 1971, regnes som en klassiker. Den huskes ikke like godt for de enkelte sangene som den intense følelsen albumet gir som helhet, med store kor, akustiske gitarer og litt elektrisk strøm for å sette en spiss på den gode følelsen. Mer akkorder og harmonier enn lettfattelige melodier her også. Hør bare «Cowboy Movie», med The Grateful Dead i ryggen, og korhjelp av Joni Mitchell.

Men David Crosby var godt i gang med sitt utsvevende liv. Oppfølgeren til «If I Could Only Remember My Name» – «Oh Yes I Can», kom først 18 år etterpå, etter mange år i tåka, blant annet med et fengselsopphold for narkotikabesittelse. Problemene fortsatte likevel enda en stund, og i 1994 måtte han gjennom en levertransplantasjon for å leve videre. Etter dette virker det som om Crosby har tatt livet mer på alvor. Aktivitetene i årene som har gått etterpå har sikret at David Crosby i dag er en høyt aktet mann i populærmusikken, ikke den dårlige vitsen han kunne endt som.

Mot slutten av 90-tallet startet Crosby gruppa CPR sammen med sønnen James Raymond, og gitaristen Jeff Pevar. Begge disse er med i bandet som kommer til Norge nå. Da han kom med det fine soloalbumet «Croz» i 2014 var det bare hans fjerde på over 40 år, og hans første på 20. De siste årene har «Lighthouse» og «Sky Trails» i rask rekkefølge bekreftet den gode stemningen, album som kombinerer harmonisk folktradisjon med elektriske jazztendenser, i sanger som opprettholder den gamle skyhøye standarden for sang og spill.

Til å være en gammel forkjemper for fred og kjærlighet har David Crosby hatt en forbausende evne til å ryke uklar med sine medspillere. Nå er det Graham Nash han ikke lenger er på talefot med, en mann han også har gitt ut fire album med som duo. I sakens anledning tar vi også med at Graham Nash nylig utga dobbeltalbumet «Over The Years». Den første delen er sentrale innspillinger av alle kombinasjonene av CSN&Y, unntatt den unike Nash & Young-singelen «War Song». Den andre, mer interessante delen i denne sammenhengen, er de originale demoene hans for mange av disse sangene, 15 til sammen, der vi får høre hvordan «Marrakesh Express», «Teach Your Children» og «Our House» klarer seg helt uten harmonier.