Høyspent og høystemt

I 1992 begynte Helge Gaarder i Rikskonsertene, etter hvert med den uoffisielle tittelen «rockekonsulent». Her jobbet han med å etablere ordningen for turnéstøtte, og for å opprette et offentlig institutt for rock i Norge.

– Den norske populærmusikkens historie smulder opp mellom hendene våre. Det finnes ingen steder å sende gammelt materiale, ingen til å ta vare på det. Vi må gjøre noe med dette, for populærkulturen blir et vesentlig forskningsobjekt i framtida, sa Gaarder til Dagsavisen.

Gaarders aktiviteter førte sakte, men sikkert til at vi fikk både Rockheim i Trondheim og Popsenteret i Oslo. Selv fikk han ikke oppleve dette før han døde i 2004. Men til tross for alle gode aktiviteter på disse stedene er det fortsatt ikke en selvfølgelighet å kunne høre alle sentrale artister fra fortida i norsk populærmusikk. Det er altså ironisk nok sånn at Helge Gaarders gruppe Cirkus Modern, et sentralt band i norsk rocks 80-tallshistorie, ikke har en eneste låt tilgjengelig på strømmetjenestene. Den som før var kjent som Wimp satte i gang et eget program for sånt i sin startfase, «nygammelt», men den nye eieren Jay Z har ikke vist seg umiddelbart interessert i å alminneliggjøre gamle innspillinger med navn som med Cirkus Modern. Da hjelper det ikke at trommesettet til gruppa visstnok er utstilt på Rockheim.

Helge Gaarder under Cirkus Moderns avdeling under «Rock On The Dock» på Aker Brygge i 1985. Gaarder var drivkraften bak denne konserten og Forente Artisters «Sammen for livet». Foto. Ola Næss/NTB scanpix

I stedet er det den utrettelige Christer Falck som gir ut en boks med Cirkus Moderns samlede verker på sitt selskap C + C Records. De tre albumene gruppa ga ut, og en ekstra CD med et tidligere ikke utgitt konsertopptak. Avtalen Falck gjør for disse utgivelsene er ofte at de opprinnelige rettighetshaverne låner ut musikken gratis, får nye mastere tilbake som kompensasjon, og kan presentere disse på strømmetjenestene senere. Da i de samme originalutgavene de ga bort, uten alle bonussporene som platekjøperne fortsatt får eksklusivt. For sånt er det mye av her også. Det hører for eksempel med til historien at Cirkus Modern ga låten «Frankenstein» eksklusivt til Nye Takter-kassetten «Norge 1985» – som nå kan høres igjen for første gang, som bonusspor på «Trøst»-albumet.

Cirkus Modern oppsto i 1983, i etterdønningene av den nye bølgen av norsk rock fra begynnelsen av 80-tallet, det store oppsvinget med The Aller Værste, Depress og Kjøtt. Alle disse gruppene ville fort videre i mer eksperimentelle retninger, sikkert oppmuntret av et manglende kommersielt utbytte som ikke gjorde det fristende å hvile på laurbærene.

Vi har allerede kalt Cirkus Modern for «Helge Gaarders band», men skal være litt forsiktige med dette. Her var det sterke personligheter i alle ledd. Og gruppa dukker første gang opp i Nye Takter i 1982, nederst på et av Willy Bs stamtrær over bandbesetninger, dette over den nye oslorocken 1979–1982. «Har i skrivende stund ikke startet opp, men er på trappene», sto det der. Jørn Christensen på gitar, Ola Snortheim på trommer, begge fra De Press. Per Vestaby fra Can Can på bass, Anne Danielsen fra Ung Pike Forsvunnet som sanger. Det skjedde altså litt av hvert i året som fulgte. Danielsen og Vestaby var fort ute. Bassistene kom og gikk så lenge gruppa varte, Bjørn Pettersen, Jørgen Lie, Ståle Hoff. Mari Wendelbo spilte tangenter. Helge Gaarder fra Kjøtt tok over mikrofonen. Og når Helge Gaarder først tok over, så tok han gjerne over.

– En gang sprengte pønken en dør åpen med rå og brutal makt. Men hva skjer nå? Pønken er i seg sjøl blitt en klisjé, en myte som alle prøver å leve opp til, sa Helge Gaarder til Nye Takter i 1981, da Kjøtt ga ut albumet «Op». Circus Modern tok den nye rocken videre innover 80-tallet, med villig bruk av tidsriktig elektronikk. Gaarder hadde vært en velvillig produsent for ny takt og tone, blant annet for Johnny Yen Bangs singel «Folk i gata». Det er denne lyden som fortsetter med Cirkus Modern.

I Petter Nomes TV-program ZikkZakk ble Cirkus Modern introdusert i en fingert pressekonferanse, med ironiske klisjéspørsmål som likevel er de samme som sannsynligvis ville blitt stilt ellers. Et band som spiller så kule at de i ettertid bare virker arrogante. Finnes det en idé, en ideologi bak Cirkus Modern, spør Nome. – Nåtid. Bevegelse. Eksplosjon. Orgasme, svarer Garder. Cirkus Modern var virkelig det nye store en stund. Men det spørs om musikken ble for ambisiøs, tekstene for store i sin høystemte, høyspente holdning. «Jeg hører støy i kapellet/våre gater er fulle av løgn/jeg skriver dikt på toaletter/små koder om sursøte døgn», sang Gaarder i «L L» på debutalbumet i 1984.

«Trøst» fra 1985 ble omtalt av Nye Takters anmelder Kurt Hanssen som «en seier for rock som kunst». Men jeg har gruegledet meg til å høre «Pans Pauker» fra 1986 igjen. Dette er en av de mest negativt omtalte utgivelsene av et anerkjent norsk band noensinne. «Det er noe sidrompa og uelegant over Cirkus Modern», skrev Kjetil Rolness i Nye Takter, og var ikke alene. Albumet har en av de mest overdådige 80-tallsproduksjonene som finnes i Norge, med lag på lag av synther, lass og tonnevis med klaskende synthtrommer. Den har også den fineste sangene Cirkus Modern skrev: «Regn». Det som derfor er det mest gledelige med disse nyutgivelsene er en remiks av hele «Pans Pauker» av Ola Snortheim og Hugo Alvarstein (Raga Rockers), der de mest tidstypiske utskeielsene er mindre tydelige. Og hør, nå er «Regn» et strålende anthem, noe som kunne kommet fra Hjerteslag eller andre nyere band som ikke legger skjul på de helt store følelsene i rocken.

– Folk tror jo ofte at Cirkus Modern er mitt band, men det som skjer der skal faktisk kunne godtas av alle medlemmene, sa Garder da jeg snakket med ham om soloalbumet «Eine Keine Angst Musik», som kom midt oppe i Cirkus Modern-årene fordi han følte behov for å gi musikk han kunne bestemme fullt og helt over selv. Snortheim og Christensen lagde også albumet «Langsomt mot nord» mens Cirkus Modern fortsatt holdt på for fullt. Jørn Christensen spilte attpåtil en stund parallelt i Can Can, men sluttet for å prioritere Cirkus Modern. (Og en ting som er pussig, er hvor nært Anne Grete Preus og Helge Gaarder er i sine uttrykk på denne tida. Noen ganger til forveksling like vokalt.)

Med sine kompromissløse holdninger var det overraskende å se Gaarder i spissen for aksjonen «Sammen for livet» i 1985. Han hadde ikke akkurat stått fram som den mest diplomatiske mannen i norsk musikkliv, men her samlet han en rekke av Norges popkjendiser til dugnad for tørkerammede i Afrika. For ikke å si alle. Og Gaarder måtte tåle kritikk fra de mer alternative miljøene han kom fra.

– Det er vel mange som bli sure nå. «Se på han jævla Gaarder, nå skal ha sole seg ved siden av Åge Aleksandersen», sa han selv til Nye Takter, og hadde sin egen forklaring på sin nye rolle: I et lite land som Norge trenger alle hverandre. Vi trengte også Cirkus Modern en stund, en sterkt tidsbilde på en spesiell epoke i norsk musikk. Men i 1986 var det slutt. Ifølge den utfyllende historikken til Arvid Skancke-Knudsen som følger med platene kom en av de siste dokumenterte anmeldelsene i Rogalands Avis sent i 1986: «Det er mektig. Det er et sirkus. Et moderne sirkus». Vi kan godt huske Cirkus Modern sånn.