Historien om HP Gundersen - et forunderlig liv

«Et liv i etableringsfasen» heter boka om Hans Petter Gundersen, der han ser tilbake på et langt liv i popmusikkens tjeneste,

Et liv der han virkelig aldri har blitt ordentlig etablert, men rastløst gått videre og videre, og faktisk nådd stadig nye høyder i godt voksen alder. Det passer bare så veldig godt at boka kommer samtidig med enda et utmerket album fra denne kanten, «Los Angeles» med The Last Hurrah! I forbindelsen med utgivelsen av boka fikk HP Gundersen sin egen stjerneplakett nedfelt i Bergens «Walk Of Fame», etter navn som Jan Eggum, Erna Solberg, Gunnar Staalesen og Aurora. Da Kygo fikk den samme utmerkelsen forleden kom HP Gundersen tilbake med en liten konsert med The Last Hurrah! til ære for dagen. Dette minner meg om noe han sa under Bylarm i 2004, da jeg lurte på om han var den nye bergensbølgen personlig? – Artistene fra Bergen er ikke en bølge, bare en mengde, forklarte han.

«Jeg har aldri fått en diagnose, men normal er jeg ikke, som du så godt skjønner», skriver Gundersen i boka si. Om dette handler om Aspergers, indigobarn eller høytfungerende autisme har han ikke avklart, men Gundersens evner er uvanlige. Normaliteten er heller ikke et mål i seg selv: «Det normale har til ingen tider, verken i kunst eller tanker, vært på et høyt sofistikert nivå. Noe som er fryktelig nedslående med tanken på at jorden ikke kan reddes med mindre befolkningens filosofiske bevissthetsnivå økes betraktelig», skriver han. Det meste tyder igjen på at han rett.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

Gundersen er og blir bergenser, men hadde noen formative år i Tromsø, der han på 70-tallet ble en del av det han kaller «den helvetes» ML-bevegelsen. Der han «måtte opp klokken fem om morgenen for, i all slags nordnorsk vær og vind, med blåfrosne negler, å synge og spille kampsanger utenfor inngangspartiet til Tromsøs Skipsverft, med fnys og forakt som eneste tegn på publikums respons.» Den livslange etableringsfasen hans har sjelden vært en dans på roser. Men Gundersen flyttet tilbake til Bergen sammen med en gjeng likesinnede, og dannet gruppa Nøkken. Da berømmelsen banket på døren sluttet han.

Første gangen vi støtte på HP Gundersen var derfor med duoen Hot Project i 1984, der Lynni Treekrem sang. Albumet «Made To Roam» hadde veldig mye fint for seg, men gikk litt tapt i en tid der musikken ellers hele tida hadde det travelt med å sprenge nye grenser for tidsriktig lyd. Men Gundersens produksjon er bare strøken eleganse, til gjengjeld tidløs i formen, og låtene hans uimotståelig tiltalende. Tittellåten på «Made To Roam» en er norsk klassiker. De engelske tekstene på albumet var for øvrig skrevet av Jan Eggum.

Det ble med dette ene albumet fra Hot Project. Vi hørte ikke så mye fra ham på resten av 80-tallet, men på 90-tallet begynte HP Gundersen å blomstre opp for alvor. Her fortsetter denne lange rekken av særegne band som bare hadde én ting felles: De kom bare med ett album før hovedmannen gikk videre på nye eventyr: Etter Hot Project fulgte Stain Monster, Animal Farm, Little Sister, Drown Happy, House Of Hiss og Tweeter Friendly Music. Sistnevnte kom riktignok sensasjonelt nok med to album før det var over. Han var også en integrert del av platene til sangeren og saksofonisten Helen Eriksen, som fikk kontrakt med jazzselskapet Blue Note. De to ble kjærester, og fikk to barn sammen.

I starten av et nytt århundre ble HP Gundersen en ettertraktet produsent for andre artister i bergensmiljøet. Han sto bak de svært godt omtalte debutalbumene til Sissy Wish («You May Breathe») og Julian Berntzen («Waffy Town»), og dessuten Sgt. Petter, Real Ones, Nathalie Nordnes, Stockhaus, Mattias Tellez og flere andre. HP må også få en stor del av æren for å ha oppdaget Sondre Lerche, og hjulpet 17-åringen med sine første skritt ut i verden. «Lift Me», med Madrugada og Ane Brun var det også han som produserte.

Les også: En ruvende stemme (DA+)

Selvbiografien har også mye klok livsfilosofi, refleksjoner om musikken generelt, popens estetikk spesielt, og store doser god humor. Et av høydepunktene er en lang diskusjon med seg selv, Hans mot Petter, om det mest sentrale spørsmålet i hele den vestlige sivilisasjonens historie – om hvem var best av Beatles og Stones. Og så skal han ha enda et plusspoeng for den korte kontrafaktiske historien om The Beatles, fortalt baklengs, om fire suksessrike soloartister som startet supergruppe, begynte å spille live etter å ha murt seg inne i studio i fire år, og ble så samkjørte at de spilte inn sitt mesterverk, albumet «Please Please Me», på én dag i 1963. Gøy!

Alt dette startet da Gundersen fikk se et glimt av The Beatles på TV i 1963. HP er tidlig inne på at The Beatles også introduserte kameratskapet i et band som konsept. Noe som kjennetegner boka, og Gundersens arbeid generelt, er en fenomenal raushet i forhold til alle han har møtt og spilt med. Han er villig til å se at noe av det han har vært involvert i ikke levde helt opp til forventningene, og viser ingen bitterhet overfor alle de påfunnene som ikke slo an i stor stil.

Les også: Kim Larsen var en av Skandinavias aller største artister (DA+)

Dette er bare del 1 av biografien om HP Gundersen. Den slutter i 2008, og forklarer hvorfor han i årene etterpå sendte ut noen lange, protestaktige e-poster der han bryter tvert med sin egen fortid. Først ville han «pensjonere seg» fra popmusikken, for å satse helt og fullt på country. Så «sa han opp» som popprodusent. Etter en personlig livskrise hadde han fått nok. Gundersen hørtes ut som en desillusjonert veteran. I boka får vi vite mer om hvordan han hadde fått grundig juling av selve livet, dobbelt opp. Hadde det ikke vært for at vi vet at han i årene etterpå kom tilbake med noe av den fineste musikken han har laget, hadde det knapt nok vært til å holde ut.

For HP Gundersen hadde heldigvis et nytt ess oppe i ermet: The Last Hurrah! Som i 2011 ga ut det eventyrlige albumet «Spiritual Non-Believers», Som helt uhemmet hyllet gleden av musikk, og hørtes ut som et overskuddsprosjekt av de sjeldne. Til tross for at det kom ut av HP Gundersens tyngste stunder. Nå ser han ut til å funnet seg til rette med The Last Hurrah! som bandnavn, selv om forandringene kan være store fra gang til gang.

Det nye albumet «Los Angeles» begynte som et bestillingsverk til årets Vossa Jazz, en kvittering for at Gundersen fikk festivalens ærespris for 2017. Målet var å forene norsk og amerikansk vestkyst, i pop, country, soul og jazz. Det overordnede uttrykket ligger et sted mellom country og klassisk pop, akkurat der vi vet at hans hjerte er helt fortapt. En rekke smellvakre sanger som er til å smelte av.

Gundersens leading lady nå er sangeren Maesa Pullmann. Resten av gruppa er en blanding av gamle og nye medspillere, både fra Bergen og fra Los Angeles. Jazzelementet besørges av det entusiastiske saksofonspillet til Jon Irabagon. Etter å ha lest boka er det hyggelig å se at han med seg Kåre Sandvik på keyboards, en mann som går igjen og igjen gjennom svært mye Gundersen har vært innblandet i, og som han i boka beskriver som den viktigste personen i hele hans musikalske liv. Det er i det hele tatt mange og mye som har vært viktig for HP Gundersen i hans lange etableringsfase. Selvbiografien er som musikken og karrieren hans – aldri helt etter reglene, men veldig spennende sånn som den utfolder seg.