I husmorpopens tid

«Popmusikk, rock, progressiv musikk, samtidsmusikk, listepop, husmorpop, dårlig pop, god pop – det er vanskelig å finne ut av alt som foregår i popmusikken», sto det i Aschehougs musikkverk for grunnskolen fra 1977. «Popmusikk kan være så mangt – fra husmorpop til (Frank Zappas) Mothers Of Invention», skrev avisa Varden allerede i 1968, som for å klargjøre ytterpunktene i musikklivet.

Ingen beskrivelser av musikk har vel noen gang vært mer negativt ladet enn «husmorpop». Jeg har før sarkastisk bemerket at begrepet må ha oppstått som en erkjennelse av at hjemmeværende kvinner aldri fikk den samme musikalske dannelsen som mannen tilegnet seg gjennom en lang dag utenfor huset. Uvitende som husmødrene var, lot de seg lettere lure av grammofonindustriens mest elementære grep for å få folk til å høre etter. Eller?

Det var vel dette husmødrene bedrev dagen med da: De vasket klær, tørket støv, sydde og kokte, alt mens de hørte på lettfattelige melodier for å få tida til å gå. Vi er mange som har erfart at det går lettere å vaske gulv med et godt radioprogram gående, men det er noe som skurrer i denne forklaringen. Musikken må jo overdøve støvsugeren! Dette er vanskelig å få til å stemme med den alminnelige oppfatningen av husmorpop, som var musikk som ikke akkurat trengte seg på. Begrepet har nok heller oppstått fordi alle som uttalte seg om musikk på 60-tallet var menn, eller kanskje heller gutter, som brukte mødrene sine som en metafor for det trausteste, tryggeste de kunne komme på.

Hva er popmusikk? En leser som signerer med Erik E. forsøker å gi svar i Poprevyen i 1968: Alle musikkformer som er populære for tida, «altså kommer både beat, blues, soul, R & B og husmorpop (som f.eks. Tom Jones) inn under popmusikk, noe som visesang, jazz og country & western ikke gjør.» Det er altså ikke tvil om at husmorpop var populært. «Husmorpop var det mange som kalte oss. Det var helt klart to leire, men den største valgte oss», sa Gluntan i et tilbakeskuende intervju med NTB i 2005. Her har vi altså fått to konkrete eksempler på husmorpop: Tom Jones og Gluntan. En sanger og ei gruppe som knapt har noe felles. Tom Jones med sine stort arrangerte sanger, ofte dramatiske ballader, Gluntan med en enkel, trallende vri på countrymusikken. Husmorpop var altså ikke en bestemt lyd, bare et samlende skjellsord for sånt som tilhengerne av den nye popmusikken sent på 60-tallet ikke likte selv.

Husmorpopens premisser forutsetter at norske kvinner på 60-tallet var opptatt av vasking, matlaging og Tom Jones. Foto: NTB scanpix

Les også: Den litt uvanlige Tom Jones

På den andre siden sto nemlig den nye rocken, med sine elektriske gitarer, klare til kamp. Denne motsetningen viste seg å være vanskelig å bli kvitt. Dette bekreftes av Sigbjørn Nedland, i et kommentarinnlegg i Nye Takter i 1985: Her argumenterer programlederen i «Pandoras Jukebox» mot fundamentalistiske rockere, som mener at «dette er ikke rock, det er foraktelig husmorpop, det er musikere som er ødelagt av kommersialismen». Nedland gikk hardt ut mot dem som med hånlig overlegenhet definerte bort både folk og stilarter, og ville beholde rocken som minoritetsmusikk.

«Det finnes mange bra musikere. Men stort sett er det for mye husmormusikk», konstaterte den lovende visesangeren Finn Kalvik i et intervju med Rana blad i 1970. Enda en bekreftelse på at husmorpopen ikke hadde et godt rykte. Men i en forhåndsomtale av radioprogrammet «Sviskekompott» i 1977 advarer programleder Agnar Gjøen mot å rakke ned på den lettere pop- og underholdningsmusikken: «Husmorpop, kjøkkenslagere eller svisker er noen av skjellsordene motstanderne liker å gi denne musikktypen, som tross alt har svært mange tilhengere», minner han om.

Vi finner ikke begrepet husmorpop igjen i den ellers rådende engelske musikkterminologien. Den samme delen av musikklivet har gjerne vært omtalt i mer kjønnsnøytrale vendinger som «middle of the road», eller «easy listening». «Housewives Choice» var riktignok en ønskekonsert som gikk på BBC, men bare fram til 1967, da det ble etterfulgt av «Family Favourites». «Familiepop» var et velkjent begrep i Norge også, men ansvaret for utbredelsen av den mest smektende populærmusikken skulle snart bli plassert: «Familiepop er et begrep som mer og mer gjør seg gjeldende, og få er vel klar over hvor stor påvirkning husmødrene har på de forskjellige platebarometre», skrev signaturen Per E i Bergens Arbeiderblad i 1967. Men for ordens skyld: «Husfaren er forresten ikke uskyldig han heller», sto det i neste setning.

Les også: Norsk musikkjournalistikk begynte med Poprevyen

«Familiepop avløser beatmusikk» var overskriften på en artikkel i Terje Mosnes i Poprevyen i 1967. Et av de mest revolusjonerende årene i popmusikken begynte nemlig veldig konservativt, med Petula Clark, The Seekers, Harry Secombe og Vince Hill høyt på listene i Storbritannia. Den berømte «Penny Lane»/»Strawberry Fields Forever»-singelen med The Beatles ble holdt nede fra førsteplassen av «The Last Waltz» av Engelbert Humperdinck. I etterpåklokskapens lys er det fornøyelig å lese Mosnes forsøk på forklaring, at de som var 15 år gamle da The Beatles slo igjennom nå var blitt 20, og ikke fullt så villige på å riste løs på dansegulvet som før. Men Mosnes brukte altså uttrykket «familiepop». De første sporene av «husmorpop» dukker opp i Nasjonalbibliotekets arkiver i tida som fulgte, og min egen teori er at den oppsto rundt Engelbert Humperdinck og «The Last Waltz». En av de mest polariserende sangene i popmusikkens historie.

Sist det virkelig svingte rundt begrepet husmorpop var i forbindelse med TV-serien «Norsk rocks historie» i NRK i 2004. En av de mest omdiskuterte delene av denne historien er The Vanguards suksess med «Mot Ukjent sted» i 1966, sist omtalt på disse sidene forrige lørdag. I programmet omtalte medlemmer fra de samtidige rivalene Cool Cats denne singelen for «suppete smørsangermusikk». Men det var programskaper Per Kristian Olsen som karakteriserte The Vanguards for «husmorpop», også i boka og i omslagsnotatene til CDen fra serien. Olsen forklarte at holdningen til sangen må forstås på bakgrunn av 60-tallets nye generasjonsmotsetninger. «Det er i denne konteksten «Mot ukjent sted» blir husmorpop», mente han. Det var dette som utløste min tirade mot begrepet, som jeg nå gjentok innledningsvis her.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

I 1998 satte Centralteatret opp musikkspillet «Høysåte», som var en hyllest til landets syngende kvinner fra 60- og 70-tallet. Husmorpop var en egen avdeling i forestillingen, med sanger av Inger Jacobsen, Nora Brockstedt og Elisabeth Granneman – sistnevnte en gang lansert som «den syngende husmor fra Lørenskog». – Det skulle de forsøkt i dag! sa Helen Vikstvedt, en av de medvirkende i forestillingen, i et intervju i Dagbladet. Hun uttrykte beundring for høysåtetidas travle husmødre, «som ikke bare skulle stelle hus og barn, men samtidig tupere og spraye håret, stive og stryke struttende underskjørt, og sørge for å ha en perfekt makeup. For et image å leve opp til.»

Elisabeth Granneman ble lansert som «den syngende husmoren fra Lørenskog» i 1959, lenge før begrepet husmorpop var oppfunnet. Foto: Aktuell/NTB scanpix

Selv om husmødrene ble færre forsvant likevel aldri husmorpopen. «Rykende husmorpop» var overskriften før Smokie kom til Fredrikstad i 2017. «Jeg forstår ikke hvordan Madrugada kan omtales som rock. Jeg synes det er husmorpop. Her trengs et oppgjør om begrepet rock, som blir helt utvanna», mente en leser i Nordlys i 2006. Det virket ikke som det var positivt mest.

Stavanger Aftenblad spurte i 2005 sin lesere hvem de helst ville oppleve på den neste stadionkonserten i byen. Her ble det ønsket mye klassisk rock, Pink Floyd, Bruce Springsteen, U2, Metallica og sånt. «Jeg håper inderlig vi slipper Robbie Williams eller annen husmorpop», mente en mannlig leser. Sannelig kom Robbie Williams til Viking stadion noen år etterpå likevel. Vi har ingen statistikk over sammensetningen av publikum, men sannsynligheten er stor for at ikke alle de 25.000 tilstedeværende var husmødre. Så mange husmødre finnes det ikke i Stavanger lenger.