Bilde 1 av 4
Nye takter

Hjelp, han er i popbransjen ennå

Mange år etter at Spinal Tap igjen gikk nedenom og hjem, gir Derek Smalls ut sitt første soloalbum. Nesten som en del av parodien.

Spinal Tap er et av rockehistoriens villeste fenomener. Parodien som ble større enn virkeligheten. En dokumentar (eller mockumentar) om et selvhøytidelig hardrockband med større ambisjoner enn alle andre, så store at alt går galt for dem, nesten hele veien. Filmen fikk ikke den store oppmerksomheten i første omgang (ei uke på Sentrum Kino i Oslo i 1985 under tittelen «Hjelp, vi er i popbransjen»), men ble fort en kultklassiker som alle rockeband kjente seg altfor godt igjen i. Soloalbumet til Derek Smalls blir et påskudd til å fortelle denne store historien en gang til.

– Det er umulig å se en dokumentarfilm om rock uten å tenke på Spinal Tap, sa Chrissie Hynde til Arbeiderbladet i 1990. Gruppas latterlige eksesser var rett og slett for nær virkeligheten, både for publikum og artistene selv. Regissøren Rob Reiner spiller selv rollen som filmens regissør Marti diBergi, som setter gruppa i et litt uheldig lys.

Spinal Tap fikk laget forsterkere med volumknapp som gikk til 11. Navnet på denne avisens kommentarspalte for musikk er selvfølgelig «Volum 11». Et av høydepunktene i filmen er senkningen av en modell av Stonehenge ned på scenen – som dessverre var blitt laget i inches i stedet for meter. Det er derfor man sier «Stonehenge», hver gang det scenetekniske går galt på rockekonserter. I 1997 sa vi det i forbindelse med U2s konsert på Valle Hovin. Dagen før var vi invitert til en sightseeing for å se scenekonstruksjonen til «Popmart» på nært hold. Med sin ti meter høye sitron. Det var da vi spurte gruppas representant om ikke dette minnet litt mye om, ja, det dere vet, Stonehenge? – Med en gang man begynner å tenke på å lage noe sånt som dette går tankene dit, medga produksjonslederen for showet. Og dagen etter ble U2 sittende fast inne i denne sitronen på Valle Hovin. En av de mest legendariske scenefiaskoene i konserthistorien, der gruppa måtte reddes ut av sin egen staffasje. Livet imiterte kunsten.

22. februar 1992 var Spinal Tap i Oslo. Nye Takter sendte to av sine reportere ut for å dekke begivenheten, en lørdags formiddag, og der kom Anders Giæver og undertegnede, uten overtid eller helgetillegg, men med desto større barnlig entusiasme. De tre medlemmene i Spinal Tap stilte opp «i karakter», i suveren stil. Fortsatt fornærmet over det latterlige bildet filmen tegnet av dem, og svært opptatt av pressens evne til alltid å fokusere på det negative.

– Du ser aldri en avisforside med overskriften BURSDAGSSELSKAP BLE STOR SUKSESS. Men hvis det utvikler seg til et blodbad, da er pressen der med en gang, sa de, etter Giævers nedtegnelser.

Filmen hadde sine gode øyeblikk for dem også: – En av gitarsoloene mine er ikke så verst. Men der har du det igjen, den soloen varte i førtifem minutter, men Marty kuttet den ned til fem, fortalte Tufnel.

– Marty viste bare fram tabbene våre, sa St. Hubbins. – For eksempel den scenen der vi ikke finner sceneinngangen. På 70 prosent av konsertene ….

– 65 prosent, avbrøt Tufnel.

– I hvert fall 60 prosent slo Smalls fast.

– OK, på 60 prosent av konsertene fant vi inngangen uten problemer, mente St. Hubbins.

– Der ser du jo selv. Hadde vi vært her i dag hvis vi hadde problemer med å finne inngangen, sa Tufnel, trygt innenfor i Oslo Spektrum.

Spinal Tap var kjent for sitt store forbruk av trommeslagere. Påfallende mange av dem døde, eller bare forsvant, under underlige omstendigheter. De to siste hadde bare eksplodert spontant på scenen, eller enkelt og greit «opphørt å eksistere». Nå var de på jakt etter en ny. I Oslo Spektrum sto et stort trommepodium midt i en ellers tom arena. Her kom de på rekke og rad og forsøkte seg, Diesel Dahl fra Tindrum, Agne Sæther fra CC Cowboys og Jan Arne Kristiansen fra Raga Rockers, men vinneren var Svein Solberg fra Russian Amcar Club. Som aldri hørte noe mer fra Spinal Tap siden, men sånn er nå livet.

Anledningen for dette spektakulære besøket var egentlig skamløs promotering av det nye albumet «Break Like The Wind». Som kom ut under enda en ny bølge i rocken.

– Det er pussig med alle disse nye bandene fra Seattle. Jeg vil ikke påstå noe spesielt, men hvor trodde du Spinal Tap hadde sin siste konsert i Amerika, spurte Nigel Tufnel.

– I Seattle kanskje?

– Tufnel sendte et anerkjennende blikk.

– Vi sier ikke at vi nødvendigvis har all æren for subpopen. Men det er helt klart at vi har etterlatt oss noen vibrasjoner som unge musikere har plukket opp, påsto St. Hubbins.

– Du har kanskje lagt merke til at Axl Rose brukte kilt på scenen nylig, sa Tufnel. – Akkurat som jeg gjorde for ti år siden.

– Nå vet jeg hva du kan gjøre, sa St. Hubbins til Tufnel. – På neste konsert kan du ta å deg polkastripende slengbukser, og så ser vi om Axl kopierer det også.

– Hvorfor kan ikke du ta på deg polkastripede slengbukser, spurte Tufnel skeptisk. Og så videre.

På denne tida hadde Derek Smalls – som egentlig er skuespilleren Harry Shearer – også tatt seg nytt arbeid. Som en av stemmene i den nye TV-serien «The Simpsons». Han er fortsatt stemmene til Mr. Burns, Smithers, Ned Flanders, Seymour Skinner, Reverend Lovejoy, Kent Brockman, Dr. Hibbert og enda noen til. Et lukrativt arbeid, ettersom de etter stadig høyere lønnskrav får i nærheten av tre millioner kroner for hver episode som spilles inn. Vi kan anta at han ikke er blitt Derek Smalls igjen for pengenes skyld. Spinal Tap har selvfølgelig vært i «The Simpsons» også. En opptreden som begynner med at de klager over at det er vann på scenen (virkeligheten har siden igjen overgått fiksjonen), de går av etter et par låter, publikum gjør opprør, og TV-reporteren Kent Brockman (som altså er stemmen til Shearer selv) tar til orde for at musikk burde bli forbudt.

Når Derek Smalls gir ut sitt første soloalbum som 75-åring, uten å ha hatt noe å melde på en liten mannsalder, blir det en del av parodien. Med «Smalls Change (Meditations Upon Aging)» tar han også den voksende trenden med gamle artister som konfronterer alderdommen ut i sin ytterste konsekvens. For eksempel med «She Puts The Bitch In Obituary», og selvfølgelig noen observasjoner om kroppen i «Hell Toupee» og «Memo To Willie». I sistnevnte smetter Donald Fagen inn og synger «Willie don’t loose that lumber». Lista over musikere ser for øvrig ut som de kommer rett fra studio med Steely Dan. Det er fortsatt moro. Problemet er igjen at vi har sett og hørt det altfor mange ganger ellers, helt på ordentlig.

Mer fra: Nye takter