Guns N’ Roses på godt og vondt

Guns n’ Roses er enda et band som ikke hatt noe vesentlig nytt å vise til siden forrige århundre, men har en så sterk status blant gamle fans at de solgte ut de 40.000 billettene sine til Valle Hovin på kort tid.

G N’R tok den rådende puddelrocken et skritt videre sent på 80-tallet, spritet den opp med punk og glam, en cocktail som den finske gruppa Hanoi Rocks hadde funnet opp mange år i forveien, og fortsatte å hevde seg når den nye grungebølgen i rocken kom på begynnelsen av 90-tallet.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Guns N’ Roses var den nye lyden av det unge dekadente Los Angeles. Åpningslåten på «Appetite…», og på de fleste konsertene, var «Welcome To The Jungle», en metafor for livet i Los Angeles. – Jeg skrev om hvordan LA så ut for meg, Hvis noen kommer til den byen for å lete etter et eller annet, kan de finne hva som helst, fortalte sangeren Axl Rose.

Debutalbumet hadde flere låter som er blitt stående i hardrockens kanon. Også «Paradise City» kan høres som en ode til hjembyen. Aller mest populær ble paradoksalt nok det nærmeste de kom en ballade den første gangen: «Sweet Child O’Mine», en serenade med sirenegitar, til kjæresten til Axl Rose på denne tida. – Mange rockeband er for fuckings feige til å vise følelser eller stemninger i sangene sine, hvis de ikke har det veldig vondt selv. Dette er den første positive kjærlighetssangen jeg har skrevet, men jeg har vel ikke hatt noe å skrive så positiv om, forklarte Axl Rose den gangen.

Debutalbumet «Appetite For Destruction» kom ikke ut som noen stor begivenhet i juli 1987. Det entret Billboards albumliste på nr. 192 sent i august, og brukte et år på å nå førsteplassen. I Nye Takter fikk den en litt reservert anmeldelse. «Hardrock dusinvare med et par unntak hvor det faktisk svinger ganske så fett», sto det i omtalen. Det er betegnende at Aerosmiths «Permanent Vacation» kom den samme uka, til langt bedre mottakelse. To hele år gikk før albumet kom inn på norske salgslister. Men nå var Guns N’ Roses begynt å bli veldig store.

«The show usually starts around seven/We go on stage around nine» står det på store reklameplakater for nyutgivelsen av «Appetite For Destruction». Et sitat fra «Mr. Brownstone». En sang om heroinavhengighet, selv om de bedyrer at den handlet om andre, og ikke dem selv. Gitaristen Slash forklarte at å spille i band i seg selv var en så hard jobb at det holdt dem på rett kjøl. Hva dette med «show starts» og «on stage» antyder i forhold til de norske begrepene «dørene åpner» og «konsertstart» skal vi ikke si helt sikkert, men dette utviklet seg til å bli en elendighet for G N’ R. Å få sett dem på scenen krevde tålmodighet, og man fikk vel bare være glade om de kom i det hele tatt.

Gruppas første konsert i Oslo Spektrum i 1991 ble avlyst på svært kort varsel. Så kort at bandet var i byen, bortsett fra Axl Rose, som var igjen i Paris der han angivelig hadde mistet stemmen. I 1991 var en opptreden for 9.000 mennesker nærmest blitt en liten klubbjobb for gruppa. Før konserten i Mannheim i Tyskland tre dager etter, der det var solgt 75.000 billetter, hadde Axl Rose fått stemmen igjen.

Momentumet var fortsatt på sitt høyeste da «Use Your Illusion» kom ut i 1991, to dobbeltalbum, to og en halv time musikk på én gang. En mektig opplevelse da, kanskje ikke like storslått etter alle disse årene, men tidsånden kunne ingen ta fra dem. «Use Your Illusion» hadde også et par nikk i en mer sentimental retning, med versjoner av Bob Dylans «Knocking On Heaven’s Door» og Paul McCartneys «Live And Let Die», men den første av disse hadde stått på repertoaret siden før gjennombruddet. Kanskje mer upopulært blant de eldre av oss, enn hos deres unge fans som ikke hadde noe forhold til disse sangene fra før. Vi skal også gi gruppa honnør for utgivelsen av «The Spaghetti Incident»-albumet fra 1993, der de spilte sanger av sine gamle forbilder fra glam, punk og hardrock.

Slash sluttet i 1996. Uten ham begynte Guns N’ Roses å bli en dårlig vits. Det mest omtalte albumet til Guns N’ Roses her i avisen er «Chinese Democracy». Først nevnt med «vi tror det ikke før vi ser det» i 1999, senere rundt 30 ganger til, i stadig mer sarkastiske vendinger, mens det ble utsatt og utsatt, og så utsatt igjen, før det etter mange utsettelser til, omsider kom ut i 2008. Gruppa begynte å spille ute igjen også, men sjelden til oppsatt tid. Uten Slash dalte gruppas status ned på Oslo Spektrum-nivå.

Slash kom tilbake i 2016. Samme år som Axl Rose steppet inn som sanger på turneen til AC/DC, etter at Brian Johnson måtte slutte på grunn av hørselsproblemer. En indikasjon på et egoet kanskje ikke var fullt så stort som før.

Den store nyutgivelsen av «Appetite For Destruction» har 73 spor til sammen, 49 av dem visstnok ikke gitt ut før. Den inneholder også debut-EP-en «Live Like A Suicide», og ekstralåtene som ble lagt på da dette ble nyutgitt som «G N’ R Lies» i 1988. «Lies» var en uoffisiell oppfølger til «Appetite …» som «bare» solgte fem millioner eksemplar. En av låtene herfra er imidlertid utelatt: «One In A Million», der Axl Rose fordomsfullt gikk til angrep på «niggers», «faggots», «immigrants», «police» og mange andre. Forsøkt rettferdiggjort som synspunktene til en enkel gutt fra landet som kom til storbyen, men ikke alle var overbevist.

Hoveddelen i den nye utgivelsen (som også er tilgjengelig på strømmetjenester) er 25 demoer fra 1986, fra Sound City, studioet som også var utgangspunktet for Dave Grohls TV-serie om amerikansk innspillingshistorie. Det kan heves at Guns N’ Roses hørtes enda mer tente ut her enn de gjorde på selve «Appetite For Destruction».

Det passer bra for gruppas rykte at «Appetite For Destruction» i 30-års jubileumsversjon kommer et år for sent, men likevel akkurat tidsnok til sommerens turné. Men Guns n’ Roses har også 25-årsjubileum som et rent retrofenomen. For publikums skyld får vi håpe at Axl Rose ikke mister stemmen denne gangen.