Husker du Hüsker Dü?

Da sangeren og trommeslageren Grant Hart døde i september var det som en altfor typisk innledning til et nytt oppsving for Hüsker Dü. De 69 innspillingene som er samlet på albumet «Savage Young Dü» er kanskje for spesielt interesserte venner av gruppa, med fører uunngåelig nok med seg fornyet interesse for gruppas utgivelser fra midten av 80-tallet, da de virkelig var et av verdens mest spennende nye band. Uten Hüsker Dü hadde amerikansk rock sett annerledes ut i årene som fulgte, kanskje uten The Pixies, Nirvana, Green Day og Foo Fighters.

Til å begynne med vakte Hüsker Dü liker stor oppmerksomhet for navnet som for musikken – som ikke var så lett å få hørt, siden det tok en stund før platene var alminnelig tilgjengelige i Norge. «Husker du» var nemlig også et TV-program, med Odd Grythe og Ivar Ruste, med slagerne fra besteforeldregenerasjonen, den mest rake motsetningen til gruppa Hüsker Dü som det gikk an å tenke seg.

Da Nye Takters reporter Denis «Decay» Kamphaug traff Hüsker Dü i London noen måneder før deres første norgesbesøk i 1985 var et av formålene å finne ut hvor de hadde fått navnet fra. – Er det virkelig sant at dere har et TV-program der borte som heter «Husker du»? Hey, that’s wild, sa Grant Hart. – Far Out, sa Greg Norton. – Unbelievable sa Bob Mould. Så fikk vi også omsider vite at «Husker Du» også er navnet på et amerikansk brettspill, også mer familievennlig enn musikken til gruppa artet seg. – Det er et brikkespill som går ut på å bruke hukommelsen. Det fine er at det som oftest er barna som vinner, fortalte de. En påstand som underbygges av eskene der det står «where the child may outwit the adult».

Til å begynne med var Hüsker Dü tenåringer som spilte med en nesten barnslig entusiasme, og snart slo alle de voksne gruppene ned i støvlene.

– Det dreier seg om seks og et halvt tonn støy, pluss ekstranummer. Vi er bare tre idioter fra midt i USA som spiller musikk sammen og forteller sine livshistorier, fortalte de i det samme intervjuet med Nye Takter.

Hüsker Dü kom fra Minneapolis. Der de hadde mer felles med The Replacements enn med Prince. The Replacements lagde sangen «Something To Dü» for sitt første album i 1981, da Hüsker Dü fortsatt ikke hadde rukket å gi ut plater selv. «Delivering noise/real tough boys», sang The Replacements. Hüsker Düs første album kom i 1982, konsertopptaket «Land Speed Record», der det går over stokk og stein med 17 låter på 27 minutter, uten inndelte spor på de to platesidene. På den første studioproduksjonen «Everything Falls apart» var det noen flere låter som bikket to minutter. Dette var ikke noe vi fikk høre den gangen. Hüsker Dü slik vi kjenner dem begynte å finne sin form på EPen «Metal Circus», og så gikk de framover i rasende fart.

Jeg fikk aldri sett Hüsker Dü på scenen. Jeg ble stående utenfor Vikateatret den høsten 1985, inne var det så fullt at mange av dem som hadde kommet inn også kom oppgitte ut igjen. Lokalet skulle snart rives, og Hüsker Dü og deres publikum gjorde visst sitt beste for å starte arbeidet. Jeg hadde ingen forutsetninger for å høre at de begynte med «Flip Your Wig» der inne, tittelåten fra den kommende LPen, den som tok gruppa enda et skritt videre opp fra undergrunnen, til en platekontrakt med Warner, og en enda mer omgjengelig lyd. Mange år senere er det rart å tenke på at Hüsker Dü ble oppfattet som rått, hardt og fort på de platene som gjorde dem kjente. De høres nå bare ut som ut som et solid rockeband, men med sanger som har overlevd den tidsbestemte fascinasjonen for lydbildet deres.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Folk hadde ikke snakket sammen om Hüsker Dü på lenge da Grant Hart døde 13. september. Nå måtte vi høre de gode gamle sangene igjen. Harts bortgang var også en påminnelse om at Hüsker Dü ikke bare var gruppa til Bob Mould. Det var Mould som fikk mest oppmerksomhet for solokarrieren etterpå, spesielt med gruppa Sugar, med etter at Hart døde forsto jeg at de var han som hadde skrevet mange av de sangene jeg likte best: «The Girl Who Lives On Heaven Hill», «Don’t Want To Know If You Are Lonely», «Sorry Somehow», og veldig mange andre. Forskjellen på de to var ofte merkbar. For å si det enkelt: Sangene til Hart høres i dag ut som popmusikk, Mould er fortsatt mest rock.

Kjemien i Hüsker Dü var ikke den beste. Friksjonen mellom Mould og Hart kan ha ført til deres manager tok sitt liv rett før en turné i 1987. Mould tok over forretningene, Hart fikk stadig verre rusproblemer, og de ble oppløst like etterpå. Hüsker Dü ble heller aldri gjenforent. Da Grant Hart døde skrev Bob Mould et minneord som var fullt av beundring for sin gamle kollega, uten å legge skjul på samarbeidsproblemene: «Vi klarte nesten å bli enige om hvordan vi skulle presentere samarbeidet vårt til verden. Når vi kranglet om detaljene var det fordi vi brydde oss så sterkt. Dette bandet var vårt liv».

Sjefen for plateselskapet Numero Group har også publisert en rørende skildring om hvordan det var å jobbe med Grant Hart under forberedelsene til «Savage Young Dü»: Et elskelig vesen med en egen evne til å stikke kjepper i hjulene for samarbeidet. De tidlige opptakene på «Savage You Dü» er Hüsker Dü for viderekomne. Med gruppa før de begynte å gi ut plater, på et rått og uhøvlet øvingslokale-nivå. Begynn for all del ikke utforskningen av Hüsker Dü her, men har du først blitt glad i denne gruppa er det moro å høre hvordan alt begynte også.